Nato er klar for en ny sikkerhetspolitisk epoke

President Donald Trump and Natos generalsekretær Mark Rutte ved starten av Natos toppmøte i Haag. Foto: LUDOVIC MARIN / Reuters / NTB

Etter Nato-toppmøtet i Haag ser vi konturene av en mer slagkraftig allianse, tilpasset et endret trusselbilde.

E24s faste spaltister skriver jevnlig og gir uttrykk for sine egne holdninger.

Det var stor spenning knyttet til Nato-toppmøtet i Haag i forrige uke. Resultatet ble et oppløftende møte og et kraftig løft i forsvarsforpliktelsen.

Medlemslandene ble enige om å trappe gradvis opp til å bruke fem prosent av brutto nasjonalprodukt for å styrke forsvarsevnen innen 2035.

USAs president Donald Trump oppsummerte toppmøtet med følgende: «Jeg støtter alliansen. Det er derfor jeg er her. Hvis jeg ikke gjorde det, ville jeg ikke vært her.»

Og vel så viktig: Ukrainas president kunne dra hjem med nye forsikringer om at hele Nato-alliansen står ved sine tidligere løfter og vil opprettholde den viktige støtten til deres motstandskamp mot russisk aggresjon.

Vedtaket fra i fjor om en “irreversibel vei til medlemskap” står ved lag. Det er avgjørende viktig at de som kjemper en krig for våre felles verdier, for europeisk og euroatlantisk fred og sikkerhet, vet at de har Natos medlemsland i ryggen.

Den historiske enigheten om å øke forsvarsutgiftene representerer et paradigmeskifte i Nato. Alliansen beveger seg «nord for tre prosent» av bruttonasjonalprodukt, med forslag om 3,5 prosent til forsvar og 1,5 prosent til sikkerhet og beredskap, altså totalt fem prosent.

Dette markerer en tydelig opptrapping fra det nåværende toprosentmålet. Når trusselen blir sterkere, må også alliansen bli sterkere.

I dette vedtaket ligger det også en forståelse mellom Europa og Canada om at vi må ta et større ansvar for vår egen sikkerhet.

Bak den historiske enigheten ligger det et stort alvor. Den sikkerhetspolitiske situasjonen er farligere enn den har vært siden Andre verdenskrig.

Det sikkerhetspolitiske frikvarteret som oppsto etter den kalde krigen er over.

Nå er vi langt på vei tilbake til det nivået på forsvarsutgifter, relativt til BNP, som vi lå på frem til slutten av Den kalde krigen. Vi snakker altså om nivåer som vi egentlig historisk har vært vant til, både i vårt land og i mange andre land.

Da Den kalde krigen tok slutt, opplevde mange at man ikke lenger hadde en symmetrisk motstander. Det var ingen annen stat eller gruppe av stater, som fortidens Sovjetunionen og Warszawa- pakten, som kunne møte oss på like vilkår, militært, økonomisk og industrielt sett.

Fokuset ble flyttet mot mer asymmetriske trusler, som stater i oppløsning eller global terrorisme. Først handlet det om å få orden på borgerkrigene på Balkan, deretter ble Nato engasjert i konflikten i Afghanistan. Man snakket i mange år om et sett av «nye trusler» som angivelig hadde erstattet de «gamle».

Nå er vi tilbake i en mer klassisk geopolitikk, der risikoen for mellomstatlige kriger i vårt eget nærområde igjen blir styrende. Nato har kommet hjem, både til sitt opprinnelige ansvarsområde, og til sitt opprinnelige formål.

Igjen er det paktens Artikkel 5 som gjelder. Målet med å bruke 5 prosent på vår kollektive forsvarsevne er fortsatt å unngå å bli angrepet selv. Nato truer ingen, men ingen skal heller angripe Natos medlemmer.

Slik har det vært gjennom 76 år, og slik skal det fortsatt være.

Investeringene Nato-landene nå vil gjøre, vil sikre at vi sammen har styrkene, utstyret, infrastrukturen og motstandskraften vi trenger for å møte trusselen slik den nå fremstår.

