Lillann (65) fortviler. Nå dør alt rundt henne.

1 week ago 7

– Det er helt forferdelig. Det er veldig trist at skogen ser ut som den gjør nå, sier Lillann Elisabeth Berger.

I Sørkedalen er luften klar og frisk. Men Lillann speider utover et område med døde trær.

– Du ser det her, det er helt morkent. Det er hull i barken.

Og det er ikke bare denne skogen som står for fall. Det som er i ferd med å skje i verden og Norge, er alarmerende, mener klimaforskere VG har snakket med.

Lillan peker på stammen til et av trærne som har falt. Det som en gang var en høyreist skog med tette grener som sperret for lyset fra himmelen, minner nå mer om en øde slette.

– Dette er typiske trær som er angrepet av barkbiller.

Skogen her har vært bevart fordi den strekker seg mot en bekk. I slike områder skal det bevares skog over flere år for å sikre økologisk balanse. Trærne her har i tillegg hindret avrenning til vassdrag.

– Men når du får et barkbilleangrep, fungerer det ikke å drive skogen på normalt vis. Da dør all skogen, sier Lillann.

Barkbillene angriper trær som allerede er syke eller svake og trives godt i områder der skog er drevet hardt.

Dette er barkbiller

Barkbiller er en gruppe små biller. De lever under barken på døende eller døde trær og spiller en viktig rolle i skogøkosystemet.
I Norge er det 66 arter, mens vi på verdensbasis kjenner om lag 6000 barkbillearter.
To tredeler av våre norske arter er knyttet til gran eller furu, resten til ulike løvtrær.
Noen få arter har stor økonomisk betydning fordi de kan gjøre skade på levende trær; i Norge gjelder dette stor granbarkbille.
Granbarkbillen regnes som den mest destruktive arten insekt for europeiske skoger i dag.
Flere steder i Europa har man sett store barkbilleangrep på fremmarsj de siste årene, blant annet i Sverige og Finland. Årsaken er sammensatt, men skyldes i stor grad et varmere klima og økt hugst.

Kilde: Store Norske Leksikon / NIBIO

Bekken går gjennom gården hennes, bare noen meter fra huset. De siste årene har bekken vokst seg flere meter bredere og dypere. I bakken er det nå et stort hull.

Familien til Lillan har holdt til i Sørkedalen siden skogfinner bosatte seg der på 1600-tallet.

De eier en gård med en tomt på 60 mål. Det blir det ikke penger av, men Lillann sier hun kjenner på ansvaret for å holde skogen ved like, slik familien hennes har gjort i generasjoner.

– Faren min var den første i vår familie som fant seg kone utenfor Sørkedalen, bemerker Lillann med en liten latter.

Da hun var liten, var hullet i bakken bare en liten bekk som rant under gjerdet og gjennom eiendommen.

– Jeg vet ikke hvor mange meter bred den er blitt nå, men det er i hvert fall over én, sier Lillann, som også er leder av Sørkedalen Bonde- og Småbrukarlag og i tillegg jobber som frisør.

Hullet er blitt større i takt med at vær og vind er blitt villere. De siste årene har det kommet mye mer nedbør enn før. Ettersom bakken er mettet for vann, har vannet gravd ut stadig mer av jorden.

Store vannmasser renner ned åssiden og når det ikke er trær som hindrer vannet i å strømme nedover, kommer alt ned på gården. Vannet flommer og drar med seg store jordmasser på sin vei.

– For hvert år blir det bare større og større, sier Lillann.

– Så kommer vannmassene nedover og inn mot tomten. Vi drenerer og leder vannet, men til tross for alt vi gjør er det ikke lenger mulig å drive noe form for landbruk på dette området.

Bak endringene skjuler det seg et enda større problem.

Det finnes tusenvis av naturlige prosesser for CO₂-opptak på jordkloden. Faktisk «spiser» naturen omtrent halvparten av det globale utslippet av klimagasser hvert år.

Skogen fungerer som en av de viktigste kildene til lagring av karbon. De siste årene har skogen slukt 7,6 milliarder tonn CO₂ årlig. Verdens skoger tar altså opp like mye CO₂ i året som det USA slipper ut i løpet av ett og et halvt år.

Men noe har skjedd.

Skog, sammen med hav, jord og andre naturlige karbonlagre, er blitt mindre effektive.

I 2023 tok de naturlige karbonsinkene opp mindre CO₂ enn forskere noen gang tidligere har målt. Samtidig var klimautslippene rekordhøye.

Målet er å komme til netto null i 2050. Men det regnestykket ser ut til å vakle enda mer enn før.

Deler av den norske skogen kommer desidert verst ut.

Skogen i deler av Midt-Norge og på nesten hele Østlandet er en del av det som kalles borealskogen.

Skogen dekker elleve prosent av klodens landareal og består av flere barskogområder i Russland, Canada, Alaska, enkelte deler av Skottland og store deler av resten av Skandinavia:

Totalt sett tar denne skogen opp nesten 40 prosent mindre CO₂ enn den gjorde i 1990. Også i Norge har skogopptaket bremset kraftig.

