Det er lett å snakke om at andre skal inkludere, men har du gått en runde med deg selv?
Stortingskandidat for Rogaland Høyre
Når du tenker på 17.mai - tenker du på champagnefrokost med vennegjengen da? Du vet, bunadsbilder på balkongen med vennegjengen og eggerøre nok til alle?
Vel, ikke alle gjør det. For noen er det en ensom og vond dag.
Forrige uke snakket VG med Maria Tessem (28), som synes nasjonaldagen er en av de vanskeligste dagene i året.
Komiker Else Kåss Furuseth inviterte deretter til 17. mai frokost for alle som ønsket å komme. Takk, Else!
For de som står uten invitasjon, uten planer og uten noen å feire med, blir 17. mai en påminnelse om at fellesskapet ikke er for alle.
Vi liker å tro at Norge er et land der vi ser hverandre.
Hvor vi har plass til alle. Og at bildene på Instagram stemmer overens med virkeligheten.
Men 44 prosent av nordmenn oppgir at de er plaget med ensomhet. De unge er ekstra utsatt.
Da har vi en jobb å gjøre.
Det sies at første steg for endring er å innrømme at det finnes et problem. Vi har skapt et samfunn hvor det er helt greit at ikke alle får være med.
Ikke fordi vi vil ha det sånn, men fordi vi aksepterer at det er sånn. Vi må ta et felles ansvar for å endre holdninger.
Da må vi også tenke over at vi kan være den som ekskluderer, kanskje uten at vi skjønner det selv.
For: Det er lett å snakke om inkludering, og vanskeligere å gjøre noe med det. Men det trenger ikke være komplisert.
Det handler ikke om å arrangere den perfekte frokosten, eller invitere masse fremmede mennesker hjem. Ikke alle kan det, og det er greit.
Det handler om å løfte blikket og invitere de du vet ikke har et sted å være.
Inviter én ekstra!
For vi må starte med oss selv.
17. mai gir oss en mulighet til å vise at vi mener det – ikke bare med flagg og fine ord, men med åpne dører og ekte gjestfrihet.
Det koster oss lite. Men for den som får være med, kan det bety alt.
Gratulerer med dagen! Jeg håper vi sammen sørger for at alle får en fin feiring.
I en urolig tid er det muligens viktigere enn noen gang.