Kobling mellom fettfordeling og prognose ved livmorkreft

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Bergen - les mer.

– Vi har avdekket et interessant samspill mellom livmorkreft og indre magefett, sier forsker Kristine Eldevik Fasmer ved UiB.

– Man kan ha normal BMI, men høy andel indre magefett. Og det er vanskelig å se på utsiden om man har mye indre magefett, sier postdoktor Kristine Fasmer, som forsker på livmorkreft ved Universitetet i Bergen. (Foto: Colourbox)

Det indre magefettet, også kalt visceralt fett, er koblet til økt risiko for en rekke livsstils- og kreftsykdommer. Dette magefettet legger seg rundt de indre organene og lar seg ikke alltid måle med midjemål:

– Man kan ha normal BMI (body mass index), men høy andel visceralt fett. Derfor er det vanskelig å se på utsiden om man har mye indre magefett, sier forsker Kristine Fasmer.

Fasmer forsker på livmorkreft ved Universitetet i Bergen.

Det tas rutinemessig CT-bilder av magen til pasienter som får livmorkreft. Disse bildene kan man bruke til å måle volumet av det indre magefettet. 

Bergen Cancer Imaging Group har undersøkt om det er en sammenheng mellom mønsteret av fettfordeling i mageregionen, og sykdomsforløpet hos pasientene. I studien inngår pasienter behandlet for livmorkreft ved Haukeland Universitetssjukehus i perioden 2016 til 2020.

I en tidligere studie fra 2017 har den samme forskningsgruppen funnet at pasienter med høy andel indre magefett har økt risiko for død av livmorkreft. I den nye studien har de samlet CT-bilder av flere pasienter og sammenlignet bilder fra diagnosetidspunktet med bilder tatt hos samme pasient ett år etter.

– Vi var nysgjerrige på hva som skjer med fettfordelingen i mageregionen i løpet av kreftbehandlingen. Spesielt ville vi undersøke om det viscerale fettet fortsetter å spille en rolle for sykdomsutviklingen, forteller Fasmer.

Sterk kobling mellom magefettet og sykdomsutviklingen

De utførte studien ved å ta i bruk CT-bilder fra om lag 300 livmorkreftpasienter på tidspunktet for diagnose. Istedenfor å analysere hver av disse manuelt, så lastet de bildene inn i en halvautomatisert programvare. 

Ved hjelp av en såkalt segmenteringsalgoritme beregnet programmet fettfordelingen hos de ulike pasientene.

På denne måten fikk de bekreftet funnene fra den tidligere studien.

– Pasienter med høy andel visceralt fett ved diagnosetidspunkt hadde dårligst prognose. Det er ikke så mange andre som har studert dette internasjonalt tidligere. Derfor var det ekstra viktig for oss å få bekreftet dette funnet, forteller forskeren.

De fant også at pasienter med en høy andel indre magefett hadde en mer fremskreden kreftsykdom, der svulsten hadde vokst inn omkringliggende vev eller organer.

– I tillegg til å få bekreftet funnene fra vår tidligere studie, fant vi en sterkere kobling mellom mønsteret for fettfordeling og en aggressiv kreftutvikling, sier forskeren.

De sykeste hadde størst magefettnedgang

For å se nærmere på hvordan fettfordelingen utviklet seg gjennom behandlingen, hentet de inn CT-bilder av alle pasientene som hadde tatt bilder rundt et år etter den første behandlingen:

– De som blir kurert ved operasjon og som har minimal risiko for tilbakefall, blir som regel ikke fulgt opp med CT-undersøkelser. De 150 pasientene vi hadde bilde av ett år etter behandling har med andre ord generelt en litt høyere forventet risiko for tilbakefall, sier Fasmer.

Når forskerne sammenlignet fettfordelingen før og etter behandling, hadde alle pasientene en nedgang i mengden indre magefett. Størst nedgang fant de i pasienter med progressiv sykdom, altså de sykeste pasientene.

Først trodde forskerne at årsaken til dette var behandlingen i seg selv. Pasienter med høyere risiko for tilbakefall får nemlig rutinemessig cellegift, eller kjemoterapi. Dette er i tillegg til den kirurgiske behandlingen hvor livmor og eggstokker- og eggledere fjernes:

– Vi fant imidlertid det samme mønsteret innad i pasientgruppen med kjemoterapi. Derfor tror vi at det er en sammenheng mellom sykdommen i seg selv og reduksjonen i magefettet, og at denne endringen ikke bare er en konsekvens av behandlingen, sier forskeren.

– En liten puslespillbrikke

Hun understreker at de fortsatt vet lite om årsakssammenhengen, og at samspillet mellom fedme og kreftutvikling er styrt av mange biologiske faktorer som det trengs mer kunnskap om:

– Vi vet ingenting om årsakssammenhengen bak denne koblingen, sier Fasmer.

Fasmer mener imidlertid at funnene utgjør en liten puslespillbrikke i forsøket på å forstå hvordan kreftcellene samspiller med vevet rundt:

– Det er et forsøk på å belyse en liten del av det. Vi trenger en bedre biologisk forståelse av dette samspillet, understreker forskeren.

Hun mener at det er mye som tyder på at mønsteret for fettfordeling avdekker viktig informasjon som BMI og vekt ikke kan si noe om. Fasmer mener også at denne nye kunnskapen kanskje kan forutsi hvem som har dårligst prognose:

– Kombinert med andre viktige faktorer, som analyser av vevsprøver og radiologiske bildefunn, kan magefett være en indikator på økt risiko for videreutvikling av kreften. Da kan man planlegge behandlingsløpet deretter, foreslår forskeren.

Referanser:

Kristine E. Fasmer mfl.: Abdominal fat distribution in endometrial cancer: from diagnosis to follow-up. BMC Cancer, 2025. Doi.org/10.1186/s12885-025-14155-3

Karen Klepsland Mauland mfl.: High visceral fat percentage is associated with poor outcome in endometrial cancer. Oncotarget, 2017. doi.org/10.18632/oncotarget.21917