Martes mentale mareritt: – Nesten utrolig at jeg står her i dag

Helt siden hun var liten jente har hun hatt det samme marerittet.

Da dukker «han» opp hver gang. En veldig lang og tynn skikkelse, med lange, tynne fingre – en slags tåkefigur man kan se tvers gjennom.

Han skal komme og drepe henne.

– Så snirkler fingrene seg rundt meg. Men akkurat når jeg skal dø, så våkner jeg, forteller hun.

Det er det samme marerittet, men med noen små forskjeller hver gang.

Da NRK treffer Marte for å gjøre dette intervjuet, er det ikke lenge siden denne skikkelsen var på besøk.

Hun husker hun lå i senga og kunne høre lave, men tydelige barnestemmer under seg. Så kjente hun små barnefingre som tok henne oppunder ryggen og dro henne ned mot madrassen.

– Da sto han der, denne skikkelsen, i fotenden og flirte. Han er med meg hele tiden. Og jeg ligger der helt stiv, jeg har ikke mulighet til å komme ut av det.

Søvnparalyse, beskrevet som mareritt i våken tilstand, er av Helsenorge omtalt som en «manglende evne til å snakke og bevege seg i overgangen mellom søvn og våkenhet.

Marte beskriver det med ett ord:

Forferdelig.

Men er det noe hun er blitt godt vant til, er det psykiske plager og konsekvensene av disse.

Marte er helt åpen om at hun sliter med en «cocktail» av diagnoser.

– Jeg har ADHD, stressangst, OCD, tvangstanker og er bipolar. Det er nesten utrolig at jeg står her i dag, sier hun til NRK.

– Hvordan er det å leve med den miksen?

– Ja, det kan du spørre om. Det er en veldig stor utfordring. Heldigvis har jeg medisiner for den bipolare delen og ADHD. Stressangst finnes det ikke noen type medisiner for. Det må jeg bare stå i når jeg først får det. Og det gjør jeg jo egentlig nesten daglig, sier hun.

ADHD-diagnosen fikk hun først da hun var 18 år, noe hun synes er rart.

Hun mener «det sto skrevet i panna hennes» siden hun var barn, og forteller om flere episoder med utagering som av de voksne bare ble bortforklart med dårlig oppførsel.

Det var jo ikke vanlig med ADHD blant jenter på den tiden, mener hun.

Men også den bipolare lidelsen, samt stressangst og OCD, fikk hun påvist sent i livet.

Hun har ikke alltid hatt det så lett.

Men selv om hun får medisiner som i dag hjelper henne å holde diagnosene i sjakk, merket hun tidlig at det er en annen medisin som virkelig hjelper henne:

Trening. Helst tøff trening.

Marte, som i dag er eliteutøver innen bodyfitness, drev egentlig med løping og maraton, men en skade i kneet og hofta gjorde at hun måtte finne på noe annet for å koble ut hodet og tankene.

Hun fant fort ut at styrketrening ga henne avkoblingen hun trengte.

Via en personlig trener fant hun motivasjon til å prøve seg på bodyfitness, en sport der man blir dømt på utseende, fysikk, muskelkvalitet, symmetri og helhet.

Målet er å se mest mulig ut som en X.

Hun følte lenge at hun ikke var bra nok, men i 2015 tok hun mot til seg og gikk på scenen for første gang.

– Man dømmes på hvordan man ser ut. Det er en spesiell sport, sier hun i dag.

Noen ganger får hun helt konkrete tilbakemeldinger om kroppen sin. «Du må ha bedre bein».

Andre mener hun har for små skuldre eller at muskulaturen hennes ikke er markert nok.

Det hender noen spør henne om hvordan hun, med sine psykiske plager, håndterer kritikk om egen kropp.

Hun mener selv hun klarer å distansere seg.

– Jeg tar det ikke personlig, det er bare en konkurranse. De gir jo meg jo ikke negative tilbakemeldinger på den personen jeg er, det handler jo bare om kroppen min, sier hun.

Hun har selv utmerket seg som en svært dyktig utøver.

I 2018 tok hun NM-gull både i sin høydeklasse, men også «overall-tittelen», som medførte at hun slo alle de andre vinnerne i de ulike klassene.

