Kostbar enighet tross lite pengebruk

Det kan sees i øynene på demonstranten som stod der med «blod på hendene» som sin kommentar.

Det kan høres fra alle øystatene som følte den rike verden spyttet dem i ansiktet. De sa det høyt.

Det var til å ta å føle på da flere fattige land regelrett marsjerte ut av forhandlingene og sa at «ingen avtale er bedre enn en dårlig avtale».

Klimatoppmøtet har vibrert mens lør-dag ble til kveld og natt. Man har vært på randen av fiasko og politisk skandale.

Makt, eller snarere avmakt, har vært til å ta å føle på.

På overtid av overtiden la de rike landene 50 milliarder dollar ekstra på bordet.

Avtaleteksten fra Baku sier at de rike landene skal betale minst 300 milliarder dollar årlig til fattige land fram til 2035.

Kravet var 500 milliarder dollar. Noen drømte om 1.300 milliarder dollar.

Likevel ble det dyrt i Baku.

Tillitskrise og dårlige prosesser

Tilliten ser ut til å være på et minimum mellom rike og fattige land etter årets klimatoppmøte. Verre da de dro enn da man kom.

«Prisen» å betale for følelsen av økt avstand, mindre forståelse, tanken på mindreverdighet måles ikke i dollar.

Den måles i sand i det skjøre maskineriet som er overnasjonalt klimasamarbeid mellom land som har svært ulik grad av utvikling, bankkonto, utslipp, muligheter og erfaring med klimaendringer allerede.

Derfor er årets klimatoppmøte blant de mest kostbare.

Etterpå handlet ikke hovedkritikken om manglende dollar, men manglende ansvar.

Enigheten i Baku er dyrekjøpt fordi politikk er på sitt mest konkrete og brutale når det kommer til finansiering og bevilgninger. Da kan ingen verdensleder spille på sjarm, talegaver, status eller lands historikk, ambisjoner eller rykte. Tall teller, forplikter og er målbare.

Lite handlingsrom

Den kostbare enigheten fra Baku må leses på tre måter. For hva den er, hva den ikke er og hva det reelle handlingsrommet faktisk er.

Dette er landene enige om:

• Utviklede land (som EU, USA, Norge) skal bidra med minst 300 mrd. dollar årlig innen 2035.
• Det globale målet er at verden samlet skal jobbe mot 1.300 mrd. dollar årlig innen 2035.
• Utviklingsland oppfordres til å bidra til klimafinansieringen (kategorien inkluderer land som India, Kina).
• Bidrag fra fremvoksende utviklingsland som India og Kina forblir «frivillige».

De lysende manglene er dermed:

• Rike land kunne og mange mener burde betalt vesentlig mer.
• De totale målene er ikke forpliktende.
• De fremvoksende økonomiene har i realiteten ikke forpliktelser. Land med store utslipp og mange innbyggere har i realiteten ingen plikter eller garantier å forholde seg til, kun frivillige oppfordringer.
• Det er ikke spesifisert hvor mye landene skal gi offentlig, hvor mye private skal bidra med eller hva som skal gis som direkte støtte og hva som skal gis som lån. Å sende fattige land fra et klimaproblem til et gjeldsproblem er ikke nødvendigvis en langsiktig løsning.

Kina og India faller mellom to viktige stoler. De er nå ikke definert som rike land som må både på betale til fattige land og selv kutte utslipp. Samtidig er de både økonomiske og utslippsmessige stormakter som burde blitt stilt minst like store krav til som USA og Europa.

Definisjonene av rike og fattige land fra 1992 er selvsagt utdatert, men for noen et tapsprosjekt å endre på.

Slikt påvirker også tilliten til hele det internasjonale klimasamarbeidet og hva som er rettferdig.

Klimasaken opplever en betydelig global motreaksjon. Bare sammenlignet med for få år siden har klimapolitikk falt i betydning for politikere og ikke minst deres velgere i veldig mange land i den rike verden.

Ambisjonen for rike lands klimaregning er nå tredoblet fra hva den var før Baku. Joda, det er en ambisjon, ikke en forpliktelse. Jada, beløpet kunnet vært høyere. Det moralske ansvaret ER sikkert høyere.

Likevel: Langt høyere ambisjoner kunne blitt sett på som utopier. Mål som ikke gjelder. De ville sett fine ut på papiret, men i praksis vært verdiløse. Skulle USA trekke seg ut av spleiselaget nest år, vet alle andre rike land (som Norge) at regningen må deles på færre.

Kritikk av fremvoksende, forurensende stater

Å sprøyte masse penger inn i fattige land hvor korrupsjon kan finne sted, er heller ikke uproblematisk. Alle toppolitikerne som var i Baku vet at budsjettforhandlingene hjemme ikke vil ha klimabevilgninger som hovedsak.

Klimasaken er tjent med at klimavennlige politikere blir gjenvalgt. Det må være realisme i målsettinger, også i klimasaken, for å sikre legitimitet.

Derfor har handlingsrommet vært betydelig mindre enn klimalobbyens krav. Selv om man skulle mene det også er mindre enn klimaproblemet faktisk krever.

Uansett kommer man ikke fra at prosessen i Aserbajdsjan har vært dårlig. Rike land beskyldes for å dra stigen opp etter seg. Fattige land beskyldes for å ha urealistiske forventninger. Fremvoksende, forurensede økonomier som Saudi-Arabia, Kina, India og Pakistan beskyldes for å kortslutte alt som propper i systemet.

Internasjonalt klimasamarbeid har hatt et dårlig opphold i Baku.

Det er derfor enigheten har hatt sin pris som ikke kan måles i penger.

Skjønt, egentlig er det kanskje mer presist å kalle det en skinnenighet.

Og det blir ikke mindre kostbart av dét.