Når drapsvåpen kan printes ut i stua

Drapet på UnitedHealthcare-sjefen Brian Thompson har sjokkert verden. Ikke bare på grunn av brutaliteten, men fordi det har avdekket en ny teknologi og en rå nettkultur.

New York-politiet hevder at Luigi Mangione brukte en «ghost gun»: et hjemmelaget, delvis 3D-printet våpen.

Attentatet viser hvor tilgjengelig og moden denne teknologien er. Det viser også den hatefulle nettkulturen som nå hyller drapet.

Ghost gun er et betydelig økende samfunnsproblem, særlig i USA.

ATF, det amerikanske føderale byrået som håndhever lover om alkohol, tobakk, skytevåpen og eksplosiver, anslår at over 70.700 mistenkte privatproduserte skytevåpen, ghost guns, ble beslaglagt av politiet i USA mellom 2016 og 2022, hvorav nesten to tredjedeler ble beslaglagt de to siste årene i denne perioden.

Foreløpig er det lite informasjon om denne typen våpen i Norge.

Typisk for ghost guns er at de er foretrukne våpen for mange kriminelle. Det er hjemmelagde våpen uten serienummer eller historikk. De er uregistrerte, sporingsfrie (derav navnet «ghost») og derfor våpen som eksisterer på siden av tradisjonelle reguleringssystemer.

Det er våpen som er tilgjengelige for hvem som helst med tilgang til internett, grunnleggende datakompetanse og litt tålmodighet.

Ghost guns er ikke bare en ny digital teknologi som sprenger fysiske barrierer. Det er del av en opprørsk nettkultur, ofte uttrykt på fora som 4Chan, Discord og Reddit.

Mangiones antatte hjemmelagde våpen var en FMDA 19.2-modell, kjent som «Free Men Don’t Ask». Et uttrykk særlig våpenglade grupperinger i USA feilaktig tilskriver mannen bak uavhengighetserklæringen, Thomas Jefferson (1743-1826): «Free men do not ask permission to bear arms».

Ideen er at man trenger ikke tillatelse for å bære våpen. Våpen er ansett som et grunnleggende frihetsideal og rettighet.

Navnet avslører en tydelig libertariansk ideologi. Koblingen til «ghost guns» ligger i den underliggende filosofien om personlig frihet og retten til selvforsvar uten statlig innblanding. Et opprør mot det bestående.

De er et uttrykk for en nettbasert DIY-kultur (gjør-det-selv-kultur) der tradisjonelle maktstrukturer og statelige reguleringer foraktes og utfordres.

Tvilsomme nettforum og fildelingsplattformer er sentre for distribusjon av våpendesign, der «Free Men Don’t Ask», fungerer som kamprop mot statlig kontroll. Det handler om å skape våpen som fungerer, uavhengig av lover og regler. For å rive ned lover og regler.

Mangione er langt på vei en del av denne libertarianske og opprørske DIY-kulturen. Kommentatorer har knyttet Mangione til «gray tribe». Gray, eller grå, representerer en alternativ mellomposisjon.

De er verken røde eller blå. De passer ikke inn noe sted. De er teknologikyndige nettopprørere. De har stor tro på kunstig intelligens. Og tilsvarende liten tro på dagens politiske system og deres eliter.

Håpet er at kunstig intelligens og nettopprør er veien til frelse. Mange av disse kan ha hyllet Mangione drapshandlinger på nettet.

Mangione selv er en ung mann med datakompetanse og et mulig motiv rettet mot helseindustrien. Lett som bare det kan han 3D-printe et håndvåpen, muliggjort av en opprørsk frihetskultur på nett. Et fullt funksjonelt skytevåpen som kan skyte hundrevis av skudd uten å bryte sammen.

Teknologien blir stadig enklere, rimeligere og mer tilgjengelig. I prinsippet kan hvem som helst bygge våpen hjemme. Det utfordrer våpenkontroll, som tradisjonelt har vært basert på serienummer, registrering og bakgrunnssjekker, og gjør det vanskelig, om ikke umulig, å spore skytevåpen.

Drapet i New York viser hvor komplisert det er å regulere en teknologi som er desentralisert. En teknologi som også er drevet frem av en voksende og opprørsk nettkultur.

Designfiler spres enkelt på nettet, mens 3D-printing stadig blir mer avansert, noe som forsterker utfordringene med å kontrollere både teknologien og kulturen bak.

I USA forsøkte Biden-administrasjonen i 2022 å regulere ghost guns ved å kreve serienummer på denne typen våpen-byggesett. Men lovgivningen står i dag i en juridisk limbo, og Høyesterett kan bli avgjørende. En endelig avgjørelse forventes innen sommeren 2025.

Luigi Mangiones attentat viser at 3D-printede våpen ikke lenger er en absurd futuristisk ide, men en realitet og del av en opprørsk nettkultur.

I Europa, inkludert Norge, må vi stille spørsmålene:

Er våre lover tilstrekkelige for å møte denne teknologiske utfordringen? Og hvordan skal vi forholde oss til den underliggende kulturen som serverer oppskrifter og teknologi, hvor drapsvåpen kan printes ut i stua?