Senere det året vant hun det såkalte proff-kortet i en konkurranse i Finland og tok en tredjeplass i amatør-VM.

Hun har også klart å ta en 6.-plass i proff-VM og en 3.-plass i proff-EM.

– Den sporten er ikke for alle, for å si det sånn. Du må være psykisk sterk, så det er egentlig veldig komisk at jeg faktisk får det til, sier hun.

Hun takker ektemannen Knut, som selv ble verdensmester i bodybuilding for de over 50 år i 2020, for at hun klarer å kombinere livet som fitnessutøver med de mange diagnosene og utfordringene hun har.

– Jeg blir helt rørt. Det er helt sykt hva han har gjort for meg, sier hun.

Knut forteller til NRK at han først ble oppmerksom på Marte via Instagram.

Han synes hun var pen, så han bestemte seg for å ringe og prøve å sjekke henne opp.

Men samtalen ble ikke helt slik han hadde forestilt seg.

– Jeg husker det veldig godt. Da listet hun opp for meg: «Jeg har den og den og den diagnosen, kjærlighetsdøra er stengt, jeg har søvnproblemer og nå må jeg gå og legge meg». Og så bare la hun på røret, forteller Knut med et smil.

Men han ga seg ikke. Marte ble overbevist, og resten er historie.

Paret giftet seg i 2021.

– Og jeg har egentlig merket veldig lite til de problemene som Marte har, forteller han.

Det skiensbaserte paret har ingen felles barn, men Knut har tre sønner og én datter.

Marte har én sønn på 13 år, men han bor fast hos pappaen i Trondheim, en løsning hun selv har blitt enig om med barnefaren.

Det valget var ikke lett, men Marte har tatt det med tanke på sønnens beste.

Det er den største konsekvensen de psykiske plagene har hatt for livet hennes.

– Grunnen til at han bor der, er fordi han har en helt fantastisk pappa, som er så utrolig flink og engasjert. Hvis jeg hadde bodd i Trondheim, så hadde jeg sikkert hatt ham annenhver uke. Men jeg er ikke psykisk sterk nok til å være så engasjert som pappaen. Han gjør en helt utrolig bra jobb. Jeg hadde aldri klart å gjøre det så bra, sier hun.

– Jeg synes det er veldig sårt å si det. Men jeg er veldig klar over det, legger hun til.

Marte har fortsatt leiligheten sin i Trondheim og har ansvar for sønnen cirka én uke i måneden der, i tillegg til at de er mye sammen i ferier.

– Jeg gjør så godt jeg kan når jeg er sammen med ham i dag. Siden jeg har ham så sjelden, blir det mer kvalitetstid, og da gjør vi så mye fint sammen. Jeg tror det er bedre for ham å ha en mamma som er mer til stede enn at jeg er fjern og sliten, sier hun.

Hun beskriver det valget som «helt sykt vanskelig».

– Sønnen min er jo min største kjærlighet. Men han trenger ikke en mamma som er sliten og ikke klarer å være til stede, sier hun.

Hun mener idretten heller har vært redningen for hennes del.

På spørsmål om hvordan hun tror livet hennes hadde vært hvis hun ikke drev med idrett samtidig som hun har disse diagnosene, svarer hun fort:

– Herregud, jeg tør nesten ikke tenke på det. Jeg tror jeg har vært en helt annen plass i dag, og det hadde vært en veldig negativ plass. Jeg hadde i hvert fall ikke sittet her. Det hadde jeg ikke, svarer hun.

– Hva legger du i det?

– Det er mulig jeg hadde vært narkoman. Jeg vet ikke om jeg hadde vært i live. Jeg vet at jeg ikke hadde hatt det veldig bra. Livet hadde vært kjempetøft. Trening for meg er som narkotika og fungerer som en medisin. Det er en rus som jeg virkelig trenger i hverdagen, forteller hun.

Knut mener det er liten tvil om at trening har vært en veldig god medisin for kona.

Men også de bieffektene trening har, som et økt fokus på kosthold, søvn og rutiner, har gjort underverker for å holde hodet hennes på riktig spor.

– For Marte er dette med rutiner utrolig viktig, og det gjør at hun fungerer egentlig veldig godt. Mange vil kanskje si at vi lever et litt kjedelig liv, for vi lever veldig rutinemessig, mener han.

