– Måten vi prater om ungdommene på, kan bli en selvoppfyllende profeti

Warsame Ali (37) står på basketballbanen mellom de høye, grå blokkene på Haugenstua i bydel Stovner.

Bydelen med høyest andel innvandrere og barn av innvandrere i Oslo.

– Vi visste at vi vokste opp i et område som folk så ned på. Men vi kjente oss ikke helt igjen i det negative bildet.

Han peker for å vise barndomshjemmet i blokka som ruver nærmest over banen.

Som barn og tenåring tilbrakte Ali hundrevis av timer på asfalten utenfor sammen med kompiser, klassekamerater og trenere.

– Den store fordelen jeg tror mange av oss hadde, var at vi skjønte i en tidlig alder at det som ble sett på som negativt, ikke trengte å være det.

Han titter bort på barndomskompisen Fenan Efrem Okbasselasie (36).

– En stund trodde vi alle at vi skulle bli basketballstjerner.

Begge ler.

I høst har Ali grublet mye over retningen offentlige debatten om integrering, ungdomskriminalitet og innvandring har tatt.

Hovedfeltet hans som forsker hos Folkehelseinstituttet (FHI) er psykisk helse blant ungdommer med minoritetsbakgrunn.

Han mener politikerne, ledet an av Sylvi Listhaug og Abid Raja, har skapt en falsk dikotomi.

Enten er du med oss, eller så er du mot oss.

Storsamfunnet på den ene siden. Unge innvandrere, gjerne muslimer, på den andre.

– Vi kan ikke gi ungdommene det valget, den illusjonen, om at det er et enten-eller-valg. At enten er du norsk eller ikke. Enten er du med oss eller ikke, sier Ali.

– Da er en av de naturlige, menneskelige reaksjonene som kan oppstå, at man blir dyttet mot det ekstreme.

Misforstå Ali rett.

Han vil gjerne at politikerne skal prate mer om utfordringene mange barn og unge med innvandrerbakgrunn står overfor i Oslo i dag.

I likhet med mange som bor på østkanten i Oslo, er han bekymret over at ungdomskriminaliteten har blitt mer ekstrem det siste året.

Men Ali ønsker mer fokus på forebygging.

På hva ungdommer i utsatte områder trenger for å kunne ta bedre valg.

Og på hva som skal til for at de skal kunne føle at de er, og være, en del av det norske storsamfunnet.

– Jeg tror dagens debatt er en tapt mulighet til å ta tak i utfordringene vi står i. Når politikerne snakker om strengere straffer, så snakker de kun om symptomlindring, sier han.

– Men vi er nødt til å prate mer om hvordan vi kan forebygge de ekstreme reaksjonene i utgangspunktet.

Ali er redd for at vi som samfunn skaper en selvoppfyllende profeti, dersom debatten ikke føres inn i et annet spor.

Noen få gjengangere står for en stor andel av kriminaliteten.

Men forteller man rotløse ungdommer mange nok ganger at de er et samfunnsproblem, er det fare for at flere tolker budskapet bokstavelig.

Man må heller ikke glemme at debatten skjer før et valgår, sier Ali.

Vi har spurt Raja og Listhaug om kritikken. Les svarene lenger nede i saken.

– Kan ikke late som alle er norske

Ali smiler bredt.

Han kaster et kjapt blikk opp på et massivt, staselig bygg i gult.

Stortinget venter.

– Jeg gleder meg til å legge frem arbeidet vårt. Jeg er spent på hvordan de ser på vårt syn på forebygging.

Makkeren Nancy Herz nikker ivrig.

Ali har det ikke bare i kjeften.

I vår tok han et års permisjon fra FHI, for å lede stiftelsen Flexid.

Stiftelsens mål er å gjøre flerkulturelle ungdommer tryggere på sin egen identitet.

Kall det en form for forebyggingsarbeid. Eller et forsøk på brobygging.

Flexid har allerede holdt kurs om identitet for flerkulturelle ungdommer i store deler av landet. I høst har de også inntatt Oslo.

Her har voksne som jobber med flerkulturelle ungdommer i bydelene Alna og Stovner, som lærere og ungdomsarbeidere, blitt kurset.

Det finnes ingen quick fix.

Ni dager med kurs. Det skal læres, føles og reflekteres.

Over egen og andres identitet i Norge anno 2024.

Ali tror både lærere, ungdomsarbeidere og ungdommer i Oslo synes det er vanskelig å snakke om identitet, «norske verdier», tilhørighet og utenforskap.

