Nå kommer fakkeltoget til byen

På t-banen midt i Oslo sentrum støtte jeg på noe jeg sjelden har sett midt i storbyen. En haug unger kom gående med plakater og bannere med påskriften «Redd Nordpolen».

Til tross for at navnet gir helt andre assosiasjoner enn storby, er Nordpolen én av fem Oslo-skoler som er foreslått nedlagt.

De protesterende skolebarna på t-banen er langt fra alene.

I Bergen foreslo byrådet å legge ned sju skoler. Tromsø vurderer å legge ned åtte skoler. Trondheim venter på en utredning av framtidig skolestruktur. I Kristiansand har åtte skoler vært oppe til vurdering, mens Drammen diskuterte å legge ned seks skoler før jul.

Slik kan man fortsette landet rundt. De siste årene har en rekke kommuner vurdert å legge ned og slå sammen skoler og barnehager, og mange flere vil det bli.

Skolenedleggelser er på ingen måte noe nytt i norske kommuner og fylker. Mange har kjempet for å bevare skolen sin. Noen har vunnet, men de fleste har tapt.

Det nye er at dette i stor stil også rammer de store byene. Tradisjonelt er skolenedleggelser noe vi forbinder med bygda, og det er særlig små skoler med få elever som blir nedlagt.

Det vakte eksempelvis høy temperatur da Innlandet fylke før jul vedtok å legge ned en rekke videregående skoler og skolesteder, inkludert Lom.

Bølgen av skolenedleggelser skyldes en besk og giftig cocktail for kommunene:

• I svært mange kommuner er økonomien anstrengt. Det er ikke bare folk som merker at alt fra strøm og mat til renter og lønninger er blitt dyrere. Over halvparten av kommunene hadde underskudd i fjor, og mange styrer mot å havne på «svartelista» Robek. Nå må det kuttes!
• Strengt tatt burde noen av kuttene vært gjort for lenge siden. Men i flere år har røde tall blitt kamuflert av koronapenger og ekstraordinært gode skatteinntekter. Derfor har politikerne skjøvet på vanskelige og upopulære beslutninger som kunne bedret økonomien. Og øverst på lista av saker politikerne kvier seg for, er skolenedleggelser.

Det underliggende problemet er likevel ikke økonomi alene.

• At vi får færre barn merkes i kommunene, og verre skal det bli. De kommende barnekullene blir mindre. Det betyr flere glisne skolebygg og halvtomme klasserom. Man får heller ikke utnyttet lærerressursene godt nok. Det er mye mer effektivt å fylle opp skolene helt, enn å ha mange halvtomme skoler. Mange kommuner har rett og slett for mye skolekapasitet i forhold til behovet.
• Mer bruk av spesialundervisning koster. En økende andel av elevene har i dag særskilte behov og får individuelt tilpasset opplæring.
• Yngreomsorgen har økt mest. En stadig større andel av kommunenes utgifter til helse- og omsorg har gått til yngre brukere. Dette skyldes blant annet at man har bygd ned institusjonene og gir heller tilbud hjemme

Det hadde kanskje ikke vært noe problem dersom man hadde penger og folk nok.

Men vis meg dem som mener at det skinner av demensomsorgen eller at sykepleierne ikke løper fort nok. I eldreomsorgen ropes det om at det trengs mer helsepersonell, flere sykehjemsplasser og bedre tjenester. Når vi blir stadig flere eldre som lever lenger, vil dette være et nærmest umettelig behov.

Politikerne vil derfor settes på en hard prøve de neste årene. De må rett og slett ta fra de unge og gi til de gamle.

Den logiske konsekvensen av endret demografi er at flere ressurser må flyttes fra skole og oppvekst til helse og omsorg.

Det smerter. Unger er framtida, og dem skal vi satse på. Lokalpolitikere frykter naturlig nok å havne i en enda dårligere spiral dersom man kutter i barn og unge.

For å møte dette utreder derfor mange kommuner skolestrukturen. Med dagens barnetall, hvordan vil den ideelle skolestrukturen se ut? Svaret er i mange tilfeller helt annerledes enn i dag.

Skolestrukturen har alltid vært i endring, og må tilpasse seg elevtall, hvor folk bor, læringsmiljø og hvordan man skal få best mulig skole for pengene.

Regelen har likevel vært at skolenedleggelser og andre endringer ikke skjer etter en helhetlig plan, men etter lang tid med konflikter og omkamper. Ikke sjelden er det år med seigpining, for elever, lokalmiljø og politikerne selv.

Nå er det noe fundamentalt galt med grunnmuren i norske kommuner. Med færre barn og stadig flere eldre må de snu på pengebruken

Det er lettere sagt enn gjort.

Politikere flest vil helst være en slags alles Robin Hood - som bare gir, og aldri tar.