Kunstnere verden over opplever et økende press på sin frihet til å utvikle kunst uten innblanding fra andre.
Nå har flere kunstnere verden over søkt trygge havner i Norge.
Ekteparet Marjan Najafi og Partin Bastan er begge kunstnere fra Iran. Et land uten demokrati slik vi kjenner det.
Paret er blant dem som har ofret alt for kunsten.
I fjor laget paret en skulptur av Mahsa Amini, som døde etter møtet med Irans moralpoliti for to år siden. Skulpturen ble laget under kunstutstillingen Florence Biennale i Italia.
– Hvorfor var det viktig for deg å lage skulpturen?
– Jeg ville vise at hun var uskyldig, sier Partin.
Da skulpturen ble kjent for iranske myndigheter ransakte de parets galleri i Teheran.
– Vi bestemte oss for at det ville være veldig farlig for oss å dra tilbake. Vi stod i fare for å bli torturert eller til og med henrettet, sier Partin.
Marjan og Partin kunne ikke dra hjem til Iran.
Ifølge styreleder i Freemuse Sverre Pedersen er bruk av tortur og seksuelle overgrep utbredt i iranske fengsler.
– Situasjonen i Iran er fortsatt helt forferdelig. Moralpolitiet er tilbake for fullt. Overvåking og angrep skjer hele tiden. Regimet er livredde. De internasjonale sanksjonene har stor betydning for økonomien i landet, sier Pedersen og legger til:
– Torturen er grov. De knekker bein og fingre. Det er ingen grense for grusomhetene som det iranske regimet bruker mot sine kritikere.
Historiene fra Iran er mange og Marjan og Partin bærer flere av dem med seg i kunsten.
En trygg havn i Bodø
Marjan og Partin måtte flykte og hadde blitt rådet om å dra til Norge.
Narges Mohammadi hadde nylig vunnet Nobels fredspris for sin kamp mot undertrykkelse av kvinner i Iran og for å fremme menneskerettigheter og frihet for alle. Paret så på det som et tegn og valgte å dra til Norge.
I Bodø fant Marjan og Partin en trygg havn hvor de kunne uttrykke seg fritt.
Bodø er vertskap for forfulgte kunstnere og artister gjennom å være medlem av International Cities of Refuge Network (ICORN) og er en såkalt friby.
Under festivalen Arts of Democracy skal kunstnere fra andre ICORN-byer inviteres til Bodø for å feire kunst, kultur og ytringsfrihet.
Nå bor Marjan og Partin på et flyktningmottak i Bodø og er aktuell med solo-utstillingen Wings of Democracy gjennom Bodø2024.
Marjan sin kunst er et kraftfullt vitnesbyrd basert på egne og andres kvinners erfaringer med Irans totalitære regime.
– Jeg ønsker å uttrykke møter mellom mennesker. Møtene er ikke noe jeg manipulerer eller forandrer. De er alle erfaringer jeg har fått gjennom livet mitt, sier Marjan og legger til:
– Når jeg vil male noe på lerretet uten å vite hva jeg vil male, dukker det som egentlig er i sjelen min opp på lerretet.
En av kvinnene Marjan har portrettet ble straffet av ekstremister for ikke å ha båret hijab. En annen kvinne mistet sønnen sin som ble skutt av myndighetene.
Wings of Democracy
Partin laget skulpturen Wings of Democracy som har fått en sentral plass i utstillingen.
Skulpturen er laget av jern. Og det er et bevisst valg.
– Det er et slags paradoks. Jern brukes for det meste til å lage våpen, sier Partin.
Hånda er på tur ned i en stemmeurne med en stemmeseddel.
– Jeg ville vise at stemmerett for alle fører oss mot et perfekt demokrati, sier Partin.
Og vingene skal fly oss av sted til bedre liv og en bedre fremtid.
Flyktet fra Gaza
Rapperen Mohammed El Susi kjempet for kunstnerisk frihet i Gaza. Nå fortsetter kampen videre fra Stavanger, som i likhet med Bodø er en friby.
Mohammed er i Bodø i forbindelse med Arts of Democracy. Han er ikledd palestinaskjerf. Han er trygg, men traumene fra Gaza sitter friskt i minne.
