Listhaugs neste «makeover»

NESTEN, MEN IKKE HELT. Sylvi Listhaug leverte Frps beste valgresultat noensinne, men makten glapp. Foto: Terje Pedersen / NTB

Frp har oppslutning, men ikke makt. Historisk sett har de slitt med å få begge deler samtidig.

Dette er en kommentar

Fremskrittspartiet har vært største borgerlige parti før. De har vært i regjering.

Men partiet har aldri klart å bli størst på høyresiden og vinne regjeringsmakt samtidig.

For å klare det, må Sylvi Listhaug gjennom nok en oppgradering. Listhaug den polariserende må bli Listhaug den samlende.

Men vil hun det? Vil partiet forsøke å samle et borgerlig regjeringsalternativ før 2029?

GRÛNDER OG EGGELIKØRELSKER. Valgdebatt i Kringkastingshuset. T.v. Anders Lange, partileder i Anders Langes parti. Legg merke til det gule glasset med eggelikør. Programlederne F.h. Herbjørn Sørebø og Lars-Jacob Krogh røyker sigaretter. Foto: NTB / NTB

Fremskrittspartiet er uten tvil det mest vellykkede gründerprosjektet i norsk politikk i etterkrigstiden.

Partiets forgrunnsfigurer har alle blitt historiske på hver sin måte.

Eksentrikeren Anders Lange drakk eggelikør under fjernsynsdebatter, kalte Per Borten for «ljuge-Per» og KrF for «Jesus-partiet». I 1973 grunnla han det som noen år senere ble Fremskrittspartiet.

Carl Ivar Hagen tok et løst organisert miniparti som minnet mer om en sekt rundt en sterk leder, og gjorde det til en virkelig politisk kraft. Under ham ble det tydelig at Frp var kommet for å bli – og partiet ble i to stortingsvalg større enn Høyre.

Siv Jensen gjorde det som bare få år tidligere hadde vært utenkelig: Hun tok Fremskrittspartiet inn i regjering.

Hva skal Sylvi Listhaug gjøre?

Hun har levert tidenes beste valgresultat og flyr høyt på målingene. Allikevel er det noen minner fra fortiden som må hjemsøke dem.

Ved suksessvalgene i 2005 og 2009 slo Frp Høyre ned i støvlene hva gjaldt oppslutning, men den som hanket inn og så beholdt makten, var Arbeiderpartiet. Det samme skjedde i år.

I 2013 kom partiet inn i regjering, men da var Høyre klart største parti.

PARTIBYGGER. Carl I. Hagen og Høyres senere statsminister Jan P. Syse under valgkampen i 1989 som ble et virkelig gjennombrudd for Frp. Foto: Hans Olav Forsang / VG / NTB

Tidenes beste valgresultat er selvfølgelig gjevt, men hvis Sylvi Listhaug skal ta neste steg, må hun klare to ting:

• Hun må holde på partiets oppslutning over tid og dermed overta Høyres posisjon som storesøster på borgerlig side.
• Og hun må gjøre det samtidig som partiet har et regjeringsalternativ velgerne tror på.

Det blir både enklere og vanskeligere enn man kanskje skulle tro.

SVART BIL. Partileder Siv Jensen ble historisk da hun tok Frp inn i regjering. Foto: Fredrik Solstad / VG / NTB

Enklere fordi Sylvi Listhaug aldri har vært den skikkelsen mange av motstanderne har fremstilt henne som. Jeg har lenge argumentert for at nøkkelen til å forstå Listhaugs strategi er Møre og Romsdal, fylket hvor Frp er et bredt folkeparti som samler alt fra læreren til bedriftslederen, hvor de er gjenkjennelige (ja til vei, nei til byråkrati), men samtidig et kompetent styringsparti.

Noen trodde Listhaug ville gå i full kulturkrigsmodus med bare to saker på repertoaret, innvandring og anti-woke. De tok feil. Hun har snarere breddet ut partiet. Dessuten er sunnmøringen Listhaug en styringspolitiker som har sittet i posisjon store deler av sin karriere.

Listhaug har omstilt og oppgradert seg før. Hun er fortsatt ingen pusekatt, men de skarpeste kantene er slipt ned.

2016. Sylvi Listhaug som innvandrings- og integreringsminister i Erna Solbergs Høyre/Frp-regjering. Foto: Heiko Junge / NTB

Vanskeligere fordi deler av Frps suksess er å ikke være som andre partier.

Frp er veldig flinke til mange ting. Å forstå de andre borgerlige partiene er ikke blant dem (og det går nok begge veier). Det har vært noen fellesborgerlige utspill etter valget, men de andre er foreløpig mer skeptiske enn optimistiske med tanke på veien videre, så vidt jeg fanger opp.

Det er liten sjanse for at Frp bytter regjeringsstrategi, men det er også høyrisiko å satse på flertall alene med Høyre.

Noen Frp-ere tenker høyt om et nytt politisk landskap hvor Senterpartiet bytter side, KrF plasserer seg enda klarere til høyre og Venstre gjør alvor av flørten de har startet med de rødgrønne.

Det kan selvfølgelig skje. Særlig på sikt. Og Venstre henger nok løst.

Men jeg vil se det før jeg tror det: At Sp peker på Listhaug fremfor Ap, og at KrF går helhjertet inn for en regjering hvor Frp er desidert største parti (og dermed krever statsministerposten). Selv i Venstre vil noen muligens minne om at hverken Odd Einar Dørums Gro-flørt på 80-tallet eller Lars Sponheims «heller Jens enn Jensen» var spesielt vellykket.

Suksess kommer med sine egne farer.

Et parti på 25 prosent må forsikre velgerne om at de kan styre landet, men er også sårbart for velgerlekkasjer. Høyre vil sikle etter å få velgere tilbake, det vil også Ap og Senterpartiet. Frp er samtidig det partiet med flest småpartier i omlandet rundt, partier hvis eneste håp om oppslutning ligger i at Frp skal bli for glattpolerte.

Fremskrittspartiet vil neppe lansere prosjekt statsminister med det første. Men jeg blir ikke overrasket hvis Listhaug blir mer og mer statsministeraktig etter hvert som 2029 nærmer seg.

Men det vil skje på en måte som passer både henne og Frp. For du kan ta jenta ut av Sunnmøre, men du kan ikke ta Sunnmøre ut av jenta.