Skogen tar i dag kun opp litt over halvparten av hva den gjorde i 2010.

– Vi ser at opptaket fra norsk skog har gått veldig ned siden toppen i 2010, da den tok opp mest. Det er stor økning i tredød, sier Gunnhild Søgaard, som er forskningssjef ved NIBIO.

Det er NIBIO som lager modellene og regner ut hvor mye den norske skogen totalt tar opp av utslipp. En del av årsaken til at trærne nå dør, er at store deler av skogen er gammel.

–⁠ Det ble etablert mye skog i Norge etter andre verdenskrig, så vi har både en eldre skog og mange flere trær nå. At det også dør flere trær, er del av en naturlig dynamikk, forklarer Søgaard.

Gunnhild Søgaard

Forskningssjef, NIBIO

Men det er bare en del av forklaringen.

– Det hugges også mer, skogen har vokst litt dårligere siden 2010, og det blir stadig mindre skogareal her i landet. Det fjernes skog til mange ulike formål, som boliger, veier og jordbruk. Da blir det mindre skog som kan ta opp CO₂

Været spiller også inn. Og med klimaendringene kommer det mer vær.

– Det har også dødd flere trær på grunn av tørkesomre og storm, sier Søgaard.

– Årsakene er sammensatte. Men alle piler peker i samme retning – og da går det fort nedover. Opptaket er nå nede på samme nivå som rundt 1990. Men trendene tyder på at det kommer til å fortsette nedover, og komme lavere enn det var da.

Endringene i skogen er synlig flere steder.

I Sørkedalen har dråper av dogg frosset til noe som ligner glassperler på de vinternakne trestammene. Lillann Berger peker mot et par tykke trestammer som vinden har jevnet med bakken.

– Her ser du hvordan det har herjet, sier hun.

Stormer som Hans har satt tydelige spor. I tillegg har hugsten i området gjort at trærne som står igjen, får ekstra hard medfart.

– Når det hugges store flater, forsvinner det som naturlig gir beskyttelse for vår skog.

Trærne som en gang sto sammen som en vegg og skapte le mot vinden på kanten av Lillans tomt, er nå borte. De som står igjen på Lillanns jord, har derfor lettere for å brekke av kraftige vindkast.

– Været står rett på hele tiden. Nå er det disse sin tur. Men etter disse har vi ikke flere. Det er siste skanse, sier hun og peker mot trærne som fremdeles står strake i skoglysningen.

En skikkelse kommer til syne mellom trestammene.

Mannen beveger seg sakte og legger en svær tang på et av de døde trærne.

– Det er ikke så veldig kult å sitte her med disse vrakene her, sier han og ser ned på den tykke stammen foran seg.

– Jeg tenkte jeg skulle ta kvistene. Jeg greier ikke flytte på det her, jeg. Det er slitsomt for en gammel mann.

– Bjørn heter jeg, sier mannen, som er Lillanns far.

Kroppen hans er formet av et langt liv i skogen. Tangen ligger naturlig i hendene. Bøyd over treet er ryggen kroket, men sterk.

– Som regel har det vært rotvelt her, treet har brukket av helt nede ved roten. Men nå er det moderne å knekke et stykke opp på stammen, humrer han.

– Rett og slett fordi det blåser?

– Ja, det blåser tvert av. Du ser det på toppen der og, den er borte, svarer Bjørn.

– Disse hadde det godt da de sto bak en annen skog og tenkte bare på å bli høye og få mye sol, sier han og ser vemodig på de døde trærne.

– Treet, det bestemmer seg for om det skal bli høyt eller ikke, det skal jo «hoppe» av sol. Det ser du på det der, fortsetter han og peker mot et tre som ruger over oss.

– Dette får solen på toppen. Det er dit de vil.

Trærne kan brukes til ved, men Bjørn forteller at det er vanskelig å få regnestykket til å gå opp.

– Det er dårlig skau nedi her.

– Hvordan skulle du ønske den så ut?

– Skulle ønske jeg ikke hadde hatt noe tre. Det er bare bråk med det, humrer han.

– Men ja-ja, du har jo en viss forpliktelse til å holde det i orden, da.

Og noe kan gjøres for å sørge for at skogen blir mer robust mot klimaendringer.

Årsaken til at skogen tar opp mindre karbon, er sammensatt.

I Norge handler det i hovedsak om fire ting:

Varmere klima
Hogst
Naturnedbygging
Gamle trær

Klimaet blir varmere, våtere og villere. Flere trær råtner på rot som følge av endringene. Syke eller døde trær er et arnested for barkbiller, som i verste fall fører til at hele skogsområder dør.

I Norge har ikke dette skjedd, men barkbilleangrep i Finland, Tyskland og Tsjekkia har vært enorme og sørget for at hele skoger har dødd.

Globalt sett har skog over hele verden tatt opp mer eller mindre lik mengde CO₂ hvert år mellom 1990 og 2019, ifølge en studie som ble publisert i fjor sommer. Det er først de siste årene trenden har snudd.

– Det er litt komplisert, men skogen tar opp CO₂ fordi vi forurenser mer, forklarer karbonforsker Rosie Fisher.

