Libanons svakhet er Hizbollahs styrke

1 month ago 16

DAG TUASTAD

førstelektor i Midtøsten-studier ved Universitetet i Oslo

I 1992 likviderte Israel daværende leder for Hizbollah, Abbas al-Mussawi. Israel hadde ikke analysert hvem som kom til å bli hans etterfølger.

I boken «Rise and Kill First», om Mossads hemmelige kriger, skriver Ronan Bergman at også svart har sine skygger. Mussawis etterfølger, Hassan Nasrallah, var «svartere enn svart».

Selv om Hizbollahs leder er drept og organisasjonen er under massivt angrep, er det mye som tyder på at de vil overleve som organisasjon.

Dette henger sammen med at Hizbollah også er en sosial bevegelse som mange sjiamuslimer i Libanon har større tillit til enn de noen gang har hatt til den libanesiske staten.

Libanon ble historisk et tilfluktssted for mange ulike religiøse minoriteter på grunn av landets særegne landskap og terrengforhold. Det var kort vei fra kystbyene, hvor man markedene var, til høye fjell og dalsider.

Sunnimuslimene, beskyttet av det osmanske imperiet Libanon var en del av, levde langs kysten. Sjiaene og andre minoriteter levde i fjellområdene for å for å leve i trygghet og fred.

På grunn av at det sunnimuslimske osmanske riket, som Libanon var en del av, var i stadig krig med det sjiamuslimske riket i Iran, ble sjiaene i Libanon spesielt utsatt for forfølgelse.

Sjiaene tilpasset seg ved såkalt taqiyya, å skjule sin religiøse tro. I det moderne Libanon ble sjiaene underklassen. De var «vannbærerne» for de andre gruppene.

Under den libanesiske borgerkrigen ble det sagt at druserne var villige til å slåss mot de kristne «til siste sjia». Sjiaene var leiesoldatene, kanonføden.

Revolusjonen i Iran i 1979 førte til en historisk endring i sjiamuslimenes posisjon og selvtillit over alt i verden, og i særdeleshet i Libanon.

Til forskjell fra sunnimuslimene minnes alltid sjiaene massakren på Muhammeds barnebarn Hussein i Karbala i 680. Det lå et fellesskap i minnet om den historiske tragedien som hvert år ble markert med store sørgeritualer.

Etter den iranske revolusjonen steg en ny teologi fram, om sjia-aktivisme snarere enn passivitet. Karbala, der Hussein og hans følge var blitt massakrert, var her og nå.

Det betydde at sjiaene skulle slåss for sin skjebne og for Husseins minne, med det å bli martyr som det aller helligste.

Da Israel invaderte Libanon i 1982 ble denne troen omsatt i politisk og militær praksis. Målet for invasjonen hadde vært å drive den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO ut av Libanon.

Det lyktes Israel med, men til gjengjeld ble Hizbollah skapt som en motstandsorganisasjon mot den israelske okkupasjonen.

Hizbollah sprengte bilbomber med sjåfører villige til å dø for saken. I 1983 ble de franske og amerikanske militære hovedkvarterene angrepet med bilbomber og flere hundre drepte, noe som førte til at begge landene trakk seg ut.

I 2000 trakk også Israel seg ut av Libanon med uforrettet sak. Tilbaketoget ble det sett på som Israels første nederlag noe som gjorde Hizbollah massivt populære.

Hizbollah var imidlertid mer enn bare en militsgruppe. Deres åndelige leder, Muhammad Fadlallah, snakket om å skape den nye sjiamuslimen, om sosiale og moralske verdier, og om å skape sosiale tilbud for å gjøre dette mulig.

Hizbollah etablerte egne skoler, sykehus, speidergrupper, økonomiske virksomheter som ga sjiaene sosiale tjenester de knapt hadde hatt tilgang til gjennom den libanesiske staten.

Når Libanon har blitt omtalt som en røverstat er ikke det uten grunn.

Da en fredsavtale ble inngått etter den libanesiske borgerkrigen i 1990 var det gjennom en avtale om at krigsherrene skulle legge ned våpnene og gis kontroll over staten heller enn å bli stilt for retten for krigsforbrytelser.

De tidligere krigsherrene fordelte posisjoner mellom seg, og fikk eierskap i selskapene som leverte tjenester til staten. Alle tjente på det, så ingen av dem protesterte. Men gjennom systemet var korrupsjon nærmest blitt institusjonalisert.

Til forskjell fra Libanons andre politiske aktører ble imidlertid ikke Hizbollah sett på som korrupte. Deres motivasjon var ideologisk, ikke penger i seg selv. Det var å slåss for den sjiamuslimske «oppvåkningen» som det ble kalt, samt mot den israelske okkupanten.

Les også: Hva nå, Iran?

Under det libanesiske fredsforliket i 1990 var det bare Hizbollah som fikk beholde sine våpen, siden de drev motstandskamp mot Israel i Sør-Libanon. Dessuten var Hizbollah i stor grad finansiert av Iran.

Hizbollah har også en politisk gren. Ingen partier får i dag flere stemmer i parlamentsvalg i Libanon. De er del av parlamentet og av Libanons samlingsregjering.

De har rundt 70 000 ansatte i sine sosiale institusjoner, like mange som i sin militære gren. 70 prosent av sjiaene, som utgjør over en tredjedel av Libanons befolkning, sier de støtter Hizbollah.

Så lenge staten ikke fungerer, vil Hizbollah fortsette å være deres foretrukne alternativ.

Med andre ord: Statens svakhet er Hizbollahs styrke.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article