La oss for all del ikke dra sammenligningen for langt, men læll, som trønderne sier: Venstrepopulisten Giske gjør noe som høyrepopulisten Trump også gjør.
Han appellerer til de minst synlige, de som føler at establishmentet ikke ser dem, og ikke tar dem på alvor.
Giskes plattform – Nidaros Sosialdemokratisk Forum – er en slags norsk «MAGA»-variant. De ønsker seg tilbake til det de mener er Arbeiderpartiets røtter, til storhetstiden, stødig applauderende til en leder som gir dem håpet og troen på at det kan skje.
Trond Giske vil «Make Arbeiderpartiet Great Again». Han doserer om de gamle kjempene. Tranmæl, Gerhardsen, Bratteli. Gullalderen; lenge før moderne identitetspolitikk, forvirrende økonomisk og kulturell liberalisme og økte forskjeller på folk. Og lenge før «metoo».
Akkurat nå har han momentum. Han har tidsånden på sin side. Nostalgi er vår tids melodi. I 2024 lengter mange tilbake til en enklere, mer oversiktlig verden. På norsk betyr det gjerne en tid der Arbeiderpartiet styrte, den gangen Arbeiderpartiet var den vanlige mannen i gatens parti.
Ikke et parti for byråkrater og millionærer.
Det er de naturligvis ikke i dag heller. Men nå for tiden er det fortellingen, narrativet, som gjelder. Og Giske er slettes ingen dårlig historieforteller. Når n’Trond drar opp de lange linjene, så lytter de på ham.
Slik bygger han lojalitet, og jammen får han betalt for det. Møtet i representantskapet i Trondheim Ap, der delegatlisten til nominasjonsmøtet i Sør-Trøndelag valgkrets ble spikret, ble en oppvisning i lojalitet.
Trond bestemte hvem som skulle stå på listen, og mer interessant, hvem som ikke skulle stå på listen. En såkalt «rensking», som det heter på Ap-sjargongen, for ikke å si utrenskning.
Ut med de som har kritisert ham, eller har brutt med ham. Inn med Forum-folket, som aldri kritiserer ham.
Det var en svært bemerkelsesverdig seanse, nesten litt vond å følge fra bakerste benkerad.
Trondheim Ap er nemlig like delt som det amerikanske samfunnet er det.
Skjellsordene fløy veggimellom i Folkets Hus i Midtbyen, og virkelighetsoppfatningen fløyene imellom var like forskjellige som nyhetsvinklingene på Fox News og CNN.
«Skammens liste», ble den kalt, delegatlisten Giske og hans folk gikk inn for. Helt ribbet for ledende Ap-politikere i bystyret og for representanter fra de ulike bydelslagene. Ikke minst – og kanskje sårest – ribbet for AUF-ere.
Men Giske fikk det som han ville, og var i perlehumør. Ikke bare styrte han showet som møtets svært aktive dirigent – han fikk også siste ord i debatten, og brukte tiden på å fortelle om Ap under Trygve Bratteli.
I avstemningen rådde den sterkestes rett. Slemmere folk enn meg ville kalt det flertallsmakt på speed. Mindretallet tapte alt, og ble regelrett ydmyket. Folk gråt. Noen truet med å melde seg ut.
I realiteten er Trondheim Ap delt i to. Mellom Giskes oppsiktsvekkende manns- og kvinnesterke Nidaros, og det gamle Ap i trønderhovedstaden. De som hadde makten i 20 år og der Trond Giske var ansiktet utad, iallfall utenfor Trondheim.
Den daglige lederen var Rita Ottervik, ordføreren som virket å sitte til evig tid. Men ellers var Trondheim Ap assosiert med Giske.
Nå er den gamle gjengen borte. Gått i oppløsning. Vennskapsbånd er brutt. Giske har funnet seg nye lekekamerater, mens de gamle er rystet over måten han har skapt seg en ny maktbase på.
«Jeg skjønner ikke at han gidder», sier en gammel rival fra Trondheimspolitikken, fra et annet parti, men fra samme generasjon. Og mange spør seg om hva det er som driver ham.
Er det hevn etter metoo-fallet, er det fordi han ikke har et liv utenfor politikken – eller er det fordi han faktisk har en så sterk indre driv, at han føler at han må. For Aps skyld?
Etter alle mulige solemerker blir han toppkandidaten på neste års stortingsliste i Sør-Trøndelag, og med mindre Ap imploderer helt, blir det comeback på Stortinget.
Hva venter ham der? Mest trolig en tilbaketrukket rolle, kanskje som en litt småpussig backbencher av Lundteigen-varianten, men hvem vet egentlig hva som vil skje fremover i den sterkt vingestekkede ørnen blant partiene?
At Donald Trump straks er tilbake som president etter 6. januar-« kuppforsøket» og løgnene om det stjålne valget, er nokså ubegripelig sett med mange norske øyne.
Giskes comeback er kanskje ikke like spektakulært, men det er pinadø ikke langt unna.
Metoo-fallet hans var voldsomt, og forsøkene på å komme tilbake strandet gang på gang.
Les også: Trond Giske fikk flertall for sitt listeforslag i skjebnemøte
Så kom han på ideen om å starte fra scratch, på grasroten, egentlig utenfor partiet – og til alles overraskelse, sikkert også Giskes, ble det en nesten absurd stor suksess.
Og nå, etter brutte vennskap, beinharde maktkamper, brutale metoder, og en politisk stamina som ingen andre i Norge kan vise til, med mulig unntak for Erna Solberg, er han igjen der han var før de vonde historiene felte ham: På toppen i Tronds hjem.
Med et budskap til vanlige folk – arbeidere, trygdede, ubemidlede. Som han vil ha tilbake til Ap. Og hvis det skjer, sier Giske, så:
«E det itj dæm som kjæm tebake te oss. Det e vi som har kommi tebake te dæm.»
Nei, en dårlig historieforteller er han ikke.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.