Nå kjøper de seg tid

Lederspørsmålet i Ap er ute av kontroll. De som i det stille har snakket sammen om dette lenge, ser den nå altoverskyggende ute i offentligheten. De som mener det er uhørt for et stort og ansvarlig parti å kaste en sittende statsminister, må erkjenne at det ikke er noen vei utenom at denne prosessen synes å være i gang.

De som ønsker at Støre skal trekke seg, har ikke kontroll på hva Støre tenker.

Støre ser ikke ut til å ha den totale oversikten over sin faktiske tillit i partiet, etter mandagens sjokknyheter.

Det virker åpent hvordan dette ender. Nå kjøper alle parter seg tid.

Motivert statsminister

Støre sier han opplever å ha tillit. Han sier han er motivert.

Det må forstås som at han ber partiet slå ring om ham og at han ønsker å fortsette. Han mener det beste for partiet og landet er at han fortsetter som partileder og statsminister inn i neste års valgkamp.

Samtidig virker han å erkjenne at motstanden han nå møter er noe annet enn tidligere. Det er ikke bare generell misnøye som rettes mot ham, det er et økende oppriktig ønske om å bytte partileder. Det må han forholde seg til på en annen måte enn at han har noen interne kritikere.

Støre har ved tidligere anledninger vist seg som en maktpolitiker og spiller, men ofte også som en leder som kan bomme på timingen.

Nå har han kort tid på seg for å få oversikt og samle støtte. Samtidig er nok både han og partiet tjent med at et eventuelt lederskifte kommer inn i et annet spor, preget mer av hans egen regi og kanskje på andre siden av juleferien.

At julefreden senker seg over Youngstorget, betyr ikke automatisk at Støre gjenvelges i april.

Han fremstår rakrygget og fattet i Politisk Kvarter når han sier disse tingene, men det gjenstår å se om det har samme gehør internt i partiet som det har hatt til nå.

Den manglende åpne støtten er et problem for ham. Tausheten i Ap er veldig talende.

Støre har støtte til han plutselig ikke har det lenger.

Alle som støtter ham nå, bidrar til å minke krisestemning og støy på kort sikt, men vil de kjempe for ham og sikre et gjenvalg i april?

Det er ikke nødvendigvis det samme.

Det er dette som gjør situasjonen uavklart.

Utfordrer ikke

Tonje Brenna kjempet mot mikrofonvrimmelen i stortingets vandrehall i formiddag. Hennes beskjed til pressen er at hun ikke vil utfordre Støre.

Det motsatte ville vært oppsiktsvekkende. En åpen lederkamp og makt-duell er det siste partiet trenger. Hennes budskap må kunne leses som at hun legger ansvar og initiativ i hans hender.

At hun ikke vil utfordre, er ikke det samme som at hun ikke vil overta.

Hun kjøper ikke bare seg selv, men også Støre tid. Hun bidro derimot ikke til å dempe dramaet.

Hva slags dialog Brenna og Støre har på bakrommet. Hva slags råd han får av sine nærmeste og hva slags situasjonsvurdering dagens partiledelse gjør samlet av situasjonen, vet vi ikke.

Internt i partiet sier hun at hun er klar til å overta den dagen Støre ikke lenger er partileder.

Brenna vet heller ikke hvor mye støtte hun har, eller om det å være mot Støre er det samme som å være for henne.

Situasjonen er kompleks ved at Støre er både statsminister og partileder.

Statsministeren kan skiftes ut på kort varsel av Kongen i statsråd. En samlet regjering må gå av, men en ny regjering med ny statsminister og lik partisammensetning kan ha mange like navn. Samtidig kan det skje endringer.

Partilederen må velges av et partilandsmøte. Det tar tid å kalle sammen, og skal fortrinnsvis planlegges av en valgkomite som først nedsettes i januar.

Brenna kan overta som statsminister før hun overtar som partileder. Støre kan ikke sitte lenge på oppsigelse. Det taler for at endringen bør vente så lenge som mulig, men ikke lenger enn nødvendig.

Ingen quick fix

Å endre partileder er ingen rask og endelig løsning på Aps politiske og organisatoriske problemer. Håpet er at det kan gi en ny giv. Da kan ikke Brenna fremstå som kuppmaker eller en som vil orkestrere Støres avgang og profittere på det selv. Det fremstår heller ikke som det egentlige bildet.

Uroen i Ap har ulmet lenge, men spant ut av kontroll til et massivt medietrykk mandag. Hvordan dette spiller seg ut, er vanskelig å forutse.

Lederendringer i Arbeiderpartiet, særlig når det impliserer endring av statsminister, er alltid epoke-definerende endringer i norsk politisk historie.

Den nykjøpte tiden vil tidsnok renne ut.

Bare det at det er åpent hvordan det ender er i seg selv dramatisk.