Norge og Europa taper den globale konkurransen

Med svært høye energipriser, mangel på innovasjon, et stadig voksende byråkrati med tilhørende reguleringer og mer ambisiøse klimamålsettinger enn de vi konkurrerer mot, er det lite som tyder på at situasjonen kommer til å endre seg med det første.

Med mindre både vi og Europa tar skjeen i en annen hånd – fort.

De fleste med litt kjennskap til politikk og økonomi vet at det fremdeles er en sterk sammenheng mellom tilgang og pris på energi og økonomisk aktivitet, produktivitet og verdiskaping. I stort er dette hele vår historie gjennom og etter den industrielle revolusjon de siste 200 år.

Det har gjort både Norge og Europa til industrielle stormakter, velferdssamfunn og godt utviklede demokratier. Kort sagt – gitt oss alle muligheter til trygge og gode liv. Av mange årsaker står denne virkeligheten for fall, konsekvensene er potensielt enorme for oss som bor her. Vi skal kort kommentere noen av de viktigste årsakene.

Fall i produktivitetsutvikling: At utviklingen gjør oss litt mer effektive hvert år, at vi kan produsere litt mer med mindre innsats, er den viktigste årsaken til vekst og velstandsutvikling.

Produktivitetsutviklingen har vært fallende i Vesten siden årtusenskiftet, men spesielt nitrist i Norge og EU. Her hjemme har flere av våre viktigste næringer til tider hatt negativ produktivitetsutvikling i lange perioder, eksempelvis byggnæringen. Med andre ord blir ting dyrere og mindre effektivt over tid. Dette gjør oss alle fattigere.

De siste 5–6 årene har Norge/EU knapt hatt positiv produktivitetsutvikling, mens USA over tid har klokket inn betydelig bedre enn oss, faktisk dobbelt så høyt de siste 25 år. Ser vi på BNP-tall og reallønnsvekst blir de praktiske konsekvensene synlige. I 2011 var europeisk BNP på 92 prosent av det amerikanske – i 2023 er tilsvarende tall 66 prosent. Pr. innbygger produserer nå europeere bare litt over 50 prosent av verdiene hver amerikaner klarer.

Høye energipriser: Den Europeiske Sentralbanken ESBs tidligere president Mario Draghi ga akkurat ut en rapport som dokumenterer enorme forskjeller i energipriser mellom Europa og USA. Elektrisitetsprisen i Europa er 158 prosent av det USA får til, gassprisene 345 prosent.

I klartekst betyr dette en økt avindustrialisering av Europa. Få styrer i industriselskaper vil velge å bruke pengene sine her.

I motsetning til USA, mangler Europa rike naturressurser. Av demokratiske og vennligsinnede land er det kun Norge som produserer olje og gass i et omfang som monner i Europa og for det europeiske markedet. Likevel har europeisk energi- og ressurspolitikk i stort handlet om å begrense forvaltningen av det lille vi har. Resultatet har vært høyere priser og mer import, ofte fra militante diktaturer.

Mye av dette er drevet av at Europa, og Norge, har langt mer ambisiøse klimamål enn våre viktigste konkurrenter; USA og Kina. Vi skal som kjent kutte våre utslipp med 55 prosent i 2030 med utgangspunkt i hva de var i 1990.

USA skal under Biden kutte med 50–52 prosent, men da med utgangspunkt i 2005. Det gir USA en utslippsbase som er 20 prosent høyere enn den var i 1990, med andre ord en enorm forskjell. Kina på sin side har som mål å øke sine utslipp betydelig frem til 2030.

Det finnes et fiffig ordtak med mye sannhet i seg: «America innovates, China replicates, Europe regulates». Det er pr. dato få, om noen, europeiske selskaper vi kan komme på som dominerer gammel og ny verdensøkonomi på sine felt. Det handler stort sett om å forsvare seg og det man fremdeles har.

Nicolai Tangen satte det fint på spissen da han sa at Europa har verdens beste reguleringer på kunstig intelligens (KI) men ingen KI, USA har ikke så mange reguleringer, men mye KI.

Nvidia alene er for eksempel verdt 8 ganger hele Oslo Børs. Både Norge og Brussel lider av en vrangforestilling om at man kan regulere seg til Paradis.

Antall reguleringer, byråkrater og kostnader for å følge opp stiger dermed dramatisk. Det finnes til og med en egen «diagnose» for dette: Eurosclerosis, ment for å beskrive hvor galt det kan gå om man overregulerer. Draghi skriver at bare siden 2019 har Brussel innført 13.000(!) lover og reguleringer, USA drøyt 5.000. En tsunami av lover og reguleringer som hindrer vekst og fører enorme kostnader med seg.

Vi tror fremdeles det er mye håp for både Norge og Europa, men det krever ny politikk. Vi må slutte å bruke penger på klimatiltak som ikke virker og bare er en klamp om foten på eget næringsliv. Energien skal ikke bare være grønnere, den må også være rimelig og stabil.

Det må være aksept for at også det som er av naturressurser på vårt kontinent, aktivt skal utnyttes, både fordi det skaper økonomisk aktivitet og fordi det gjør oss mindre avhengig av import fra land som utgjør en sikkerhetsrisiko.

Innovasjon, vekst og talent må slippes løs, ikke stenges inne av reguleringer og for høye skatter.

Det er mye å ta tak i, og det haster.