Gazas barn

De var fire søstre.

Mirna var eldst. Hun var ti år og flink på skolen, ansvarsfull og kjærlig.

Jasmina var åtte, hun likte rosa og øvde på piruetter, hjemme eller på den hvite sandstranden ved Middelhavet, der de elsket å leke.

Janna på fem lekte med dukker og var inntil nylig den yngste.

Men i løpet av krigen kom baby Rimi til verden. Den aller minste lillesøsteren med de aller største øynene, født til lyden av kuler og bomber.

Som småjenter flest, likte søstrene rosa, prinsessekjoler og bursdagsfeiringer. På en video fra morens mobil ses de tre eldste foran en kake med brennende lys. Morens hånds kommer inn foran kameraet og retter på Jannas kjole. Søstrene smiler. Den eldste legger armen rundt de to yngre.

Nå er alle fire jentene døde.

De gikk og la seg i sengen sin en kveld, og våknet aldri opp igjen. I løpet av natten ble hjemmet deres på Gazastripen rammet av et israelsk luftangrep.

Et barn i timen

20 000 barn er drept på Gazastripen i løpet av krigen, ifølge Redd Barna. Det utgjør nesten 2 prosent av alle barna i det tett befolkede kyststripen.

Det betyr at et barn er blitt drept hver eneste time, døgnet rundt, i to år.

Sagt på en annen måte: I løpet av en ordinær barnehagedag for et norsk barn, drepes åtte barn på Gazastripen. I løpet av en vanlig barnebursdag, drepes to.

Den natten, 10. juli 2024, dreptes minst fire.

Foto: Privat

Foto: PRIVAT

Mor Hanin al Mabhoh (34) la barna som vanlig om kvelden uten å vite at det var siste gang hun kom til å se dem. Alle sov i huset i Nuseirat da bomben traff i mørket.

– Vi sov trygt. Jeg og mannen min og mine fire døtre. Jeg mistet de fire døtrene på et øyeblikk. Jeg og min mann ble hardt skadd. I løpet av en natt endret livet vårt seg, det ble totalt snudd opp ned, sier Hanin til det lokale teamet som NRK samarbeider med på Gazastripen.

– Jeg snakker om døtrene mine hele tiden. Jeg vil ikke at noen skal glemme dem. Hele tiden, hver bevegelse, i enhver situasjon, så sier jeg, mine døtre pleide å gjøre sånn, Mirna pleide å gjøre sånn, Jasmina pleide å gjøre sånn, Janna pleide å le på den måten, sier Hanin.

Baby Rimi var et av over 1000 barn under et år som er blitt drept i krigen. Hun ble bare 5 måneder gammel, født i krig, drept i krig. Hun fikk aldri oppleve fred.

– Alt hun hadde hørt, var lyden av kuler og bomber. Hun rakk ikke høre noe annet. Jeg rakk ikke å bli kjent med henne og skape minner sammen med henne, sier moren.

NRK har kontaktet den israelske hæren (IDF) for å få kommentar på angrepet som drepte de fire jentene. De har ikke besvart NRKs henvendelse.

Håper på våpenhvile

Hanin ble hardt skadd i angrepet som drepte barna, og sitter i rullestol. Idet hun blir hjulpet fra rullestolen til en sofa av sin far, høres lyden av skuddsalver utenfor vinduet. Hanin skvetter ikke, hun er vant til slike lyder. Hun har opplevd verre.

Nå håper hun at Gaza-planen til Trump skal gi våpenhvile.

– Når det gjelder Trumps plan og det palestinske standpunktet for det, ble jeg veldig glad og fikk stort håp. Dette er et stort håp for det palestinske folket, at krigen stopper i Gaza, sier Hanin.

Sårbare

Barna er de aller mest sårbare i krig. Krigen på Gazastripen har ødelagt mange forutsetninger for en trygg og god barndom, ifølge Redd Barna:

• Minst 132 000 barn under fem år risikerer å dø som følge av akutt underernæring.
• Minst 135 barn har allerede sultet i hjel.
• 42 000 barn er skadd, deriblant over 21 000 som har fått permanente skader.
• 97 prosent av skolene har fått skader, ifølge FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA).

Sammenlignet med voksne, tåler barnekropper traumeskader dårligere – det er for eksempel derfor det er påbudt med bilstol for barn i de fleste vestlige land.

Men i hus uten bomberom – slik husene i Gaza er – kan ikke barna sikres bedre enn de voksne. På grunn av kroppens sammensetning og sårbarhet, er det syv ganger mer sannsynlig at barna dør av skader fra eksplosjoner, enn voksne, ifølge Redd Barna.

Kanskje er det derfor søstrene døde, og foreldrene overlevde, bombeangrepet mot hjemmet i Nuseirat. Eller kanskje det bare handlet om hvor i huset bombet traff, de helt vilkårlige tilfeldighetene som kan smadre et liv.

Uansett årsak: Få timer etter angrepet lå en hulkende far på en sykehusseng med armene rundt et hvitt, blodflekkete klede og tok et naturstridig farvel.

Inni var et altfor lite lik.

