Ny mose funnet på eldgamle furutrær

7 hours ago 2

På en overgrodd furustamme fant moseeksperter fra Biofokus, NTNU Vitenskapsmuseet og Naturcentrum en ny mose for Norge (Foto: Torbjørn Høitomt/Biofokus)

Noen arter er mer kravstore enn andre. Mosen keloglefsemose Cephalozia macounii er en av de særeste. Den vokser kun på døde stammer av furutrær som spirte før Svartedauden herjet. Nå er mosen oppdaget i Norge.

Om man skal bygge seg et nytt hus tar det typisk et års tid fra spaden settes i jorda til man kan flytte inn. Ventetiden kan sikkert virke lang, men vær glad du ikke er en keloglefsemose Cephalozia macounii. Denne levermosen må vente i 800 til 1000 år etter at et furutre har spirt før den kan flytte inn. Nå i mai ble den funnet i Norge for første gang, på tre lokaliteter i Innlandet.

Avhengig av eldgamle furutrær

Furua kan bli 400-500 år gammel, noen opptil 800 år. Når den dør, kan den fortsette å stå som en sølvgrå, barkløs furustammei ytterligere noen hundre år. Når treet omsider faller over ende kan det bli liggende i noen hundre år til, før det til slutt dekkes helt med vegetasjon og det siste av hard vedstruktur råtner.

Helt på slutten av denne prosessen, når stokken er i ferd med å bli helt overgrodd og det ytterste laget av ved har blitt mykt, har keloglefsemosen funnet sin nisje. Den vokser i dag på trær som i all hovedsak spirte før Svartedauden herjet landet og som var modne for hogst allerede i Middelalderen.

Keloglefsemose vokser på grove, furustammer overgrodd med andre moser, lav og sopp.

Keloglefsemose er en liten (0,2-0,3 mm), gulgrønn levermose

Et produkt av skogbrann

Men mye tyder på at fortellingen ikke stopper der. Det er påfallende at keloglefsemose vokser på gamle strukturer av furu i skoger som i dag stort sett er dominert av gran. Altså i skoger som er litt mer humide enn de klassiske tørre furuskogene vi gjerne ser for oss.

Dette er skoger som ikke er påvirket av moderne skogbruk, så innslaget av gran skyldes ikke planting. Det mistenkes av skogbrann spiller en nøkkelrolle her. Granas inntog antas å skyldes mangel på skogbrann.

Keloglefsemose vokser ikke i de tørreste skogene, som historisk sett brant ofte. Men siden den vokser på furuved i det som i dag er grandominert skog må man kunne anta at det av og til må brenne også i disse skogene for at foryngelse av furu skal finne sted. Derfor kan ikke keloglefsemosens historie fortelles uten å snakke om skogbrann, ikke ulikt mange andre sjeldne arter i furuskog.

Spor etter tidligere skogbranner vises som kull på gamle furustubber

Nyoppdaget og dødsdømt?

To av de tre nyoppdagete forekomstene med keloglefsemose ligger i naturreservater. Etter hvert som de gjenværende naturskogene hogges blir mulighetene for å finne lokaliteter der arten kan overleve utenfor reservatene stadig mindre.

I dag finner vi arten på vedstrukturer som har ligget på bakken siden 1800-tallet. Tettheten av disse strukturene er stedvis stor, men strukturene fra denne epoken er i ferd med å råtne bort. De fleste lægrene er nå bare synlige som avlange forhøyninger under vegetasjonsdekket.

I de neste generasjonene finnes imidlertid et mye mindre antall læger, noe som skyldes intensivering av skogbruket inn i forrige århundre. Siden da har vi i mange regioner hatt et vedvarende stort hogsttrykk og over store områder mangler gamle furutrær helt. Her har keloglefsemosen ingen fremtid selv om den fortsatt skulle finnes på noen gamle restelementer.

De fleste lægrene er nå bare synlige som avlange forhøyninger under vegetasjonsdekket.

Men hva med verneområdene våre da? Det er tross alt etter hvert vernet en god del eldre skog i regionene der keloglefsemose og de andre artene knyttet til keloelementer lever? Her er vi ved den alvorlige kjernen av problemet med norsk skog.

Selv innenfor reservatene er mulighetene for overlevelse dårlige. Andelen gamle trær og dødved er ofte lav og mangel på skogbrann er like stor her som utenfor reservatene. Og selv om det blir mer død ved nå, mangler flere generasjoner med læger i de fleste verneområdene våre.

Død ved er altså ikke død ved, og selv om skognæringen påpeker at det stadig blir mer dødved i norske skoger, er det en stor andel av dødvedartene våre som ikke får noe glede av dette.

Bevar skogens sølv

Selv om keloglefsemose nettopp er oppdaget, står den i reel fare for å forsvinne fra norsk natur for godt. Pågående hogst av naturskoger med kontinuerlig leveranse av død ved både i Skandinavia og i resten av Europa, har gjort at den er vurdert som kritisk truet på rødlisten for arter både i Sverige, Finland og ellers i Europa.

Skal vi sørge for at arten forblir i norsk natur, er det aller viktigste grepet å spare alle gjenværende, gamle naturskoger, og særlig produktive barblandingsskoger med innslag av virkelig gamle trær. Disse må kartlegges og avgrenses i felt, for dette er bare en liten andel av arealene som nå betegnes som naturskog jfr. de landsdekkende naturskogskartene det jobbes med.

I tillegg må det sørges for at det sikres rekruttering av nye, grove furutrær slik at det finnes fremtidige levesteder for keloglefsemose, enten gjennom kontrollert skogbrann eller annen skjøtsel.

Vi har bevart mange bygninger fra Middelalderen i Norge. Nå er det på tide at naturens siste stavkirker får samme strenge vern som de kulturhistoriske skattene våre. Så tenker du kanskje at det er litt rart å brenne stavkirker? Neida, for naturens stavkirker er brann både naturlig og nødvendig.

Prosjektet «Artsmangfold på spesielle dødvedsubstrat av furu» ble ledet av Biofokus med finansiering fra Artsdatabankens Artsprosjekt. Takk til Universitetet i Oslo, NTNU Vitenskapsmuseet og Naturcentrum for flott samarbeid i dette keloprosjektet. Takk til Artsdatabanken for finansiering.

Read Entire Article