Norske fond på vei til Sverige – hvorfor?

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Norsk fondsbransje krever ikke særvilkår, den krever utelukkende samme regler som våre naboland.

Dette er en kommentar

En vedvarende konkurranseulempe gir det resultatet vi ser nå: fondene flytter til Sverige.

Dermed taper Norge arbeidsplasser, verdiskapning og skatteinntekter.

E24 har i en rekke artikler, og senest i sin kommentar 13. oktober, satt søkelyset på at rammebetingelsene for å drive fondsforvaltning er dårligere i Norge enn i våre naboland, selv om vi i svært stor grad er underlagt det samme EU-regelverket. Hvorfor er det slik?

Først av alt: Det handler ikke om at tilbudet av verdipapirfond til norske fondssparere blir dårligere. For norske fondssparere betyr det nok lite om et fond er registrert i Norge eller Sverige. Fondet vil, i alle fall i overskuelig fremtid, fortsatt investere fondets kapital i de samme verdipapirene, og fondet vil fortsatt ha den samme gode forbrukerbeskyttelsen. Ei heller handler det om at bransjen ber om særvilkår. Vårt ønske er kun at norsk fondsbransje skal ha samme konkurransevilkår som forvaltningsselskap etablert i våre naboland. Det skulle ikke være for mye å be om.

Bildet av den særnorske konkurranseulempen er sammensatt, og skyldes dels skatteregler, dels øvrig regelverk og regelverksutøvelse.

Skatt

I mange land er verdipapirfond fritatt for skatt, enten ved at fond ikke er egne skattesubjekt eller ved at skattereglene er utformet slik at fondet ikke kommer i skatteposisjon. (Merk at jeg her snakker om skatt for fondet, og ikke på andelseieres hånd.) I Norge er ikke fond fritatt for skatt, og vil komme i skatteposisjon dersom fondets skattepliktige inntekter overstiger de skattemessig fradragsberettigede kostnadene. I tillegg er realiserte gevinster og utdelinger fra verdipapirfond skattepliktige på andelseiernes hånd. Resultatet blir da, i mange tilfeller, dobbeltbeskatning.

For rentefond er ulempen knyttet til at norske rentefond, i motsetning til for eksempel svenske, i praksis ikke har anledning til å være såkalt akkumulerende. Det skyldes at norske rentefond løpende må betale skatt av sine renteinntekter, eller dele ut til andelseierne et beløp tilsvarende renteinntekten.

I sistnevnte fall skyves den løpende beskatningen over på andelseierne. Resultatet blir uansett at det norske rentefondet ikke kan akkumulere avkastning, noe et tilsvarende rentefond i Sverige vil gjøre. Konsekvensen er at investorer i det svenske fondet får utsatt skatten til hen realiserer, mens investorer i det norske fondet løpende må svare skatt av fondets renteinntekter. Og utsatt skatt er selvsagt en fordel.

Norske aksjefond har historisk, stort sett, unngått å havne i skatteposisjon, og dermed ikke betalt skatt. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg, av ulike grunner. I tråd med fritaksmetoden blir verdipapirfond ikke skattlagt for aksjegevinster fra selskaper innenfor EØS, og kun beskattet for 3 prosent av utbytte mottatt fra selskaper innenfor EØS. Verdipapirfond må imidlertid svare full skatt av aksjegevinster og utbytter mottatt fra selskaper utenfor EØS.

En stor andel av nordmenns aksjefondsplasseringer gjøres i aksjefond med globale investeringsmandater. En konsekvens av at Nord-Amerika utgjør en stadig større andel av verdensindeksen, og at Storbritannia ikke lenger er en del av EØS, er at norske aksjefond oftere enn før risikerer å komme i skatteposisjon. Resultatet for andelseieren er dobbeltbeskatning, noe som neppe er intensjonen.

Regelverk – og regelverksforståelse

Det er flere forhold knyttet til regelverket som skaper særnorsk trøbbel. Det viktigste er at norskregistrerte verdipapirfond, i motsetning til fond registrert i andre land, ikke har anledning til å etablere andelsklasser der investors plasseringer, gjort i en annen valuta enn fondets basisvaluta, er valutasikret. Dette er særlig relevant for fond som har kunder fra ulike land, og særlig aktuelt for rentefond, der valutakurssvingninger kan utgjøre en relativt stor – og ofte uønsket – del av den samlede eksponeringen. I slike tilfeller er det nærliggende at kunder velger bort fond som ikke kan etablere andelsklasser som valutasikrer deres plasseringer, noe norske fond altså ikke har adgang til. 

I situasjoner med stor uro i kapitalmarkedene, slik vi f.eks. opplevde i mars 2020, kan et verdipapirfond motta store innløsningskrav på meget kort tid, og det i en periode der markedene ikke er velfungerende. Et slikt «fonds-run» kan bidra til at fondet får likviditetsproblemer og at innløsningsretten i verste fall må suspenderes.

For å forhindre dette, er det i andre EØS-land lagt til rette for ulike likviditetsstyringsmekanismer, som blant annet innebærer at man kan begrense andelseiers innløsningsrett midlertidig, såkalte «redemption gates». Dette er en ordning som, i tillegg til å støtte opp om finansiell stabilitet, vil bidra til å ivareta andelseiernes interesser. Men som norske fond per i dag ikke har anledning til å benytte.

Norske fond er i all hovedsak underlagt et felleseuropeisk regelverk som har som hensikt å legge til rette for mest mulig konkurranse mellom landegrensene i EØS-området. I lys av dette er det åpenbart helt avgjørende for en levekraftig norsk fondsbransje at norske myndigheters regelverksutøvelse på området legger til rette for like konkurransevilkår for norske forvaltningsselskap. Det er dessverre ikke alltid tilfelle. Et nylig eksempel på dette, er at forvaltningsselskaper, ute og hjemme, har hatt anledning til å inngå avtale om såkalt inntektsdeling med sine største kunder.

Slike avtaler innebærer at forvaltningsselskapet utbetaler en del av sin selskapsinntekt til andelseieren, og medfører i praksis at andelseieren får tilbakebetalt en del av forvaltningshonoraret som denne har betalt for forvaltningen. EU-kommisjonen ga i 2021 en tolkningsuttalelse som legger føringer for hvilke kriterier som må oppfylles for å kunne inngå slike avtaler.

Finanstilsynets fortolkning av denne uttalelsen fra EU-kommisjonen har medført at norske forvaltningsselskap ikke har anledning til å inngå slike avtaler, mens deres konkurrenter på den andre siden av grensen har en slik mulighet.

Felles for samtlige punkter nevnt over, er at den norske bransjen ber om like vilkår som våre naboer har. Like vilkår er en absolutt nødvendighet for å kunne konkurrere i en bransje som definitivt kjennetegnes av sterk internasjonal konkurranse. Det handler altså om muligheten til å kunne drive en like «effektivt og lønnsom verdipapirfondsnæring» – for å bruke statssekretær Indrefjords egne ord – her hjemme, som man kan i landene rundt oss. Og vi ønsker vel en konkurransedyktig norsk fondsbransje?