Lærerkrisen: Foreldre har noe av skylden

Halvparten av studieplassene står tomme på flere lærerutdanninger i Norge. Søkertallene synker for femte år på rad, i tillegg er det mange lærerstudenter som hopper av.

Dette er krise.

Fra før vet vi at hver femte lærer slutter i yrket, og at Norge kan komme til å mangle 4000 lærere i 2030.

Det er mange og gode forklaringer på at det blitt slik. En av dem er foreldrene til elevene. De andre forklaringene kommer jeg tilbake til.

Den siste tiden har det vært mye snakk om den alvorlige økningen i skolevold og ungdomskriminalitet, særlig blant barn under 15 år.

I 2023 kunne Aftenposten avsløre noe av innholdet i de 23 000 meldingene om vold og trusler mot skoleansatte de siste seks årene.

Vi snakker om slag, spark, lugging, biting, spytting og det som verre er.

En lærer beskrev hendelsene som «hverdagsterror». At flere vordende eller nåværende lærere ikke orker en slik arbeidshverdag er lett å forstå.

Myndighetene og skolesektoren, ansatte og politikere har et ansvar for tingenes tilstand og å gjøre noe med det. Men hvilket ansvar har foreldrene? Særlig når det gjelder uakseptabel oppførsel fra egne barn?

Særlig to typer foreldre bidrar til krisen i skolen, om det er skolevold eller lærerflukt: De som har abdisert fra oppdragerrollen. Og de som syr puter under armene på ungene sine.

De førstnevnte mangler evnen, eller viljen, til å sette grenser for barna sine. Det innebærer å lære barna normal folkeskikk og å håndtere vanskelige følelser. Jeg snakker da selvsagt om elever uten spesielle behov og diagnoser.

Dette kan for eksempel være foreldre som har brukt skjermen som en form for smokk når barnets egentlige behov har vært voksenkontakt og tydelige grenser.

I andre tilfeller kan det være at foreldrene jobber for mye og ikke har ork til å oppdra.

Eller at det er en alenemor, som kanskje ikke kan godt nok norsk, og som har mistet autoriteten over gutten (det er som regel gutter). Det sistnevnte skjer særlig i enkelte innvandrerfamilier hvor menn og gutter har høyere status enn kvinner.

Barneoppdragelse er vanskelig og slitsomt, og det er tidsklemme og språkproblemer – men oppdragerrollen kan likevel ikke outsources til lærere.

Det er ikke lærerne som skal lære elever å oppføre seg, det er det foreldrene som skal gjøre. Det er også foreldrenes plikt å følge opp barnet på skolen, delta på foreldremøter, og å foreta de nødvendige endringer i oppdragelsen når det varsles om at barnet mobber, slår, eller selger hasj på skolen.

MASSESLAGSMÅL: For ett år siden var det masseslagsmål ved Mailand videregående skole. 15–20 ungdommer barket sammen i slåsskampen. Foto: Frode Hansen / VG

På den ene siden har du de som mer eller mindre har abdisert fra oppdragerrollen, på den andre siden har du helikopterforeldreHelikopterforeldre: Foreldre som er overbeskyttende og involverer seg for mye i barnas liv og problemer. og «agendamødreAgendamødre: En type foreldre, ofte mødre, som har sterke meninger og krav om hvordan skolen skal tilrettelegge for deres barn.».

Dette er de overbeskyttende foreldrene som i sin iver etter å hjelpe barna oppdrar dem i en boble uten evnen til å håndtere ubehag og motstand. Det innebærer urimelige krav til skolen og lærere.

70 prosent av lærere sier i en undersøkelse at de har fått mer ansvar og oppgaver i jobben, og mindre tid til å følge opp elevene. En tredel av disse mener at dette skyldes at foreldre krever mer og mer.

«Min sønn bør få bli med i elevrådet».

Det er ikke måte på at alt det skolen og læreren skal fikse og tilrettelegge for deres barn.

Når ikke foreldre har respekt for lærere og skolen hvordan kan det forventes at elevene skal ha respekt?

Noen av lærerne får nok av mase-foreldrene og gir seg som lærere.

Hvem kan klandre dem?

LÆRERE SLITER: Færre vil bli lærere i Norge. Et av problemene er at lønnen har vært lavere enn det dagens unge forventer seg. Illustrasjonsbilde Foto: Tore Kristiansen / VG

Læreryrket er åpenbart ikke det det en gang var.

Det handler ikke bare om foreldrenes rolle. Lærere forteller at de bruker for mye tid på rapportering og dokumentasjon, og at de mangler pedagogisk frihet i klasserommet.

Strengere karakterkrav har ført til at færre kommer inn, eller søker seg til utdanningen.

Opplæringslovens paragraf 9 A, som skulle sikre elevens individuelle rett til et trygt og godt skolemiljø har muligens hatt motsatt effekt. Enkelte lærere tør ikke lenger å vise autoritet i klasserommet fordi de er redde for å bli beskyldt for å krenke elevene.

Så har ikke lærere meldt fra om at de ikke tjener godt nok.

Vi trenger lærere. De gjør en uvurderlig jobb. De fleste elever oppfører seg pent, det gjør også de fleste foreldre.

Men om vi skal ha nok lærere i fremtiden må alle ta ansvar.

Også foreldrene.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.