Mystisk bok om mysteriet Ap

Jonas Gahr Støre liker å diskutere den franske filosofen René Descartes. Han hører heller på professorer fra St. Hanshaugen og høyt gasjerte avisredaktører enn på partiets (sikkert altfor) mange rådgivere.

I møte med ordentlige arbeidsfolk er han som en fisk på land. Han forstår ingenting av the real Arbeiderpartiet. Han er som en forjamset fremmedkar i Ap-bygda.

Han vingler og utsetter og klarer ikke å bestemme seg. Han sier «konventet» istedenfor kongressen, og avbryter kvinnelige kolleger før de kommer til poenget.

Hilsen forfatterne av boken «Partiet. En innsideberetning om Arbeiderpartiets fall.», Dagbladets aldri hvilende politikerjegere Steinar Suvatne og Jørgen Gilbrant.

Så elendig fremstår Støre i denne boken at det er et under at han ikke er avsatt for lengst. Det eneste og rimelig spake forsøket på å fjerne ham, slik det fortelles om midtveis i boken, burde vært bare ett i rekken av mange slike.

For et parti som dette – «Ørnen» – kan da ikke la seg lede og forlede av en sånn politisk dåre? I et helt tiår?

Boken er medrivende skrevet. Den er artig å lese. Men den er problematisk. Kildene trer aldri frem. Vi vet liksom aldri hvem som forteller. Påstandene lar seg ikke dokumentere. Og forfatterne har slagside.

Statsminister og forfattere møttes i Den forbudte by i Beijing i fjor. Foto: Heiko Junge / NTB

Iallfall virker det sånn. Noen kommer atskillig bedre fra den enn andre. I tillegg til Støre, er Hadia Tajik en av bokens minst tiltalende karakterer. Tajik opplyser om at hun ikke er blant de 70 sentrale aktørene som forfatterne har intervjuet.

Hvis det er sant (kildene er som sagt skjult, så vi vet jo ikke sikkert), er det en svakhet som nesten er utilgivelig, så mye som skrives og påstås om henne her.

Også avdøde Ap-kjemper som tidligere LO-leder Hans Christian Gabrielsen og sekretariatsleder Hans Kristian Amundsen gis aktive roller (og tanker) i svært delikate sammenhenger, og de har selvsagt ingen mulighet til å svare for seg.

Det er merkelig at forlagsredaktørene ikke har grepet inn, for her befinner forfatterne seg i en etisk blautmyr av de sjeldne.

Det er mye slarv og tendensiøse slutninger. Når duoen skriver om tidligere finanspolitiker Marianne Marthinsen at hun «de neste fire årene fortsatte å heve en snau millionlønn fra fellesskapet, men var sjeldnere og sjeldnere å se i mediene», er det så man tenker at en annen må ha overtatt tastaturet.

I det hele tatt: Metoden og kildebruken fremstår rotete og egentlig ganske passé. Boken er meningsløs som dokumentasjon.

Tegning: Morten Mørland

Jeg lurer på om den tidvis geniale TV-serien «Makta», som åpent og ærlig var «basert på løgn, sannhet og dårlig hukommelse», bød på en vel så sannferdig fremstilling av politikkens kav og kiv og maktkamper som bøker som dette.

Det er noe med den liksom-objektive journalistiske «kildene forteller at»-metoden som forkludrer mer enn den opplyser. Som leser ble jeg stadig mer mistenksom jo lenger inn i boken jeg kom.

At det er 95 prosent spill og spetakkel her, og kun noen få tilløp til politisk analyse om de betydelige interessemotsetningene i det som stadig er Norges bredeste politiske telt, får gå, litt under tvil.

Allerede har forlaget krøpet til korset, og lover å rette opp pinlige feil i boken. Det kan nok komme krav om flere rettelser etter hvert.

KOSELIG MED PEIS: Men er Jonas Gahr Støre som en fisk på land i Arbeiderpartiet, eller er han en «unik maktspiller»? Foto: Line Møller / VG

Tross alt dette, så gir hovedfortellingen seg nærmest selv:

Partiet har i de ti årene siden Støre steg ned fra Hallingskarvet gått fra den ene krisen til den andre. Målingene er miserable, og de mest lovende folkene skygger liksom banen når det drar seg til.

I stedet vil gamle og tilsmussede slitere tilbake for å kjempe gamle kamper om igjen. Og Erna Solberg får de aldri has på.

Støres partiledertid har litt stygt sagt vært som en eneste lang og sjanglete togtur på Dovrebanen, omtrent slik den ble fremstilt i nevnte «Makta».

Gudene må vite hva som kan skje inn mot landsmøtet i april neste år, dersom partiet bikker ned mot 16–17 prosent og Høyre og Frp ligger an til rent flertall.

Jeg innrømmer følgende: Jeg liker Jonas Gahr Støre. Jeg syns mesteparten av den voldsomme hetsen mot ham er ganske harry.

Statsministeren er en drivende dyktig debattant, med en imponerende saksoversikt. Han tenker raskt og er kjapp i replikken. Han er ofte i en egen divisjon i partilederdebattene.

Og det er liten grunn til å betvile at han er i politikken fordi han virkelig tror på det han driver med.

Han er dessuten alltid vennlig og imøtekommende og er interessant å høre på. Han er vittig og nesten briljant i mindre sammenhenger. Og han har et internasjonalt utsyn som han bedrøvelig nok blir stadig mer alene om.

Men det funker ikke. Arbeiderpartiet er forsiktig sagt en skygge av seg selv. De interne rivningene er nesten verre enn noen gang. Og partiorganisasjonen råtner på rot. Noen steder meldes det som liten eller nesten ingen aktivitet.

Men er alt dette virkelig, som denne bokens bærende fortelling postulerer, Jonas Gahr Støres skyld? Seriøst?

Tegning: Roar Hagen/VG

Det er mulig å snu på det. For et elendig parti dette er, som istedenfor å samle seg og utvikle en ny og relevant politikk for vår tid bruker tid og kraft på slarv, renkespill og hevntokt.

«Vi fremstår som fjols», skrev en sentral Ap-politiker til meg etter å ha lest boken, og det har hen jammen rett i.

Og Støre? Ja, hva tenker han? Hvor lenge orker han å stå i dette? Og hva med alle dem som er overbevist – muligens med rette – om at det å fjerne ham er det første steget som må tas hvis Ap skal ha håp om å finne tilbake til gammel storhet?

De må tenke at denne boken virker helt mot sin (muligens uintenderte, hva vet jeg) hensikt.

For mot slutten av beretningen finner nemlig forfatterne ut at Støre er en mye sluere maktpolitiker enn det noen kunne ha forestilt seg. Ja, han er «unik», lar de nok en lukket kilde fortelle. «Han vet hva han gjør.»

Som leser er forvirringen nær total. Nesten like stor som forvirringen i Ap. Og om et år er det valg.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.