Mamma om Kajsas lange vei tilbake: – Alpint er som en bipolar lidelse

2 hours ago 3

Moren til Kajsa Vickhoff Lie (26) hadde gjerne sett at datteren hadde valgt bordtennis. Faren vil bare se henne trygt i mål i super-G og utfor.

Ole Kristian Strøm

rapporterer fra Saalbach Onsdag 5. februar kl. 07:20

Kortversjonen

Kajsa Vickhoff Lie gikk kast i kast nedover bakken i 2021 og endte med fem operasjoner og 120 sting.
To år senere vant hun Norges første kvinnemedalje i super-G på 30 år.
Foreldrene hennes opplever karrieren som nervepirrende og ønsker å se henne trygt i mål.

28. februar 2021: Norges fartshåp faller dramatisk under super-G-rennet i Val di Fassa i Italia - og må fraktes ut med helikopter.

– Det endte med fem operasjoner og 120 sting, forteller pappa Per Ivar Lie i dag - på plass i Saalbach der datteren denne uken kjører vinterens to viktigste renn når det er verdensmesterskap.

– Tiden etterpå ble en lærdom om hvordan alpinister skal klare å takle opp- og nedturer, sier han.

Mamma Helena Vickhoff sier datteren var tålmodig, som den gode lagvenninnen Ragnhild Mowinckel hadde lært henne.

– Det var aldri snakk om å slutte. Hun tenkte hele tiden steg for steg tilbake.

I VM to år senere ble tålmodigheten gjengjeldt med delt VM-bronse i nettopp super-G, Norges første kvinnemedalje i denne disiplinen på 30 år.

– For en mamma var det selvfølgelig forferdelig, sier Helena Vickhoff.

– Før ulykken var jeg mest spent. Jeg håpet på bra resultater. Etter ulykken er det mer blandet. Det er litt mer besværlig å se på. Det er så utrolig kort vei til katastrofen.

Hun sier på svensk:

– Det er jobbigt, samtidig som du håper at hun skal kjøre fort. Noen gang håper jeg bare at hun skal komme trygt ned. Det er så mye følelser gjennom kroppen. Jeg er en ganske stabil person, men det er jobbigt når hun kjører, sier Vickhoff - og oversetter selv «jobbigt» til norsk: slitsomt, nervepirrende.

– Kajsa og jeg har snakket om at alpint er som en bipolar lidelse. Det er så utrolig mye nedturer, og så veldige oppturer når det går bra. Det er sikkert jobbigt også for henne, men ikke like ille som for meg! Heldigvis er hun ikke like nervøs som meg når hun står på start.

Helena Vickhoff innrømmer at hun rett og slett kan få «skallebank» rett før datteren skal utfor fjellene.

– Det hadde vært bedre om hun hadde valgt pingis! (svensk for bordtennins).

Pappa Per Ivar Lie kunne også ha tenkt seg innimellom at datteren hadde valgt teknikkdisiplinene fremfor fartsdisiplinene super-G og utfor.

– I siste renn i Garmisch-Partenkirchen da hun ble nummer to går det i 130 km/t på ren is på ski uten sving. Jeg vil bare ha henne i mål! Topp 10 er bonus. Det viktigste er at hun kommer i mål.

I Ketil Bjørnstads bok om henne skriver Kajsa Vickhoff Lie selv blant annet om det som skjedde for nå snart fire år siden:

– Jeg kjempet om topplasseringene i verdenscupen, var med på å påvirke sporten og viktigst av alt; storkoste meg. Men pang, når du minst aner det, ble den brått og vel brutalt avsluttet for min del og verden ble snudd opp ned. Det var kaos, traumatisk, innihelvete vondt og for første gang i mitt liv hadde jeg null kontroll.

Hun fortsetter:

– Tre helikopterturer, for lite morfin, en tre timers operasjon og en natt senere lå jeg på sykehuset i Innsbruck med tre metallplater i leggen ... Smerten fra leggen var fortsatt intens, og jeg følte på en klaustrofobi.

Pappa igjen:

– Ettersom det var corona, kunne vi ikke dra til sykehuset i Innsbruck og besøke henne. Det var første gang hun hadde en virkelig alvorlig skade.

– Hun kunne ikke stille opp før hun ble frisk, og måtte stå over OL i Kina den gang. Jeg tror likevel hun lærte mye alt i alt, og det var fint å se hvor bra opplegg Norges Skiforbund har i slike tilfeller. Hun fikk til og med psykolog, forteller Per Ivar Lie.

– Hun er 110 prosent på å komme tilbake, sier moren i Ketil Bjørnstads bok – der hun også avslører at det handlet om å få av henne støvelen så fort som mulig slik at blodtilførselen stanset opp. Da hadde det vært fare for amputasjon.

Selv sa Kajsa Vickhoff Lie til VG fire måneder etter fallet:

– Jeg måtte ikke amputere, da. Det var for så vidt greit.

To år etter at hun gikk kast nedover løypa i Italia ble det altså VM-bronse i franske Méribel. Like etter kom hennes første og eneste verdenscupseier til nå - utforrennet hjemme i Kvitfjell. I VM er det hun som har presset og ansvaret blant de norske.

– Jeg var klar for rollen, sier hun til VG.

Skader nå? Nja...

– Jeg slet litt med ryggen i høst, og jeg merker fortsatt litt hver dag - men jeg har kontroll over den og merker ikke noe når jeg kjører. Det var smart å droppe sesongstarten slik at jeg kan holde hele vinteren, sier Kajsa Vickhoff Lie.