Hun trener hver eneste dag. Hun innrømmer at det kan bli litt mye, noen ganger trenger kroppen hvile for å hente seg inn, men hun må trene for å holde hodet i sjakk.

Dessuten er hun avhengig av å trene hardt for å bli så sterk som hun trenger.

Det er ikke aktuelt å ta noen snarveier i form av steroider eller andre medikamenter.

I et intervju med Varden, uttalte Marte for noen år siden at sporten hennes preges av fordommer og at mange tror at «alle stapper i seg ulovlige medikamenter for å komme seg dit de er».

Hun understreker tydelig at det aldri har vært noe tema for henne.

– Hvis man har psykiske problemer og begynner med sånne ting …. Det er ikke bra. Og jeg er en sånn person som må ha kontroll over meg selv. Og hvis jeg får i meg ting som legen min ikke har skrevet ut, da mister jeg kontrollen, mener hun.

Hun slår fast at hun heller er et produkt av hard trening, proteiner og riktig kosthold.

– Ja. I mange, mange år. Selvfølgelig er det sikkert 90 prosent av befolkningen som ikke tror meg. Men de som kjenner meg, og som vet hvor mange problemer jeg har oppi hodet mitt av og til, de tror meg. Og det er jeg veldig glad for. De andre får tro hva de vil, sier hun.

Noe som hjelper henne stort, er den økonomiske friheten ektemannen har gitt henne i hverdagen.

Knut Øines er nemlig blitt økonomisk godt rustet gjennom en rekke investeringer i eiendomsmarkedet og sitter i dag på over 50 leiligheter.

Det kommer også kona til gode.

Marte, som trenger å styre hverdagen sin selv for å holde hodet på rett plass, hjelper ektemannen med det praktiske rundt eiendomsporteføljen.

Det hender støtt og stadig at det er hun som tar utvask etter en leieboer, sørger for vedlikehold eller reparerer noe som er ødelagt. I tillegg tar hun på seg oppdrag som innebærer polering av biler.

Dagene er ofte travle.

På den måten klarer hun å få en nyttig og innholdsrik hverdag – som er bærekraftig for henne over tid. En ni-til-fire-jobb med faste arbeidstider hadde ikke fungert for henne.

Nå har de funnet en løsning begge er fornøyde med – og som fungerer for hodet til Marte, selv om det ikke er en «vanlig jobb».

– Han gir meg muligheten til å mestre. Det betyr så mye. Hva slags mannfolk er det som setter kona si bak rattet på en Lamborghini? Det er ingen, det. Men han gir meg muligheten. Jeg er ikke noen snekker, men han sier bare. «Ja, men prøv, da». Nå har vi vært sammen siden 2019. Og på den tiden har jeg vokst så mye og fått så mye mer trygghet i meg sjøl. Jeg er utrolig glad i ham, sier Marte.

Adrenalin er et nøkkelord for paret.

Mens NRK er på besøk får vi en titt på to av bilene som står parkert i garasjen.

Marte kaller det for «leketøyene», en Porsche Taycan og Lamborghini Huracán.

Til ære for NRK skrur hun på motoren på sistnevnte, en råtass av en bil som går fra 0 til 100 på 2,9 sekunder og har en toppfart på 330 kilometer i timen, og viser frem en motorlyd som naboene trolig beskriver som alt annet enn avdempet og behagelig.

Men for Marte er det blitt viktig å ha noe å vende tankene over på.

– Det er litt det samme rushet av å kjøre denne som jeg får når jeg går på scenen, forteller hun.

Ektemannen Knut er glad for at Marte har funnet ut at åpenhet hjelper. Enten det er overfor ham, at hun kan si at «nå trenger jeg å sitte for meg selv og være litt i fred», eller om det gjelder å være åpen om situasjonen overfor sønnen.

Hun har også tidligere vært helt åpen om utfordringene sine i ulike intervjuer, som i Se & Hør og Dagbladet.

At hun forteller sin historie til NRK nå, det gir han henne mye honnør for.

– Jeg er veldig stolt av Marte og syns det er fint at hun står fram og er trygg i seg sjøl, sier han.