– Mange av elevene vi har snakket med, sier at brikkene falt på plass etter at de pratet med oss. De skjønner at følelsene de ikke har klart å beskrive, er noe veldig mange har.

Ali har tro på god, gammeldags dialog.

I en litt annen tone enn Sylvi og Abid.

– Vi må gi folk trygghet til å prate om disse tingene nå. Hvis ikke bare børster vi det under teppet og later som at vi er alle norske. Og venter til det faktisk går helt skeis, sier han.

Men er det så enkelt?

At ungdomskriminaliteten har blitt mer ekstrem fordi ingen snakker skikkelig med ungdommene?

Nei, sier Ali. Men det gjør ikke akkurat de underliggende problemene lettere å håndtere.

Å bygge ned de offentlige tilbudene i de mest utsatte bydelene, mener han vil gjøre vondt verre.

Han etterlyser en mer helhetlig satsing fra myndighetene.

De mest innvandringstette områdene i Oslo er også de mest levekårsutsatte.

– I disse områdene strever mange ungdommer med identitet og tilhørighet. Jeg savner en mer helhetlig satsing, i områdesatsinger og handlingsplaner, for hvordan vi som samfunn kan sikre at de ikke faller utenfor.

Det må mer penger på bordet.

– Det er ikke sunt, for noen, at det bor veldig mange med store utfordringer samlet på et sted. Da går alle ressursene til brannslukkingen, sier Ali.

– God integrering skjer ikke av seg selv. Det kommer til å koste. Men jo mer vi investerer i dette nå, jo mer tjener vi på sikt som samfunn.

– Det er synd at Warsame Ali prøver å fremstille ærlig politisk debatt som et problem. Frp nekter å tie om de alvorlige utfordringene samfunnet og mange ungdommer står i, skriver Erlend Wiborg i en e-post til NRK.

Han er Frps innvandringspolitiske talsperson og svarer på vegne av Listhaug.

Han kaller det «tull» at Listhaugs retorikk kan få ungdommer med minoritetsbakgrunn til å kjenne på utenforskap.

– Majoriteten av innvandrerungdom er lovlydige borgere som ønsker å bidra til samfunnet, og de heier vi på, skriver han.

Heller ikke Raja kjenner seg igjen i kritikken.

Han skriver at målet med diskusjonen er å skape et samfunn der minoritetsungdom kan lykkes.

– Formålet med å snakke om utfordringene som mange unge i minoritetsmiljøer i Norge opplever, er å få en felles forståelse av at det er noen utdaterte holdninger i enkelte miljøer, som kan være problematisk for de unge som vokser opp i dag, skriver han blant annet.

Måtte til England for å bli norsk

Vi er tilbake der vi startet.

Utenfor de høye, grå blokkene på Haugenstua.

Opp fem etasjer, inn en dør, ned i sofaen.

Moren til Ali har lagt fotoalbumet klart.

Blindskudd fra oppveksten på rekke og rad.

– Jeg pratet hull i hodet på foreldrene mine. Jeg hadde masse spørsmål. Er jeg norsk? Er jeg somalisk? Eller er jeg kanskje afghaner?

Ali ble født på asylmottak kort tid etter at foreldrene kom som flyktninger fra Somalia.

Faren jobbet på Møllers Tranfabrikk og moren ble vernepleier.

– Når de var ferdig på jobb, kunne vi skravle. Vi var aldri i såpass stor nød at vi ikke kunne snakke om disse tingene.

At han og foreldrene pratet fritt om identitetsspørsmål, tror Ali er en stor del av grunnen til at han ikke kjente for mye på utenforskap i oppveksten.

I dag ser han på seg selv som litt av alt.

Men merkelig nok, sier Ali, måtte han flytte til England for å studere, før han begynte å føle seg skikkelig norsk.

De store klasseforskjellene i England, ga ham et nytt syn på oppveksten i Norge.

Her er det lettere, nesten uansett bakgrunn, å komme seg opp og frem.

Det er ikke slik at barn av innvandrere utmerker seg negativt på alle statistikker heller, påpeker han.

Nå tar for eksempel flere barn av innvandrere, enn resten av befolkningen høyere utdannelse.

– Jeg tror den høye sosiale mobiliteten er Norges største styrke. Innvandrerforeldre kan komme med veldig lite, og det skal ganske lite til for at barna skal kunne gjøre det bedre, sier Ali.

– Vi kan ikke ta for gitt at det fortsetter, hvis vi ikke tar tak i utfordringene vi står i dag. Ikke hvis vi vil beholde gullet, som er den sosiale mobiliteten i Norge.