Reglene glipper, mens algoritmene jobber videre. Hardere og mer personlig enn noen gang før.
Fra nyttår får ikke barn og unge under 16 år lenger kjøpe energidrikk. Det er et godt grep for folkehelsa.
Men spørsmålet mange foreldre sitter igjen med er: Hvor er aldersgrensen for skjermdopet?
For mens vi nå regulerer koffeininnholdet i ungdommers hverdag, står døra fortsatt på vidt gap for algoritmestyrte flodbølger av innhold fra plattformer som Facebook, TikTok, Instagram og Snapchat.
Søvnproblemer, uro, konsentrasjonsvansker og psykisk uhelse pekes på som årsak til energidrikk-reguleringen.
Samtidig vet vi at nøyaktig de samme utfordringene har klare koblinger til barns digitale vaner.
Likevel virker det politisk umulig å stille krav til teknologigigantene. Vi er raske til å regulere hva barna våre drikker – men ikke hva de utsettes for time etter time på skjermen.
Vi har hatt kaffemøtene. Meta, TikTok og Google har møtt både ministre og statsråder.
Forslag om 15-årsgrense for sosiale medier har bred støtte, senest på partilederdebatten i Arendal. Men så skjer det absolutt ingenting.
Reglene glipper, mens algoritmene jobber videre. Hardere og mer personlig enn noen gang.
Det er ikke fordi vi ikke forstår alvoret. Det er fordi ingen tør å sette foten ned. Fordi politikere selv er avhengige av disse plattformene og legitimerer dem med deres tilstedeværelse.
Og mens vi venter, vokser behovet for digitale alternativer som tar ansvar.
Det finnes faktisk plattformer i Norge, ja, her hjemme, som ikke samler inn persondata, ikke lar reklame overstyre innholdet, og som ikke bruker algoritmer til å holde deg avhengig.
En digital rasteplass, om du vil. Slike tjenester trenger ikke bare klapp på skuldra. De trenger støtte, valg og synlighet.
Energi finnes i mange former.
Nå må vi også begynne å se på den mentale overstimuleringen barn og unge utsettes for, og våge og regulere også det som ikke selges over disk.