Av de 5 prosentene skal 3,5 prosent gå til å styrke den tradisjonelle forsvarsevnen, mens 1,5 prosent skal brukes på formål som understøtter den militære evnen og motstandskraften. Med dette kommer det såkalte totalforsvarskonseptet inn i Nato for fullt.

Målsettingen er å styrke samfunnets samlede motstandskraft. Dette innebærer investeringer i både kritisk infrastruktur, energisikkerhet, sivil beredskap og cyberforsvar. Det dreier seg om å sikre sentrale samfunnsoppgaver i krise og krig.

5 prosent av BNP er svært mye penger. Når en økt del av samfunnskaken skal brukes på forsvar, til overmål samtidig her hos oss og hos alle våre mest nærstående land, er det viktig at man bruker pengene smart, strategisk og mest mulig sammen.

Vi må rydde opp i virvaret av ulike standarder og militære systemer, og vi må sikre et kraftig løft i produksjonskapasitet i forsvarsindustrien. Poenget er jo at det skal bli mer penger til forsvar, ikke at vi skal betale mer for de samme investeringene.

At Nato kom til denne enigheten nå, skyldes en langsiktig trend. Ikke minst skyldes det en økende forventning fra USA gjennom flere tiår om at Europa skal ta mer ansvar for egen forsvarsevne.

Etter Russlands annektering av Krym vedtok Nato på toppmøtet i Wales i 2014 at medlemslandene skulle sikte mot å bruke 2 prosent av BNP på forsvar innen ti år. Det vedtaket er innfridd, ettersom praktisk talt alle allierte i dag er på dette nivået eller over.

I Donald Trumps første presidentperiode ble retorikken om at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet trappet opp. President Joe Biden la vekt på alliansesolidaritet, men presset på byrdefordeling fortsatte.

Fullskalainvasjonen av i Ukraina i 2022 førte til ny oppslutning om forsvarssatsing i Europa, og i 2024 var 2 prosent blitt et «gulv», snarere enn et “tak”. I sin andre presidentperiode har Trump og USA igjen lagt press på allierte, denne gang for å øke målet til 5 prosent av BNP.

Det ligger gode, strukturelle grunner bak denne ferske enigheten. Et aggressivt Russland er den utløsende årsaken til dette skiftet i Nato, ikke president Trump.

Å satse mer på konvensjonelt forsvar og avskrekkingsevne i Europa i 2025 har to formål: Å sikre at alliansen mellom USA, Canada og Europa er basert på dagens sikkerhetspolitiske utfordringer for allierte på begge sider av Atlanteren, og å styrke hele alliansens avskrekkingsevne til det nivået dette sikkerhetspolitiske bildet faktisk krever.

Det våpenkappløpet vi nå er en del av, er det ikke vi som startet. Det er Russland som har gått til krig og invadert et stort naboland. Det er den sikkerhetspolitiske situasjonen som har drevet frem erkjennelsen av at vi må investere betydelig mer i vårt kollektive forsvar.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

• 

  Sophia Adampour

  Sophia Adampour er grunnlegger av teknologihuben Verse. Skriver først og fremst om teknologi.

• 

  Ine Marie Eriksen Søreide

  Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

• 

  Carine Smith Ihenacho

  Direktør for eierskap og etterlevelse, Norges Bank Investment Management, populært kalt Oljefondet.

• 

  Espen Barth Eide

  Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

• 

  Ishita Barua

  Lege med PhD i KI i medisin, forfatter og gründer i Livv Health

• 

  Asle Toje

  Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

• 

  Mathias Fischer

  Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

• 

  Lina Strandvåg Nagell

  Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  George Riekeles

  Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

• 

  Johan Andresen

  Styreleder og investor i Ferd-konsernet, med et ekstra engasjement for sosialt entreprenørskap.

• 

  Bettina Banoun

  Advokat, dr.juris. og partner i Wiersholm. Også medlem av Skatteutvalget.