Hanin lå i koma på intensivavdelingen med store skader, og kunne ikke si farvel til jentene sine. Da hun våknet, fikk hun den helt utenkelige beskjeden om at alle fire – som hun sist så da hun la dem trygt i sengen – lå i jorden.

– Alle rundt meg har sagt adjø til mine døtre. Jeg er deres mor, men jeg kunne ikke si adjø til dem, jeg kunne ikke se dem, sier hun.

I begynnelsen klarte ikke hjernen hennes å håndtere beskjeden.

– Jeg var lenge i benektelse. Jeg sa sånn: «De kommer til å besøke meg på sykehuset, men de er kanskje bare litt opptatt, eller kanskje bare de er hjemme og faren deres er redd på grunn av bombingen, han er redd for å ta dem med ut for å besøke meg.»

Men litt etter litt sank virkeligheten inn, og hun innså at jentene aldri kom til å komme på besøk.

På grunn av bombene og på grunn av rullestolen hun nå sitter i, har hun ennå ikke klart å besøke døtrenes grav.

– Det er den minste rett til enhver mor som har mistet sine barn: å stå ved graven og snakke med dem.

– Jeg pleide å si til min mann at han måtte besøke gravene og hilse døtrene våre fra meg. Si at mamma ikke er langt unna, det er ikke lenge til mamma kommer. Snakk med dem, jeg vil ikke at de skal være redde.

Hardt skadd

Etter seks måneder på sykehuset ble Hanin utskrevet til et liv i store smerter. Det ene beinet er amputert, det andre hardt skadet. Det samme er den ene armen. Hun trenger hjelp til alt.

Derfor har hun flyttet inn til sine foreldre. Der får hun hjelp også av søsteren.

– Jeg klarer ikke å bevege meg, jeg klarer ikke å gå på do, jeg trenger hjelp fra noen til alt. Hvis jeg skal skrive til noen, hvis jeg skal bruke mobilen, hvis jeg skal hente noe fra gulvet, jeg klarer det ikke, alt er vanskelig, sier hun.

Ahmad Abu Kmeil / NRK

– Jeg var ved god helse, jeg kunne bevege meg og gjøre alt hjemme, og oppdra barna i fred og ro. Nå har jeg blitt en dame med funksjonsnedsettelse. Jeg trenger en person på heltid til å hjelpe meg.

Helsevesenet på Gazastripen er kollapset, med 94 prosent av sykehusene rammet av krigen, ifølge UNWRA. Hanin får ikke hjelpen hun trenger.

– Jeg trenger fysioterapi slik at situasjonen min blir bedre. Men dessverre er det vanskelig å få tak i det på grunn av bombingen overalt.

Håper på fred

Torsdag kveld ble det kjent at Israel og Hamas – etter flere dager med intense forhandlinger i Sharm el-Sheikh i Egypt – er blitt enige om den første delen av Trumps plan for Gazastripen.

Planen detaljer en våpenhvile og israelsk tilbaketrekning i tillegg til en fangeutveksling: Hamas frigir gislene de holder – døde som levende – og Israel frigir en rekke palestinske fanger fra israelske fengsler.

Eksperter tror de neste stegene av Trumps Gaza-plan blir langt vanskeligere å gjennomføre: Da skal Hamas legge ned våpnene og overlate styringen av Gaza til teknokrater og et såkalt fredsråd ledet av den tidligere britiske statsministeren Tony Blair og president Donald Trump.

Til tross for at det er langt igjen, har Hanin for første gang på lenge et håp.

– Jeg håper at det blir våpenhvile, at planen fullføres. At døden stopper, ødeleggelsene stopper og sulten og beleiringen stopper. Min beskjed til verden er: Redd oss! Finn en varig løsning. Vi har hatt mange år med krig, det har tatt all vår energi, vi tåler ikke mer.

Drømmen er at en våpenhvile gir mulighet til å få medisinsk behandling i utlandet. Deretter kan hun begynne å skrape restene av livet sammen igjen.

– Å reise ut for behandling er det eneste håpet som gjør at jeg kan starte på nytt. Begynne et nytt kapitel. Bli gravid, føde et barn. Få en baby som fyller livet mitt, skape et hjem på nytt, sier hun.

Til graven

Men aller først, hvis bombene stanser, har hun en plass hun skal dra.

– Når krigen tar slutt, vil jeg dra og besøke mine døtres grav. Og snakke med dem, gi dem følelsen av at jeg er ganske nær dem.

Hver kveld, når Hanin legger seg, tar hun frem mobilen og ser på bilder av barna sine. Det gjør vondt, noen ganger bryter hun sammen.

– Jannas gode smil som jeg mistet. Jeg klarer ikke se på bildet hennes og se på henne lenge. Jeg klarer ikke kontrollere sorgen og jeg bryter sammen, sier hun.

Hun håper videoene skal frembringe drømmer om døtrene.

– Jeg pleide å se på deres videoer før jeg sovner slik at tankene mine setter i gang minner og gjør at jeg kan drømme om dem. Hver dag ber jeg til gud at jeg kan drømme om dem, at de kommer til meg i mine drømmer, sier hun.

– Det er den eneste plassen vi kan møtes.