«Malerier fulle av glød, intensitet og egenart»

Han døde brått av slag en sen høst­kveld i 1913, mens han satt og ventet på et tog.

Men gjennom sitt relativt korte liv rakk Hans Heyerdahl likevel å utvikle et helt spesielt kunstnerskap.

Nå viser Vestfossen kunst­laboratorium et utvalg malerier under tittelen «Stjerne­skuddet fra Drammen».

Koblingen til Drammen kan muligens gi et litt misvisende inntrykk av hva slags kunstner vi snakker om her.

Dette er nemlig ingen lokal størrelse, men faktisk en av våre fremste malere, som vant stor anerkjennelse både hjemme og på kontinentet.

Han fikk flere høyt­hengende priser, og ble blant annet slått til ridder av første klasse av St. Olavs Orden (for intet mindre enn utmerket fortjeneste for Norge og menneskeheten).

I dag er nok ikke Hans Heyerdahl et så veldig kjent navn for folk flest.

Intensitet og egenart

Der jeg vandrer omkring blant maleriene i utstillingen, slår det meg nok en gang hvilken usedvanlig maler han er.

Ikke fordi hans bilder på noen måte er perfekte. Faktisk er han som tegner ganske ujevn.

Men det er noe ved den musiske, liksom glødende farge­bruken som gir bildene hans en intensitet og egenart.

I utstillingen kan vi også se spenn­vidden han har som kunstner: fra idealisert romantikk, nådeløs realisme, gåtefull symbolisme til modernistisk stilisering.

Noen ganger kombinerer han det romantiske og realistiske i et og samme maleri, som i det kjente «Champagne­piken».

Spenningen i portrettet oppstår i de sterke kontrastene: mellom den sammen­sunkne og liksom motløse posituren og de hektiske rosene i kinnene. Mellom det lille halv­smilet og øynene som er breddfulle av sorg og resignasjon.

Kanskje kan vi forstå det som et bilde på avgrunnen mellom fasade og virkelighet: vår desperate streben etter å late som om allting er bra.

En mer impresjonistisk og oppløst malestil finner vi i bildet der to kvinner står bak sine staffelier og maler etter modell i et atelier.

Her er det atmosfæren, lysen og stemningen som spiller hovedrollen.

I flere av maleriene, enten de skildrer is­badere ved Akershus festning eller en liten pike som holder en tallerken med bær, ser vi at Heyerdahl er mer opptatt av å stille farge­klanger opp mot hverandre enn å gjengi virkeligheten i dens nitide detaljer.

FARGEKLANGER: «Pike med jordbær» (t.v.) har balanse mellom uttrykkskraften i ansiktet og i bærene på fatet. Her ser skyggen over det ene øyet ut som en blåveis, noe det ikke gjør i original, da ser du tydelig at håret kaster en skygge inn mot nesen. Det er et vakkert fargespill mellom de gylne, blonde lokkene og blåtoneklangene i bakgrunnen, som spennes mot den skimrende røde fargen. I «Vinterbadere» (t.h.) klarer Heyerdahl virkelig å fremkalle følelsen av iskalde vinterkropper, fuktig treverk og isvann. Kombinasjonen av det varmgule og det blekgrønne er dristig og litt skjærende, som en utfordrende malerisk dissonans.

J. Latino / Drammen Museum

Inspirert av Munch

Hans forhold til Munch er interessant, og dessverre altfor lite omtalt i kilder. Men av det lille vi kjenner til, virker det som om de næret en gjensidig respekt for hverandre.

Venner ble de to einstøingene visstnok aldri, tross naboskap i Åsgårdstrand om somrene.

Men Munch skal ha uttalt at han sto minst like mye i gjeld til Heyerdahl som til sin lære­mester Christian Krohg.

Selv om Heyerdahl hadde høye tanker om seg selv, forsto han nok umiddelbart at han her likevel hadde møtt sin kunstneriske overmann.

I «Paysage de Montmarte (Flukten til Egypt)» ser vi hvordan Heyerdahl henter inspirasjon fra Munchs dynamiske, nesten jugend­aktige linjeføring i de levende silhuettene som trærne tegner mot natte­himmelen.

I maleriet «Aftenstemning», som viser to lyskledde kvinner i sommer­kvelden, henter han motiviske elementer fra «Pikene på broen» med det hvite huset og den store trekronen i bakgrunnen.

Rikt innblikk

Da jeg først leste at utstillingen skulle vises i det lille galleriet Star på Vestfossen, ble jeg både glad og litt vemodig.

Først og fremst er det virkelig herlig og betimelig at noen løfter frem Heyerdahl, men det bekymret meg litt at kun denne ene utstillings­salen skulle brukes.

Jeg så for meg en utstilling bestående av fem malerier eller noe sånt.

Da jeg kom dit, ble jeg veldig positivt overrasket.

For det første var rommet en del større enn jeg husket, og for det andre har kuratorene samlet hele 17 malerier fra ulike faser av Heyerdahls rike karriere.

Slik sett gir «Stjerne­skuddet fra Drammen» et ganske bredspektret innblikk i dette egenartede kunstnerskapet.

Det er en utstilling jeg tror mange vil være glad for å få oppleve!