Nå er meitemarken giftig

Antall giftige dyr har økt med titusenvis av nye arter, på grunn av en ny definisjon av gift.

– Det er et tett evolusjonært forhold mellom giftige dyr og ofrene deres, forteller forsker Eivind Undheim ved Institutt for biovitenskap ved Universitetet i Oslo. 

Gift brukes både i selvforsvar, jakt og sex.

– Evolusjonen av gift og motgift er naturens viktigste våpenkappløp. Bedre forståelse av dette kan gi oss bedre innsikt i evolusjon og genetikk. I tillegg er det potensiale for nye medisiner, sier han.

Gifter er varianter av ikke-giftige stoffer

– Alle giftstoffer har utviklet seg fra ikke-giftige utgangspunkter. Det kan være molekyler som brukes til å gi signaler mellom celler, eller enzymer og nervesignaler, forklarer han.

Hver gift har sin egen evolusjonære historie.

Evnen til å lage gift dukker gjerne opp ved at genet, eller oppskriften, for et annet kjemisk stoff endres. Ofte skjer det etter hendelser der det dannes en ekstra kopi av et gen. 

Når det finnes to varianter av det samme genet, kan naturen eksperimentere med kopien. Denne kopien kan dermed utvikles til å bli noe helt annet, for eksempel en gift.

Giftforskningen er dermed ikke bare medisinsk interessant, men kan også gi en bedre forståelse for evolusjon og gener.

– Giftene er ofte veldig spesifikke for et bestemt biologisk mål. De er også ofte veldig potente. Det gjør at vi kan ta noen bioteknologiske snarveier og etterlikne molekylene for å lage medisiner, forklarer forskeren.

Ny definisjon nødvendig

– Tradisjonelt har forskere konsentrert seg om klinisk viktige gifter som slangebitt og slikt. Hovedmålet har vært å finne motgift. Etter hvert har teknologien og forskningen koblet mindre og mindre dyr til giftstoffer. Det gjelder arter som ikke er farlige for mennesker, forklarer Undheim.

Han forteller at tidligere definisjoner har handlet om giftens evne til å påføre smerter, lamme eller være dødbringende. Den nye definisjonen rommer en bedre forståelse for hva gift egentlig er.

– Når én organisme manipulerer kroppen til en annen organisme gjennom et sår eller bitt, for å få oppnå en fordel, da snakker vi om gift, forklarer han.

Vampyrflaggermus og bladlus gjør egentlig det samme

– For noen år siden kom det en forskningsartikkel som påpekte at gift ikke bare dreper eller gjør vondt. Gift inkluderer også stoffer som brukes av blant annet mygg og blodigler til å hindre blod å koagulere, eller hindre at ofre merker at det sitter et dyr og drikker av blodet deres, sier Undheim.

Han forklarer at mange av disse stoffene ligner på giftene noen dyr bruker til å drepe byttedyr. Giftstoffer har den samme funksjonen og utvikles på samme måte i dyr som drikker blod fra andre dyr og dyr som suger saft fra planter.

Det skyldes at blodsugende dyr er avhengige av å endre fysiologien i dyrene de suger blod fra. 

En slik endring kan for eksempel være lokalbedøvelse, slik at de får suge blod i fred og ro, eller det kan være stoffer som hindrer blodet i å danne skorpe. Begge deler gir blodsugerne bedre tid og mulighet til å nyte måltidet. Bladlus har på sin side evnen til å hemme immunforsvaret hos planter.

– Det kan være flere stoffer som bidrar. Også mygg og igler har slike stoffer som gjør at vi ikke kjenner at de stikker eller biter, sier han.

Seksuell konflikt – om å gjøre å ikke være «dama» i forholdet

Undheim forklarer at gift som brukes under paringen ikke har vært regnet som gift tidligere. Det kan være fordi giften øker reproduktiviteten til den ene, på bekostning av den andre.

– Det er en evolusjonær konflikt i reproduksjon. Det er om å gjøre å overføre genene, men slippe å bruke energi på det. Gift er en måte å vinne den konflikten på, forklarer han.

Hos arter som er hermafroditter, altså arter hvor alle individene kan være både hunn og hann, må rollen som eggbærer, eller mor, defineres før paringsakten finner sted. Ofte er det en kamp om å få slippe morsrollen.

– Hos snegler kan vi se at de bruker en pil til å injisere gift slik at partneren ikke kan pare seg igjen. Partneren blir da bærer av eggene, og vi ser at det reduserer livslengden til bæreren av de befruktede eggene, sier Undheim.

Han forteller at meitemark gjør noe liknende.

– Meitemark har 40 små pigger som de bruker til å injisere allohormoner i partneren. Å bli penetrert på denne måten hindrer at partneren kan pare seg igjen på en stund, samtidig som allohormonene bidrar til å øke sjansen for befruktning av eggene, sier Undheim.

Allohormoner er kjemiske signalstoffer som altså sendes sendes ut av kroppen for å påvirke et annet individ.

Et annet eksempel er blekkspruten Hapalochlaena fasciata. Hos denne arten bruker hannen nervegiften botox til å dope ned hunnen slik at han får paret seg.

Undheim forklarer at gift brukt i ulike situasjoner ikke har blitt studert som gifter tidligere. Derfor kan en ny definisjon bidra til en bedre forståelse av den rollen giften har i evolusjon.

– Mange dyr bruker kjemi som strategi for å oppnå en fordel i konflikt, uavhengig av om det er mot mennesker eller ikke, sier han.

Mange arter er giftige med den nye definisjonen

Den nye definisjonen gjør at det finnes giftige organismer i store deler av dyreriket.

– Å være giftig er langt mer vanlig enn man skulle tro, sier Undheim.

Unntaket er fugler:

– De er kanskje begrenset av å ha nebb og av å ha lange negler på klørne uten mange tilhørende kjertler. Derfor har de ikke noen måter å få giften inn på, spekulerer han.

Han forteller videre at det har vært en del skepsis i fagmiljøet, men at de fleste nå ser fordelen av å endre definisjonen.

Toksinologer forsker på naturlige giftstoffer og hvordan de virker.

Undheim forklarer at disse fagfolkene har ment at evolusjonsbiologer som Undheim vanner ut konseptet gift, og at det ikke er medisinsk relevant å se på stoffer som ikke har skadeeffekt. 

Den diskusjonen har vært mest rundt giftige slanger. 

Etter hvert har forskere likevel sett at også mange såkalte ikke-giftige slanger, som egentlig har små giftkjertler koblet til tenner bak i munnen, kan lage stoffer som er interessante i medisinsk behandling.

– Nå er det blitt bred aksept for at gift omfatter mer enn bare de som er farlige for mennesker. Så får vi se hvordan vår utvidelse blir mottatt av de mer tradisjonelle toksinologene. Den er ihvertfall blitt godt mottatt blant forskere som studerer interaksjoner mellom blant annet bladlus og planter – og det jo positivt, sier Undheim.

Referanse:

Ronald A. Jenner, Nicholas R. Casewell og Eivind A.B. Undheim: What is animal venom? Rethinking a manipulative weapon. Trends in Ecology & Evolution, 2025. Doi.org/10.1016/j.tree.2025.05.009