Nytt funn kan bevise legenden om Magnus Berrføtt

2 months ago 24

Kortversjonen

Arkeologisk funn i Skottland kan bekrefte sagaen om Magnus Berrføtts erobring.
Eikestokker funnet ved Tarbert kan være fysisk bevis for at vikingkongen drog skip over land og lurte skottekongen.
Moderne teknologi håper å datere og analysere treverket for å belyse historien.
Forskere tror at Magnus Berrføtt (1073–1103) gikk i strid iført kilt, og at denne norrøne referansen inspirerte skotske krigere til å gjøre det samme.

Ifølge beretningene i sagalitteraturen skal Snorre-kjendisen Magnus ha dratt skipet sitt over land ved Tarbert på Kintyre-halvøya for å gjøre krav på det nærliggende skotske territoriet.

Det har aldri blitt funnet noen fysiske bevis for at dette virkelig fant sted.

Men nå har noen eikestokker vakt interesse hos arkeologer og historikere.

De ble oppdaget av en lokal bonde nær Tarbert allerede på 1990-tallet. Moderne teknologi og finansiering, ikke minst, gjør det endelig mulig å undersøke disse bjelkene.

Kanskje er disse kløyvde trestokkene «the missing link» i legenden om Magnus Berrføtts erobring av Skottland.

Magnus Berrføtt (1073–1103)

Mynt utstedt av kong Magnus

Vikingtidseksperten Shane McLeod ved University of the Highlands and Islands (UHI) sier til avisen The Scotsman at undersøkelsene tar sikte på å klargjøre om trevirket kan dateres til Magnus Berrføtts tid.

Deretter vil de lete etter merker som eventuelt kan vise om stokkene er blitt brukt til å transportere skip, og om det finnes spor som kan knytte dem geografisk til ruten den norske kongen skal ha tatt.

I århundrer har befolkningen i Tarbert videreført den eventyrlige fortellingen, som mange nok har oppfattet som stedlig folklore. Men den er også nedfelt i Orkneyinga saga, et islandsk historieverk om det norrøne jarlesetet på Orknøyene.

Ettersom det som omtales skal ha funnet sted i 1098, er Orkneyinga saga – trolig nedskrevet på slutten av 1100-tallet – relativt nær i tid til den påståtte hendelsen. Det gjør beretningen litt mer troverdig enn hva sagalitteratur ofte regnes som.

Versjoner av heltedåden (sett med norske øyne) finnes i Flateyarbók og er også innarbeidet i Heimskringla, Snorre Sturlasons nedtegnelser om de norske kongene.

I 1098 ledet Magnus Berrføtt, barnebarn av Harald Hardråde, en storstilt hærferd mot øyene vest i havet.

Kongstanken var et norsk imperium rundt Irskesjøen. Med en «stor og vakker hær» og 160 langskip, ifølge krønikene, «herjet og brente» Magnus på flere av øyene.

Etter hvert kom han til Skottland, der han inngikk forlik med kong Edgar om at Norge skulle ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kunne seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret.

Men da Magnus kom til halvøya Kintyre utmanøvrerte han skottekongen ved å la skipet sitt bli dratt over eidet ved Tarbert mens han selv satt ved roret.

Følgelig erklærte han Kintyre som øy, og alt land til babord (på venstre side) som norsk territorium.

(Artikkelen fortsetter under Paul McCartneys hyllest til den skotske halvøya, hvor han har hatt et gårdsbruk siden 1966)

Andre forhold som styrker teorien om at Magnus-legenden kan være sann, er at navnet på stedet der skipstransporten angivelig fant sted, på gælisk betyr «overføring».

Professor Alexandra Sanmark, som også er en del av UHI-teamet, understreker betydningen av stedsnavn for å forstå vikingrutene.

– Stedsnavnene er det første vi ser på. Foruten det gæliske Tarbert, har vi også det gammelnorrøne ordet 'eid', som betyr overføring, og som overlever i stedsnavnet Aith, forklarer Sanmark.

– Det finnes noen stedsnavn som har ordet for trestokk, men ingen har noen gang funnet treverk på stedet. Det er derfor vi er så spente på funnet ved Tarbert, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Magnus Berrføtt var en av de siste norske kongene som aktivt deltok i plyndringstokter i vesterhavsøyene. Hans herredømme strakte seg over det vikingene kalte de «sørlige øyene», inkludert Hebridene, Man og Kintyre.

Kongens ambisjoner var store, og han ønsket å gjenopprette norsk kontroll over områdene som tidligere hadde vært under vikingherredømme. Hans ekspedisjoner til Skottland og Irland var en del av dette større prosjektet.

I 1103 møtte Magnus sitt endelikt under et tokt i Irland.

Han ble drept i et slag i det gæliske kongeriket Ulaid, i dagens Nord-Irland, og gravlagt i Downpatrick – angivelig ved samme katedral som ifølge tradisjonen er gravkirke for Irlands skytshelgen, St. Patrick.

Magnus Berrføtts død avslutter den norske kongemaktens direkte involvering i De britiske øyene, og han blir ofte betraktet som den siste av de store vikingkongene.

Selv om hans storhet nok kan diskuteres. De fleste av hans krigstokt endte ganske dårlig og førte til politisk ubalanse i etterkant.

Han var også den siste norske monarken som falt i kamp på fremmed jord.

PS! Hvorfor Magnus fikk tilnavnet Berrføtt, er noe uklart. Noen forskere mener det var fordi han iførte seg et lendeklede, et «skjørt» som ga ham mer bevegelighet enn bukser i strid, og at dette inspirerte skotske krigere til det samme. Derav skottenes nasjonalplagg, kilten.

Ifølge Snorre kom det av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gaten og hadde korte trøyer og kapper».

Den danske historieskriveren Saxo Grammaticus mener imidlertid at Magnus etter et overmodig angrep på svenskene måtte flykte i all hast. Svenskene «kom uventet over ham, så han med skam måtte fly til sine skip, barbent som han var, og denne forsmedelige flukt skaffet ham tilnavnet Barfot».