– Det er som å leve i en annen verden. Jeg vet hva som skjer. Jeg var der. Det føles fortsatt som jeg lever i folkemordet. Jeg mister familie, venner og lyttere hver eneste dag. Det er som å leve mellom himmel og helvete.
Mohammed startet i 2009 bandet «Revolution Makers» sammen med broren sin.
Rapduoen tok opp tema som korrupsjon, fattigdom og protester mot Israels okkupasjon av palestinske territorium og Hamas-styret i Gaza.
Bandet ble veldig populært, men myndighetene forbød dem å opptre.
– Du kan ikke snakke om politikk, spesielt ikke om Hamas. Vi kan ikke protestere som her i Norge. Hvis vi vil protestere i Gaza, er vi forrædere. Hvis vi vil protestere på Vestbredden, er vi også forrædere.
– Var det et problem for deg å være kunstner i Gaza?
– Ja, og noen ganger har jeg skyldfølelse for at jeg har gjort det. Hvorfor må jeg fortsette med det? Jo, for om ikke jeg gjør det, hvem vil gjøre det?
– Som overlevende kunstner fra Gaza jobber jeg hardt hver dag for å lage musikk, for å representere folket mitt. Jeg vet hvordan de har det.
Kampen for ytringsfrihet fortsetter
Freemuseer en uavhengig internasjonal ikke-statlig organisasjon som tar til orde for ytringsfrihet og kulturelt mangfold.
Kunstnere er naturlige angrepsmål for myndigheter i autoritære regimer, ifølge Pedersen.
– Fordi de snakker til mange og har mange følgere, så oppleves de som en trussel for myndighetene.
Organisasjonen har fulgt med på kunstneres ytringsfrihet i 25 år. Ifølge Pedersen har vilkårene aldri vært så dårlige som nå.
Freemuse har fulgt og dokumentert hundre saker hvor av syv av dem endte med dødsdom.
– Heldigvis har vi, sammen med alle andre menneskerettighetsorganisasjoner som har kjempet for disse, klart å forhindre at noen av de syv kunstnerne har blitt henrettet.
Men kampen er ikke over. Torturen fortsetter.
– Selv om det nå er snart to år siden Mahsa Amini ble drept, så sitter fortsatt en god del kunstner i fengsel, og kampen må fortsette. Kunsten finner alltid veien til folket.
– Vi dør uten kunst
– For en kunstner er kunsten som å puste, sier Partin.
– Jeg tror vi dør uten kunst, sier Marjan.
Ekteparet har mistet alt. De hadde familie, venner og et eget galleri med skulpturer, malerier og verktøy.
Men lysten og mote til å utfordre det iranske regime lever i beste velgående.
Både det iranske ekteparet og den palestinske rapperen ble kuet til stillhet i sine hjemland. Men kunsten lever videre.
Alle tre står på barrikadene for ytringsfriheten, men hjelper det å engasjere seg i Norge? Når de frem?
– Har enormt stor betydning
Ifølge styreleder i Freemuse Sverre Pedersen er det svært viktig at kunstnere kan komme til en trygg havn.
– Det er selvfølgelig viktig for den enkelte kunstner å kunne fortsette sitt kunstnerskap, men det sender også et viktig signal tilbake til deres kolleger og til folket i det landet de har flyktet fra. At det faktisk får oppmerksomhet. At vi bryr oss.
– Det har enormt stor betydning også for de som lever under veldig vanskelige forhold tilbake i Iran.
– De stiller ut i Bodø. Er det noen i Iran som vil legge merke til det?
– Selv om iranske myndigheter prøver å kneble all informasjon inn til sitt folk, så sørger sosiale medier for at det hele tiden er muligheter til at dette kommer tilbake til dem, sier Pedersen og legger til:
– Vi har jobbet med Iran i veldig mange år. Vi vet at når vi gjør aksjoner for iranske kunstnere, eller når iranske kunstnere kommer i eksil og får uttrykt sin kunst, så kommer det tilbake til befolkningen i Iran.
Publisert 16.09.2024, kl. 16.56