Rosie Fisher

Klimaforsker, Cicero

Hun er ansatt ved Cicero og jobber spesifikt med å sette sammen ulike klimamodeller som kan beregne hvor mye karbon vi slipper ut – og hvor mye naturen greier å ta opp.

– En skog som er i balanse, tar ikke opp ekstra CO₂. Men det vi har sett de siste årene, er at skogen globalt delvis kompenserer fordi det er mer CO₂ i atmosfæren, sier Fisher.

Derfor forventer forskerne at dersom vi lykkes med å de globale utslippene, vil også skogen ta opp mindre CO₂ – rett og slett fordi det er mindre behov for opptaket.

Men det er ikke det som skjer nå. Skogen tar opp mindre CO₂, selv om konsentrasjonen av CO₂ i atmosfæren er høyere enn før.

Foreløpig har vi nesten ingen teknologi som kan suge klimagasser ut av atmosfæren. At naturlige klimasinker tar opp mindre utslipp enn før, er ikke tatt tilstrekkelig høyde for i klimamodellene.

– Det viktigste for alle å forstå er at vi ikke kan forvente at skogen bare mopper opp CO₂-utslippet vårt for alltid, sier Fisher.

For å sørge for at skogen fortsetter å lagre karbon, må den drives annerledes, mener forskeren. Vi må endre hvordan vi hugger, planter og forvalter skogen.

– I en norsk sammenheng tror jeg en av de viktigste og mest oversette grepene vi kan gjøre, er å sørge for at skogen plantes og drives på en sånn måte at den er mindre utsatt for fremtidige klimaendringer, sier Fisher.

– I dag er det svært tydelig at den norske skogen er langt fra sin opprinnelige og naturlige tilstand.

Store områder har gran, tett skog og trær i samme alder, med lite variasjon i landskapet. Alle disse forholdene, kjent fra andre land, er ideelle for spredningen av barkbiller, ifølge Fisher.

Hittil har norske skoger vært mer skjermet for slike angrep enn lenger sør i Europa.

– Norge er nesten unikt i manglende erfaring med barkbilleangrep. Nesten alle land med like mye skog som Norge, har opplevd tragedier der svære skogsområder dør ut – enten på grunn av skogbrann eller barkbilleutbrudd.

Delvis handler det om at det er ganske kaldt i Norge. Men det betyr ikke at norske skoger er immune. Snarere tvert imot, mener Fisher.

– Det betyr bare at vi er lite kjent med konsekvensene av det.

Fisher mener vi er nødt til å plante skog som er mer robust mot barkbilleangrep og et varmere klima.

– Vi skulle gjort det for 20 år siden, men nå er vi nødt til å gjøre det. Hvis ikke vil vi få et enormt problem i fremtiden.

Å kun plante hurtigvoksende bartrær er ikke en god idé fra et langsiktig karbonlagringsperspektiv, påpeker karbonforskeren.

– Vi må plante et større mangfold av arter, spesielt de som er mer tilpasset fremtidens varmere norske klima. Det kan hjelpe oss både å beskytte skogene våre og gi naturen bedre forhold.

Det samme sier forskningssjef Søgaard ved NIBIO.

– Det er viktig at skogbehandlingen tar sikte på å skape en mer robust fremtidsskog.

Søgaard peker på at det er usikkert hvordan skogen vil endre seg i fremtiden. Det kan for eksempel komme nye skadedyr eller sopp vi ikke har i dag.

– Slik at det er viktig å spre risiko – det vil si å satse på flere treslag – og behandle skoen på ulike måter. Det er også viktig med skogbehandling tilpasset voksestedet. Det vil fortsatt være riktig å plante gran der den hører hjemme, sier hun.

Dette vet Lillann Elisabeth Berger godt.

Hun husker barndommen, da skogen var rik på løvtrær, og det Orrfugl helt inne ved hovedhuset på tomten.

– Du må ha litt flerfoldig kultur for å få naturen til å jobbe sammen. Da jeg var liten, var det en mildere form for hugst, med tømmerhuggere som jobbet i skogen og beitedyr i Nordmarka. Det var heller ikke så kraftig ungskogpleie. Det ga en mer naturlig pleie av skogen og den var mer variert, sier Lillann.

– Én ting er det vi snakker om i dag. Men dette er noe som vil få ringvirkninger i flere generasjoner fremover.

Lillann har lite håp om at tomten blir forlatt i bedre stand enn da hun overtok den i. Orrfuglen har trukket lenger inn i skogen, der det fremdeles finnes tett av trær og ikke bare åpne flater.

– Ren granskog blir en helt annen type skog. Det er helt uinteressant for flere dyrearter her nå, i denne sluttfasen hvor skogen dør.

Tips oss

Journalist

Hei! Jeg følger de store nyhetene og skriver ellers mye om klima, energi og natur. Har du tips til saker? Send gjerne en epost til ine@vg.no eller kontakt meg på Signal: 47331435.

Fotojournalist

Jobber som fotojournalist i VG, og har gjort det siden 2003. Arbeider med nyheter og reportasjer i inn og utland, og er "på" 24/7. Tips meg gjerne på gisle@vg.no

Read Entire Article