Minus­grader er på vei: – Tungt å sende folk ut igjen i kulden

– Jeg var 19 år, depressiv og rusavhengig, men den vinteren på gatene gjorde meg suicidal. For å overleve må man være våken om natten og holde seg i bevegelse for ikke å fryse i hjel, sier Michelle Alexandra Muren.

Vinteren 2008 sov hun og kjæresten ute på en benk i Oslo sentrum i en hel måned. Ansiktsuttrykket hennes endrer seg når hun tenker tilbake på den tiden.

Muren er opprinnelig fra Sverige og har tidligere hatt rusproblemer. I dag er hun rusfri og jobber som en av guidene til «Gatestemmer», en organisasjon som driver med byvandring, og ser Oslo gjennom øynene til mennesker som har tilbrakt tid på gatene. Men hun bærer fortsatt på mye av fortiden.

– Psykisk tungt å sove ute

Muren forteller at hun og kjæresten måtte sove på skift for å ikke å bli frastjålet eiendeler. Frykten for vold og tyveri var en del av hverdagen.

– De psykiske utfordringene med å sove ute på vinteren er like tunge som de fysiske. Angsten og stresset går ikke over av seg selv.

– Man blir paranoid av hvordan noen prøver å utnytte folk i en sårbar situasjon. Jeg sliter fortsatt med søvnproblemer og mareritt fra tiden som hjemløs, sier Muren.

Det finnes tiltak for mennesker som ikke har et sted å bo. Muren og kjæresten bodde først på hospits, men opplevde det som et utrygt.

– Å bo på hospits var nesten vanskeligere enn å bo på gata. Det var mye bråk, rus og vanskelig å finne trygghet og stabilitet.

Sprengt kapasitet

Vinteren er rett rundt hjørnet og fremdeles er det mange som må sove på gata i Oslo.

Blazhka Popova, tiltakskoordinator for akuttovernatting hos Kirkens Bymisjon, opplever allerede at de har manglende kapasitet. Til tross for en nokså mild høst er de i gang med loddtrekning for å finne ut hvem som får tilbringe natten der.

– Det er utrolig tungt å sende noen ut i kulden igjen når de kommer for å få hjelp. En loddtrekning om hvem som får sove en natt i varmen er en surrealistisk opplevelse. Å trekke et slikt lodd kan føles som å vinne i lotto, sier Popova.

Akuttovernattingen til Kirkens Bymisjon i Oslo har plass til 80 personer hver natt. I løpet av 2024 har de til sammen 424 ganger måttet sende noen ut i kulden igjen på grunn av for lite plass.

– Vi skulle ønske at vi kunne ta inn alle som trenger det, men noen må jo betale for det, og det koster selvsagt penger å ha et åpent tilbud året rundt, sier Popova.

«Kuldeamnesti»

I dag er det fattige tilreisende fra andre EØS-land som utgjør den største gruppen mennesker med behov for akutt overnatting. Ifølge en rapport fra Kirkens Bymisjon er det er opp mot 300 fattige tilreisende fra andre EØS-land i Oslo.

Uteseksjonen i Oslo kommune peker på at de har tett dialog med frivillig og ideelle tilbud rundt overnatting i perioder med kulde.

– Hva tenker dere om at det allerede er loddtrekning for å få soveplass i Oslo?

– Vår erfaring er at aktørene følger situasjonen nøye og setter inn ekstra tiltak når det er behov for det. Uteseksjonen er på gata hver dag og kveld og følger situasjonen i Oslo sentrum nøye. Ved ekstrem kulde kan vi sette inn ekstra patruljer ute på natt som kan sikre at folk kan henvises til aktuelle tilbud, svarer seksjonssjef Børge Erdal i Uteseksjonen i en e-post til NRK.

– Hvordan ser dere for dere at vinteren for bostedsløse blir?

– Vi er ikke kjent med at det er endringer i akutt-tilbudet sammenlignet med tidligere år. Oslo kommune har de siste årene praktisert et «kuldeamnesti» ved følte minus 10 grader, og da kjøper Oslo kommune ekstra overnatting fra Frelsesarmeen, sier Erdal.

Ifølge Aftenposten er Oslo kommune en av få kommuner som gir tilskudd til frivillige organisasjoner for å drive overnattingstilbud for tilreisende bostedsløse EØS-borgere.

– Fortjener en framtid

Michelle Alexandra Muren mener det viktigste man kan gjøre for noen på gaten er å se dem som mennesker.

– Min egenverd var helt ødelagt etter tiden på gaten. Folk ser deg ikke som et menneske og til slutt gjør du det ikke selv heller.

Helt siden Muren var 14 år gammel har hun tenkt at hun ikke kom til å leve til hun ble voksen. Men i det siste tankegangen snudd.

– For første gang på lenge forteller jeg meg selv at jeg fortjener en framtid, jeg fortjener ikke bare å overleve, men å leve.