Litt puslete, Petterson! Anmeldelse: «Du er hjemme nå»

Den nye romanen til Per Petterson løfter seg aldri helt.

Per Petterson (73) er en av Norges mest internasjonalt anerkjente forfattere. Bøkene hans er oversatt til over femti språk etter det store gjennombruddet med «Ut og stjæle hester». Foto: Cornelius Poppe / NTB

• 

• Sindre Hovdenakk

Oppdatert torsdag 25. september kl. 18:00

Alle forfattere har sine litterære landskap, i både konkret og overført betydning. I Per Pettersons «Du er hjemme nå» omfatter det steder som Strømmen, Lillestrøm, Skedsmokorset, Gjerdrum og Nannestad.

Ikke akkurat de høyeste prisområdene i norsk litteratur, men så hviler det også noe påfallende nøkternt og hverdagslig over Pettersons siste bok. Nesten puslete, faktisk.

Bokens forteller er en mann på Pettersons egen alder. I novembermørket kjører han på et rådyr. I kjølvannet av selvbreidelsene dette utløser, vokser det frem et behov for å gjøre opp for seg også i en større sammenheng.

Særlig gjelder dette kvinnene han har kjent. Og sviktet.

Slik får bokens aldrende fortellerstemme endelig overvunnet skrivesperren som har plaget ham i mange år: «Det bare dør mellom henda mine», sier han et sted. Nå har han en retning på skrivingen sin.

Dermed setter han seg ned og skriver historien om en mann ved navn Kasper som i 1980-tallets Norge lever i en blokkleilighet sammen med Inger og de to barna deres. Uten å røpe altfor mye av handlingen, kan jeg si såpass mye som at en annen dame kommer til å forstyrre familielykken.

Et underliggende spørsmål i fortellingen er hva kjærligheten og forelskelsen egentlig gjør med oss.

For Kasper, som har vanskelig for å knytte seg til annet enn familien, og som bare holder på jobbene sine noen måneder av gangen, blir løsrivelsesbehovet påtrengende. Han har lovet seg selv å aldri lyve, og å leve i sannhet overfor seg selv og andre. Men han vet ikke helt hva han selv har satt i gang.

Kasper trekkes mellom følelsen av å henge i løse luften på den ene siden, og på den andre et sterkt ønske om å holde sammen med sine nærmeste.

Den litt tafatte Kasperskikkelsen er en gjenkjennelig karakter fra tidligere Petterson-romaner.

Men denne gangen makter ikke Petterson å skrive slik at vi kjenner det står noe virkelig viktig på spill. Det blir mange store ord og sterke utbrudd, uten at det helt når frem til leseren.

I 2007 mottok Petterson som første norske forfatter The International IMPAC Dublin Literary Award i 2007. På kortlisten til den prestisjetunge prisen var blant andre nobelprisvinner J.M. Coetzee, Cormac McCarthy, Salman Rushdie og Jonathan Safran Foer. Foto: Jason Clarke / Pa Photos / NTB

Rastløse Kasper kjører for øvrig mye buss. Både til og fra jobben, eller bare for å være alene en stund. De impresjonistiske små skildringene fra disse turene gjennom det sentrale østlandsområdet er faktisk noe av det fineste i «Du er hjemme nå».

Glimtene av hemmelige kjærlighetsmøter i lånte leiligheter er også velskrevne. Her kjenner vi igjen den spesielle språklige várheten fra Per Pettersons tidligere bøker.

En annen kvalitet er tidsbildet fra et Norge i overgangen mellom en senindustriell fase til en tid som ligner mer på vår egen. En tid da kjøpesentre og kontorbygg fortrengte verksteder og fabrikker. 

Når vi mot slutten av boken føres tilbake til nåtiden igjen, har vi altså lest en roman om en mann som skriver en roman. Men den erkjennelsen og avklaringen som han og leseren kanskje har forventet uteblir.

I stedet møter vi den aldrende forfatteren i all sin skrøpelighet. «Livet overmanner meg i hele sin lengde», sier han etter å ha skrevet gjennom historien sin.

«Du er hjemme nå» ender opp som en fortelling om tilhørighet og forsoning. Det er greit og ganske bra, men ikke så mye mer.