Mener det har blitt for mye luksus og hjelp

Sven Engholm regnes som en legende innen hundekjørermiljøet.

Ingen har vunnet Finnmarksløpet flere ganger enn han.

I skogen rett utenfor Karasjok har svensken bokstavelig talt bygget seg sitt eget villmarksparadis.

Hver eneste en av tømmerkoiene som leies ut til turister, skoleklasser og andre veifarende, har Engholm reist med egne never.

Hundekjøreren kom fra Sverige for fire tiår siden for å være med på oppstarten av Finnmarksløpet.

Sammen med ildsjeler i Alta trekkhundklubb var målet å teste hva de kunne makse ut av utstyr og hunder.

Kjørte med stallykt i hånda

Han som senere har fått tilnavnet Kongen av Finnmarksløpet, Roger Dahl, startet ut med fire schæferhunder.

Det gikk ræva. Men da visste de det. Schæferhunder har ingenting i dette gamet å gjøre.

Engholm forteller om en eksperimentell fase.

– Vi hadde ikke hodelykter engang. Jeg kjørte med en stallykt, en parafinlampe som jeg holdt i hånden, slik at jeg kunne lese kartet, sier Engholm.

Handlere, altså hjelpere som tar seg av mat og utstyr til kjøreren, fantes ikke.

– Vi måtte klare alt selv. I dag er mye av håndverket borte, sier Engholm.

Han har ikke kjørt løpet på flere år og vil nødig kritisere arrangøren. Likevel rynker han på nesen over retningen løpet har tatt.

– Jeg misliker litt av utviklingen med all denne handlerhjelpen på stasjonene, og at det ikke er hundekjøreren som skal gjøre alt arbeidet, sier han.

– Sove sittende i en pickup

Hundekjøreren må fortsatt må ta seg av hundene selv, men utover det kan kjøreren få full service.

Og det er det stadig flere som benytter seg ut av.

– Ingen får meg til å sove sittende i en pickup, sier Steinar Kristensen.

Altaværingen representerer den utviklingen Engholm ikke er så fan av.

Utover 2000-tallet har brisken på fjellstua og mat på hermetikkboks blitt byttet ut med rullende hotellsenger og biff.

Både Lars Monsen og Thomas Wærner har hvilt skrotten i komfortable bobiler.

Det samme har Kristensen, som heiv seg inn i konkurransen i 2009.

På sidelinja hadde han med seg lillebror og handler Paul Tore Kristensen.

Han stilte med luksusbobil, middag og myk seng til storebror.

– Å sove godt gjør at du kan ta deg bedre av hundene. Jeg skjønner ikke at noen blir så provoserte av dette, sier Kristensen.

– Opplever du at jo dyrere utstyr man har, dess mer provosert blir enkelte?

– Ja, det gjør jeg. Men noen vil ha det slik det var i starten. Et løp for skjeggete menn med runde briller og rød anorakk, sier han.

Engholm mener regelverket favoriserer dem som har god økonomi.

– Jeg mener sporten hadde tjent på at regelverket sørget for at det ikke ble så dyrt, sier han.

Steinar Kristensen mener utviklingen har vært av det gode.

– Rekrutteringen i dag er mye større og favner langt bredere, sier han.

Profesjonalisering

Berit Seljestokken er sportslig ansvarlig for Finnmarksløpet og selv hundekjører.

Hun kjenner Engholms meninger og vet at han ikke er alene om dem.

Likevel:

– Videreutvikling og profesjonalisering skjer i alle idretter, sier Seljestokken.

Hun minner om at du fortsatt kan velge å ha bare én hjelper, eller hvile i sporet.

– Så må vi huske at vi skal lage et løp for alle. De som vil ha mest mulig villmarksløp og de som kjører knallhardt for å vinne.

Sammenligner med Iditarod

Engholm sammenligner det med Iditarod, der det ikke er handlere med, men der kjørerne må klare alt selv.

– Det appellerer mer til meg, sier Engholm.

Berit Seljestokken mener Finnmarksløpet ikke kan sammenlignes med Iditarod.

– Hovedgrunnen til at Iditarod ikke kan ha handlerhjelp, er at sjekkpunktene er helt utilgjengelige. Vi er så heldige at vi har sjekkpunktene nær bilvei.

– Det positive er at både publikum og mediene kan komme til. Slik sett blir det en folkefest, sier Seljestokken.

– Sportsfolk, ikke friluftsfolk

Engholm er klokkeklar på at løpet er og skal være en tøff konkurranse.

Men han tror samtidig sportsprofilen har ført til at mange som ikke først og fremst er opptatt av natur og fuglekvitter, har kastet seg med.

– En stor del av rekrutteringen kommer nå fra sportsfolk og ikke friluftsfolk. De lærer seg faget med å kjøre hund og alt som hører til der, men de har ikke friluftslivserfaring, sier Engholm.

Han mener det blir om å gjøre komme seg fra det ene sjekkpunktet til det andre, der det står et handlerteam og venter.

– Når du ser på de beste kjørerne, så kjører de uavhengig av sjekkpunktene. De kjører etter hundene, sier Engholm.