Nå trenger vi håp

6 hours ago 3

I en verden med så lite håp som akkurat nå, trenger vi å bli minnet om påskebudskapet. Og om kvinnenes plass i det hele.

Søndag 20. april kl. 10:02

Nylig snakket jeg med Oslos ganske nye biskop, Sunniva Gylver, om de store ordene. De som har kraft både i kirkerommet, og hos oss som ikke har et tett forhold til kristendommen.

Tilgivelse. Nåde. Svik og ondskap. Forsoning. Håp.

Alle disse ordene hører hjemme i påskefortellingen.

Det er en dramatisk og velkjent fortelling. Lederne i Jerusalem ser Jesus som en trussel, en som utfordrer deres makt. Han blir dømt til døden.

Det dypt menneskelige

Gjennom noen dramatiske døgn blir Jesus sviktet av sine nærmeste. De sovner når de skal passe på ham. En av hans aller nærmeste, Peter, nekter gjennom en hel natt for at han kjenner Jesus - for selv å slippe unna trøbbel.

Mens Judas, en av de andre som sto Jesus nær, forråder ham på det groveste. Når soldatene kommer for å arrestere Jesus, er det Judas som peker ham ut.

Jesus blir hengt på korset, og lider en langtrukken og smertefull død. Han blir gravlagt. Og står opp igjen før morgenen gryr.

Påskefortellingen gir oss innsikt i det dypt menneskelige, både på godt og vondt. Biskop Gylver mener fortellingen gir rom for menneskenes svakhet. Vår evne til svik når det virkelig gjelder. Og vår evne til godhet og trofasthet. Til å gjøre det rette, også når det koster.

Samtidig rommer påsken tilgivelse og håp. De som svikter, som Peter, angrer, og blir tilgitt. Selve kjernen i påskebudskapet er nettopp at det er håp for alle.

Men hva med Judas, ble han tilgitt, spør jeg Gylver. Fantes det tilgivelse for det han gjorde - kom han til himmelen?

Judas skal, ifølge fortellingene, ha vært knust, og endte med å ta sitt eget liv. Judas sin skjebne, spørsmålet om hvorvidt han kom til himmelen, er ifølge Gylver et av de store teologiske spørsmålene. Svaret ligger i Guds hender, mener hun.

Påsken handler om Jesus. Men den handler også om kvinnene rundt ham. For det var de som ble hos ham, den natten da mennene sviktet. Moren hans, Maria. Og Maria Magdalena.

Mange mener at Maria Magdalena kanskje var Jesus sin nærmeste fortrolige. Den som fulgte ham tettest. Til siste slutt.

Hun hadde levd et hardt liv før hun møtte ham. I sitt påskealbum, “Via Dolorosa” lar Carola Häggkvist henne fortelle på denne måten:

“Krukken jeg bar og mitt lange brune hår ble bildet på meg, i tusen år. Og de mange verdens falne speilet seg i meg, synderen som Gud har gitt nåde. For oss fordømte finnes det råd. Jeg ble både helgen, skjøge, speil og profet”.

Ifølge påskefortellingen var det Maria Magdalena som fant den tomme graven. Det var hun som først møtte Jesus, etter at han sto opp. Og som fortalte resten av verden hva som hadde skjedd. En formidler - en prest.

Slik velger Carola Häggkvist å beskrive det som skjedde:

“Jeg ble valgt fremfor noen mann, til å vitne da livet vant. Jesus så hva en kvinne kan, hvordan mitt hjerte brant.”

Det er interessant å merke seg, at i selve påskefortellingen har kvinnene en mer sentral plass enn de har hatt i de fleste av verdens kirkesamfunn i nær alle årene siden.

Så la oss holde fast i kjernefortellingen, i budskapet om håp, om forsoning og tilgivelse. Det kan være godt å ha med seg i tider som dette. Enten vi tror eller ikke.

Hør hele samtalen med Sunniva Gylver (Podme og VG+)

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article