Lei av trommingen

Da jeg var liten hadde jeg et gammelt leketøy som var gått i arv. Det var en opptrekkbar apekatt som spilte tromme. I rasende fart slo den trommestikkene på trommen sin med små armer mens vibrasjonene fikk den til å bevege seg sakte over bordflaten.

To knappenålsøyne stirret tomt fremover. Den var laget så den gikk i ring på bordet. Den var spennende i starten. Imponerende at den faktisk fortsatt fungerte. Men jeg ble fort lei.

Det er denne trekkopp-leken jeg plutselig kom til å tenke på da jeg leste nok et angrep på økologisk landbruk ytret av en av landbruksdebattens opptrekkbare apekatter.

Jeg er ny i landbruket. Jeg har ikke fulgt med i debatten om økologisk drift. Derfor har jeg nå lest meg litt opp. Jeg ser da at trekkopp-apene hamrer på sine blikktrommer cirka hvert tredje år. Oftere hvis nødvendig.

I 2015 trommet Øystein Heggdal sammen en ytring i NRK. Den handlet om trygg og sikker matproduksjon takket være sprøytemidler og kunstgjødsel. Aldri har vi hatt mer miljøvennlig landbruk enn nå, påstod Heggdal. Og kalte økologisk landbruk for friluftsteater.

Nå i 2025 kaller han det midtlivskriseteater. Men tromme gjør han fortsatt. Hver gang noen trekker ham opp.

Landbruks- og ernæringsforsker Birger Svihus lar heller ikke sin lille tromme henge urørt på magen. Han elsker å tromme. I 2016 trommet han i Aftenposten. «Moderne landbruk er en suksesshistorie uten sidestykke», mente han da.

Han kalte økologisk landbruk en «blitzbevegelse», og mente at kjemikalier er veien å gå for å produsere mat på en mest mulig bærekraftig måte.

Begge har de frenetisk hamret på sine trommer jevnlig siste 10 år. Armene går opp og ned i hurtig tempo. Og de går i ring. Samme takt, samme meninger.

Ingenting kan stoppe dem. Trekkes de opp så skal det trommes på de stakkars små blikktrommene. Selv om malingen flasser av og publikum har hørt hva de har å tromme mange ganger.

Jeg skal ikke si noe om økologisk landbruks fortreffelighet. Det har allerede blitt sagt. Men det som forundrer meg er at trekkopp-apekattene fortsatt trommer akkurat det samme som de trommet for 10 år siden.

Det har skjedd mye i landbruket siste 10 år. Blant annet har ca. 100 av kjemikaliene Svihus var så glad i blitt forbudt. Andre kjemikalier har sluttet å virke fordi ugresset de skal drepe har utviklet resistens.

Eierne av ugressmiddelet Glyfosat, som Heggdal kaller «et uvurderlig verktøy», har i USA blitt dømt til å betale flere titalls milliarder kroner i erstatning til folk som mener middelet har gitt dem kreft.

Men i Norge trommer apekattene ufortrødent videre.

En annen gjentatt taktstrofe er å sammenligne økologisk drift med biodynamisk drift, i den tro at øko-bønder skal bli lei seg. Jeg blir ikke lei meg.

Øystein Heggdal ynder å trekke frem Rudolf Steiners meninger om jordbruk som skrekkeksempel. Riktignok hadde Steiner noen sære tanker og blandet både astronomi og homøopati inn i landbruket. Rart, ja – men særlig skummelt er det ikke.

Det å ha en åndelig tilnærming til liv, mat, sol, vann og jord har klodens mennesker hatt til alle tider. Også i Norge. Vikingene ofret for å sikre gode avlinger. Amerikansk urbefolkning så på jorda som noe hellig og levende.

Før hadde folk god tid til å tenke. De kunne sitte og se ting vokse.

Trekkopp-apene i norsk landbruk har ikke tid. De blir stadig trukket opp og må tromme. De av oss som er lei av å høre trommelyden, må bare vente til fjæra blir slapp. Det skjedde med min.

Den sluttet å virke.