«Mer teselskap enn actionfilm»

Det er en stille revolusjon i fantasy-verdenen for tiden. Bøker som fraviker store slag, episke helter og frykt­inngytende drager tar mer plass.

Feel-good-fantasy, eller cozy-fantasy, som det også kalles, kan virke som et paradoks, men bøker som «The Teller of Small Fortunes» viser at det er mulig å skape en magisk fortelling uten å slenge leseren ut i liv-og-død-scenarioer.

Julie Leong har skrevet en bok som er søt, håpefull og overraskende rolig.

Kanskje for rolig.

Små spådommer og vennskap

Vi følger Tao, ei ung jente som reiser rundt med sitt muldyr og selger små spådommer.

Hun spår om hverdagslige ting: hvordan været blir neste uke, hvor den mistede genseren ligger, eller om du kanskje ender opp på en date neste helg. Små biter av fremtiden som er små nok til å ikke forstyrre verdens gang.

På veien mellom to landsbyer møter hun Mash og Stilt. To reformerte eks-tyver, hvor den ene nå er poet og den andre eventyrer.

De leter etter Mash sin datter Leah, som har blitt borte. Tao blir med på letingen.

Dette er det handlingen i boken dreier seg om. Men det er også her problemet ligger.

Mangel på risiko

En av de første tingene Tao gjør når hun møter Mash og Silt, er å spå fremtiden til Mash.

Der ser hun at Leah er i god behold, og at de kommer til å finne henne snart.

Ser du problemet? Det er ingen risiko i situasjonen.

Vi vet allerede fra starten hvordan dette kommer til å ende.

Uansett hvor lang tid de bruker på å finne Leah, er det ikke så farlig, fordi Tao har sett i sin spådom at hun er trygg. Dette er ingen rednings­aksjon, men en familie­gjenforening.

Jeg skjønte tidlig at dette ikke er en historie som haster.

Her er det ingen chosen one, ingen store slag og ingen dommedags­profetier – bare gode samtaler, te og dårlig poesi som man kan le av:

En fortelling om identitet

Mye av boken handler også om identitet.

Tao er fra Shinara, et Kina-inspirert land, men bor i Eshtera. Som andre­generasjons innvandrer opplever hun rasisme og en følelse av aldri helt å passe inn.

Julie Leong skriver treffende om hvordan det er å stå mellom to kulturer – å kjenne at man aldri helt hører hjemme, men likevel ikke helt kan gi slipp på kultur­arven sin.

Mangler konflikt

Dette er min første cozy-fantasy. Bøker som «Legends and Lattes» av Tavis Baldre og «The Spellshop» av Sarah Beth Durst har gjort denne undersjangeren populær.

Men «The Teller of Small Fortunes» blir rett og slett for koselig. Selv om boken bare er litt over 300 sider lang, føltes det som om jeg aldri kom meg videre fordi handlingen nærmest stod stille.

For meg ble den største konflikten at det aldri var noen ekte konflikter.

Likevel er boka morsom, søt og overraskende rørende. Jeg kjenner mange som synes at fantasy­bøker er stressende, og av den grunn kun leser virkelighets­litteratur.

Det er de folkene jeg kommer til å anbefale «The Teller of Small Fortunes» til.