Klimaorganisasjonenene tapte - får ikke midlertidig stans i tre store sokkelprosjekter

I fjor behandlet Oslo tingrett nok et klimasøksmål. Denne gangen utfordrer miljøorganisasjonene vedtak mot plan for utbygging og drift (PUD) av tre oljefelter i Barentshavet. Dette er altså et senere stadium av utvinningsprosessen enn det forrige klimasøksmålet, der temaet kun var konsesjonstildelingen.

Kjernen i søksmålet er at miljøorganisasjonene hevder PUD-vedtakene er fattet i strid med føringene Høyesterett ga i plenumsdommen fra 2020.

Oslo tingrett ga i januar saksøkerne medhold. I tillegg avsa tingretten midlertidig forføyning, der staten forbys å fatte andre vedtak i saken inntil gyldighetspørsmålet er rettskraftig avgjort.

– Åpenbart misforhold

Ankeforhandlingen i hovedsaken skulle egentlig vært holdt i høst, men er utsatt i påvente av en uttalelse fra EFTA-domstolen. Saken om den midlertidige forføyningen, derimot, har gått sin gang, og nå er Borgarting lagmannsrett kommet til motsatt konklusjon av hva tingretten gjorde i fjor. Miljøorganisasjonene får ikke medhold i kravet om at arbeidet med å utvikle de tre petroleumsfeltene må stanses for å avverge en prekær og aktuell skaderisiko.

Hovedårsaken er at lagmannsretten mener kravet, uavhengig av om vilkårene for midlertidig forføyning skulle være oppfylt, «står i åpenbart misforhold til den interesse saksøkeren har i at forføyning blir besluttet». Staten har anført at selv en midlertidig stans vil kunne koste flere titalls milliarder kroner, i tillegg til irreversible skader på investorers syn på norsk sokkel sikkerhetspolitiske aspekter knyttet til  europeisk forsyningssikkerhet.

– Bør tilligge de folkevalgte

Borgarting skriver:

«Etter lagmannsrettens syn illustrerer de hensyn som her står mot hverandre, at det er tale om realpolitiske avveininger og prioriteringer, som det er vanskelig å passe inn i en juridisk proporsjonalitetsvurdering. Vekten av de ulike hensynene vil ikke bare bestå i en analyse av virkninger, men også av politiske prioriteringer av en rekke ulikeartede interesser og hensyn. 

Spørsmålet blir så i hvilken grad domstolene i en forføyningssak skal foreta disse avveiningene.

(...)

Etter lagmannsrettens syn må bestemmelsen i tvisteloven § 34-1 anvendes i tråd med de demokratihensyn Høyesterett bygger på i plenumsdommen: Grunnleggende miljøspørsmål innebærer politiske avveininger og bredere prioriteringer som bør tilligge de folkevalgte og ikke domstolene, jf. plenumsdommen avsnitt 141. Som vist ovenfor forutsetter en forføyning i saken her at domstolene setter på prøve de politiske avveininger og prioriteringer som ligger til grunn for opprettholdelsen av norsk petroleumsvirksomhet. I en interesseavveining, og ved spørsmålet om forføyning skal besluttes, legger lagmannsretten da stor vekt på de demokratihensyn som er fremhevet i plenumsdommen.»

Vurderer anke

Jenny Sandvig fra Simonsen Vogt Wiig, som representerer miljøorganisasjonene, mener det er positive elementer i avgjørelsen, til tross for at kravet om forføyning nektes ut fra en en overordnet interesseavveiningen.

– Lagmannsretten har langt på vei gitt organisasjonene medhold i at alle vedtakene er ugyldige, og at fortsatt drift vil forårsake vesentlig skade, inkludert tap av menneskeliv. Organisasjonene er også fritatt for sakskostnader i begge instanser. Men tingretten vurderte saken grundig, over 100 sider. De 15 sidene som kom fra lagmannsretten nå, vil vi vurdere å løfte til Høyesterett, sier Sandvig.

Statens prosessfullmektig, Gøran Østerman Thengs, opplyser at staten har mottatt konklusjonen, men ennå ikke har fått satt seg grundig inn i premissene.