Neppe flere kriser enn før – men flere kriseoppslag

Denne artikkelen er produsert og finansiert av NTNU - les mer.

Er det virkelig flere kriser nå enn før? Eller hender det at noe blir kalt en krise selv om det ikke er det? (Kollasj: Kolbjørn Skarpnes / NTNU)

I mediene kan det virke som om verden kastes ut i den ene krisen etter den andre og at det aldri har vært verre. Men det er ikke nødvendigvis sånn.

Tilsynelatende er verden full av kriser. Professor Stefan Geiss la merke til det også.

– Finanskrise, eurokrise, migrasjonskrise, koronapandemi, Ukraina-krig, Gaza-krig. Verden ser ut til å snuble fra den ene eksistensielle krisen til den neste og kommer seg nesten aldri før den neste rammer, konstaterer Geiss ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU.

Men. Er det virkelig flere kriser nå enn før? Er det slik det alltid har vært eller er det noe nytt? Og hvis det er flere offentlige kriser i dag enn tidligere, hva skyldes det?

Han bestemte seg for å undersøke saken sammen med to kollegaer, Conor A. Kelly fra samme institutt og Christina Viehmann fra GESIS i Köln. 

Data fra 1785 til nå

The Times i 1788. Heller ikke i dag er avisen kjent som noen sensasjonsblekke. (Illustrasjon: Wikimedia Commons)

– Vi undersøkte dekningen i avisen The Times gjennom 235 år og fant noen foreløpige svar.

Forskerne gikk altså helt tilbake til år 1785 for å sjekke utviklingen i oppslagene. The Times er en temmelig avdempet, noe konservativ avis og absolutt ikke kjent for sensasjonalisme.

For å gå gjennom slike enorme mengder informasjon var det helt nødvendig å få hjelp av mye datakraft.

– Forskningen vår utnytter kraften i datastyrt tekstanalyse slik at vi kan reise tilbake i tid og se hvordan tidligere generasjoner forstod krisesituasjonene de sto overfor, sier professoren.

Selve analysen tok for seg nyhetstekster i avisen. For å sjekke gyldigheten av analysen sammenlignet de blant annet resultatene med data fra avisene The Guardian, The Economist, Neue Zürcher Zeitung og Washington Evening Star.

Fant over 1000 kriser

– Vi oppdaget og identifiserte mer enn 1.000 forskjellige krisehendelser som førte til store nyhetsbølger fra 20 ulike typer kriser. De hyppigste var regjeringskriser, geopolitiske kriser, økonomiske kriser, epidemier og katastrofer, konstaterer Geiss.

At mediene snakker om kriser, er altså ikke noe nytt, og selv større krisenyhetsbølger opptrer i snitt rundt fire ganger i året. Men mens krisene tidligere var mer spredt utover i tid, kommer de i moderne tid isteden i større grad i klynger.

– Vi fant at krisehendelser har blitt noe hyppigere, men opptrer mer samlet eller pulserende i stedet for å være mer eller mindre jevnt spredt over tid, sier Geiss.

Men det er ikke nødvendigvis en klar sammenheng mellom krisene i seg selv og kriseoppslagene.

– Økningen i bruken av kriseretorikk er mye sterkere enn økningen i hyppighet av kriser, sier han.

Så verden brenner igjen. I snitt har det vært krisebølger i avisene fire ganger i året i 235 år. Men det er tettere mellom bølgene nå for tida. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Altså brukes kriseretorikken mye hyppigere enn før. Men ikke all denne kriseretorikken og krisediagnostikken fører til synlige nyhetsbølger. Kriseretorikk i enkeltartikler fører ikke nødvendigvis til en følelse av en offentlig krisesituasjon og en tilsvarende bølge av nyhetsartikler om krisesituasjonen alle er opptatt av.

Men det er en periode som ser ganske utypisk ut siden de to største klyngene av krisebølger noensinne faller i dette tidsrommet. Det er nåtiden:

– Dekningen med kriseretorikk og antall krisehendelser er mye større de siste to tiårene enn den har vært før. Økningen i kriseoppslag er heller ikke et britisk fenomen, men ser ut til å være en trend i vestlige land i flere typer medier.

