Koselig med konge

3 weeks ago 12

Det er gjentatt til det kjedsommelige i denne, skal vi si, intense perioden for det norske kongehuset, at de fleste av oss er «pragmatiske monarkister».

Altså: At vi er egentlig mot monarkiet, men likevel for.

Fordi det funker.

Som en noe nær konsekvent pragmatiker er kongehuset for meg nesten den perfekte casen. Jeg er selvsagt prinsipielt mot nedarvet makt («makt») og privilegier, og monarkiet er utvilsomt en anakronisme som tilhører en annen og førmoderne tid.

Men jeg bruker ikke ett gram av min ellers svært begrensede aktivistenergi på å kjempe mot dette her, selv ikke nå som det stormer på Skaugum.

Pragmatisme kan i sin minst tiltalende versjon vippe over i opportunisme. Å være tilpasningsdyktig er en verdifull egenskap, men ikke bare: Den som akklimatiserer seg til enhver omstendighet, kan fort havne i usjarmerende selskap.

Men det å være tvers gjennom prinsippfast er ei heller en spesielt forførende livsholdning. Litt slakk må man kunne tillate seg. Vi lever tross alt, slik Seinfeld-nevrotikeren George Costanza pleide å frese når han lot seg irritere over stivbente medborgere, in a society (i et samfunn)!

Og selv om støtten til monarkiet har fått en markant dump etter kronprinsesse-sønnens hårreisende overtramp og lurvete livsførsel – samt det løyerlige spetakkelet i Geiranger – er nordmenn flest glad i disse greiene.

Ikke minst i de eneste som virkelig gjelder: Kongen, dronningen, kronprinsen og den unge prinsessen som en dag skal bære kronen.

Kong Harald er aller mest populær, viser undersøkelsen som NRK og Norstat offentliggjorde tidligere denne uken. På spørsmålet «hvor god eller dårlig representant for kongefamilien synes du følgende er», fordelt på en skala fra én til ti, får kongen 9,3.

Det er et helt eventyrlig høyt tall. Og de nærmeste i arverekken halser like bak.

Alle liker med andre ord kongen vår, og særlig overraskende er det jo ikke, for Kong Harald er en perfekt konge for Norge.

En litt keitet allværskonge med en timing som alle med småkongelig selvbilde i norsk offentlighet bare kan misunne ham. Kongen har en unik evne til å si de riktige tingene til riktig tid.

En av hans største fans er denne skribentens mor (72).

«Han har et så godt smil», pleier mora mi å si, og fremhever særlig (og med god grunn) den gangen kongen og dronningen lot tårene renne under den sterke minnegudstjenesten etter 22. juli-terroren.

Der og da, tror jeg, ble min mor, som aldri var spesielt monarkistisk anlagt, overbevist kongehustilhenger.

Har vi noen gang hatt et mer samlende nasjonalt øyeblikk på denne siden av fredsdagene i 1945? Jeg tror nesten ikke det.

Harald og Sonja har i sine over 30 år på tronen nærmest perfeksjonert rollen som samlende totempæl for den norske stammen. De kommuniserer med folk, de ser dem, de skaper tilhørighet og fellesskap.

De fremstår ujålete, passe opphøyde, og klarer på merkverdig vis å forene borgerskapets diskrete sjarm med en raffinert folkelighet. De er moderne, men uten å prale med det. De er tradisjonelle, men ikke reaksjonære.

Det handler nok om personene og personlighetene deres, men også om at Den Norske Kronen – selve institusjonen – traff planken allerede i det danskeprinsen Carl sent i 1905 steg i land i daværende Kristiania og ble til kong Haakon 7.

Et selvstendig land fikk sin konge – og det var et smått genialt taktisk-politisk grep å videreføre monarkiet fra unionstiden.

Selv overbeviste republikanere stilte seg bak, blant dem småkonger som Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen.

Folkeavstemningen om prins Carls kongekandidatur endte med 79 prosent for og 21 prosent mot.

Den taktiske komponenten ved det norske kongehuset har vært der hele veien – og har vært med på å definere den norske monarki-varianten som noe utpreget norsk, og annerledes enn andre, mer høystemte utgaver, som i Sverige.

Både kong Haakon og kong Olav formet rollen i takt med det sosialdemokratiske prosjektet, og med kong Harald og dronning Sonja oppsto det en ny nærhet mellom kongehus og folk som gjenspeiler både vårt individualiserte, men også vårt flerkulturelle samfunn.

Som krever en ny form for nasjonsbygging.

Kronprins Haakon står fjellstøtt i begge disse tradisjonene, og vil trolig bli en utmerket konge når den tid kommer. Ved sin side har han Mette-Marit, med familiebakgrunn fra «folkedypet», slik vi nordmenn jo liker.

Det er en solid duo, som også foreløpig har klart seg greit gjennom den for familien svært krevende Marius Borg Høiby-saken.

Men kongehuset må passe seg for å bli for tungt assosiert med en (for enkelthets skyld) «Oslo Vest»-kultur som ikke resonnerer med folks hverdag utover i landet.

For monarkiet er paradoksalt nok ikke en institusjon for elitene, men for det «brede lag».

Ikke minst for dem som ellers føler minst tilknytning til hovedstaden og sentralmakten.

Hva tenker du?Bør vi fortsatt ha monarki og kongehus i Norge? aJa, det er viktig for samholdet i landet.bNei, det tilhører en annen tid og bør avskaffes.cJeg er så lei av alt kongesnakket i mediene.

Republikk-forkjemperne har inntil videre en dårlig sak. Om det ble avholdt en folkeavstemning om den norske styreformen i morgen, ville de ha tapt stort.

Selv hadde jeg nok på forhånd bestemt meg for stemme ja til å avskaffe kongehuset. Men inne i valgavlukket ville tvilen ha meldt seg.

For hva er egentlig oppsiden ved å gå over til republikk – utover det rent prinsipielle? Er det bedre med en presidentløsning à la den på Island – med en upolitisk, men heller ikke helt apolitisk frontfigur?

Det er neppe noe sug i folket etter en slik ordning, eller andre varianter. For selv om institusjonen nå står overfor sine største utfordringer på mange tiår, står neppe slottsbalkongen i fare for å rase sammen, for å ty til tegner Mørlands metafor.

Nordmenn og -kvinner synes det er koselig med konge.

Og vi er et folk som tar kosen på aller dypeste alvor.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article