Så hvorfor er det sånn?

Flere grunner til flere kriseoppslag

Kriseretorikk og til dels det som blir fremstilt som krisehendelser, ser ut til å være en respons på tre hovedfaktorer, finner forskerne:

1. Mer krise-PR

Interessegrupper presser på for å få medier til å oppfatte noe som en krise. Disse gruppene er blitt flere og mer profesjonelle. De dekker også flere ulike temaer og sektorer av samfunnet. 

For mediene blir det dermed enklere å erfare noe om, oppfatte noe som og fremstille noe som en krise selv om det ville vært ignorert eller oppfattet som mindre alvorlig tidligere.

Om noe blir oppfattet som en krise, øker det nemlig muligheten for at folk med makt og myndighet bevilger mer penger til området; det blir enda mer relevant jo mer makten til nyhetsmediene øker.

2. Mer varierte offentlige utgifter på flere områder

Dette er et komplisert punkt. Men det handler om at det offentlige er langt mer engasjert i flere sider av samfunnet enn før, og flere av oss blir opptatt av det som skjer rundt oss.

For eksempel har en større andel av befolkningen utdannelse, og mer eller mindre alle har stemmerett. Dermed virker det viktigere for oss å følge med på det som skjer i nærmiljøet og resten av verden.

Siden flere folk ville vite hva som skjer med skattepengene deres, og flere folk ville vite hvem de skulle stemme på, ble det større interesse for nyhetsdekningen av politikk. 

Massemediene fikk raskt stadig større dekning til markedet ble fullt mettet på 1950-tallet. Se utdypende forklaring av sammenhengene i faktaboks nederst i denne artikkelen.

For politikere blir det også viktigere å være synlig for flere i mediene.

3. Økende selvstendighet for nyhetsmediene i forhold til de politiske partiene

Tidligere var mediene gjerne knyttet opp mot politiske partier. Dermed var de ikke i like stor grad avhengige av at økonomien var god.

En uavhengig presse blir en større maktfaktor enn før. Men når konkurransen blir større, og mediene er nødt til å skaffe en større andel av pengene selv, kan det også være fristende å bruke kriseoppslag for å skaffe oppmerksomhet og inntekter.

– Disse tre faktorene er bare toppen av isfjellet. Det er et komplekst samspill mellom økonomiske, politiske og kommunikasjonsmessige faktorer, sier professoren.

Uro i Midtøsten. Det har vel aldri vært verre enn nå. Eller? (Foto: Shutterstock / NTB)

Mindre sammenheng mellom hendelser og dekning

Men det kan se ut til at selve krisehendelsene har mindre sammenheng med krisedekning enn før. Det er altså ikke nødvendigvis sånn at alt som får krisedekning virkelig er kriser.

Samtidig virker ikke kriseretorikken alltid. Folk flest oppfatter ikke alltid hendelser som en krise selv om medier fremstiller dem som det.

Internett, og det at store medier nå i langt større grad enn før kan ha både nasjonal og internasjonal konkurranse, kan bidra til flere kriseoppslag. Men dette er det for tidlig å si noe sikkert om.

Tar oppmerksomhet vekk fra andre saker

Men er det nå så farlig om medier overdriver en smule innimellom?

– Kriseoppslagene holder offentligheten opptatt og skyver mange andre presserende problemer i bakgrunnen, sier Geiss.

De tilsynelatende krisene tar altså oppmerksomheten vekk fra saker som ikke nødvendigvis er like egnet til å lage oppslag, men som kan være vel så viktige.

Det kan for eksempel gjelde en langsiktig utvikling av samfunnet i bekymringsverdig retning, som at det blir stadig større forskjell mellom rike og fattige i flere land. Eller det kan gjelde større humanitære kriser som har utviklet seg sakte, men sikkert over tid.

Referanse: 

Stefan Geiss mfl.: Inflation of crisis coverage? Tracking and explaining the changes in crisis labeling and crisis news wave salience 1785–2020. Journal of Communication, 2024. Doi.org/10.1093/joc/jqae033