Kjemikere jobber iherdig med å ta knekken på antibiotika­­resistens

En del av antibiotikaresistensen som finnes i dag skyldes stor bruk av antibiotika i dyrefor, ofte på grunn av for mange dyr på små arealer og ditto manglende renhold, skriver kronikkforfatterne. (Illustrasjon: Shutterstock / NTB)

KRONIKK: Antibiotikaresistens har lenge vært omtalt som en snikende pandemi, skriver kronikkforfatterne.

Forrige uke hadde hele kloden har fokus på farene med antibiotikaresistens (World Antimicrobial Resistance Awareness Week 2024).

The Guardian var tidlig ute og slo an tonen allerede på fredagen før, 15. november, med overskriften «It is a pandemic». Det er et lengre intervju med Dame Sally Davies, tidligere helsedirektør i England, som gir opphav til denne tittelen. Hun mistet selv et barnebarn som følge av resistente bakterier.

Antall dødsfall skal kuttes med 10 prosent

Antibiotikaresistens har lenge vært omtalt som en snikende pandemi som vi ikke legger så mye merke til, med mindre vi er spesielt interesserte eller er så uheldig at vi kjenner noen som har vært rammet. Det gjelder heldigvis ikke så mange i Norge – enda. 

Unntaket er muligens når dagspressen publiserer nye forskningsfunn der beregninger over antall døde i fremtiden presenteres, slik som i september i år.

Lite har så langt skjedd på verdensbasis med tanke på å redusere dødstallene som følge av antibiotikaresistens, men på FN-toppmøtet i september ble det enighet om at antall dødsfall som følge av antibiotikaresistens skal kuttes med 10 prosent innen 2030. 

Helt hvordan det skal gjøres er usikkert. 

Strengt regulert i Norge og Europa

I Norge og våre naboland fortsetter arbeidet med å få ned antibiotikabruken. Det samme er tilfellet i Europa selv om de henger noe etter oss i nord, men hva med resten av verden? Ellers på kloden er situasjonen litt ymse. Noen lyspunkt finnes, men det er et stykke mellom dem.

En del av resistensen som finnes i dag skyldes stor bruk av antibiotika i dyrefor, ofte på grunn av for mange dyr på små arealer og ditto manglende renhold.

Antibiotikabruk i norsk jordbruk er veldig strengt regulert og Europa kommer etter, men ellers i verden er det mer slepphendt. 

Mye antibiotika i omløp

Fra jordbruket kommer antibiotika ut i naturen når stoffene skilles ut av dyrene, men det er ikke den eneste kilden til antibiotika i miljøet. De kommer også ut i omgivelsene via kloakksystemet og som avløp fra produksjonsanleggene. 

I landene der antibiotika i stor grad produseres, India og Kina, er det ikke norske utslippskrav som gjelder. Og vestlige legemiddelkontroller har ikke stilt strenge nok krav til utslipp fra produksjonsanlegg. 

Med den lange nedbrytningstiden som disse stoffene har i naturen betyr det at det er mye antibiotika i omløp i miljøet, der bakteriene kontinuerlig eksponeres for små doser. Det fører til at bakteriene utvikler resistens som i siste instans kan skape trøbbel på sykehus, eller for en som er så uheldig å få et lite sår mens de jobber i hagen.

Færre resepter?

Hvordan kan vi komme oss ut av dette uføret? 

Et tiltak er å skrive ut færre antibiotika-resepter og mer bruk av «vent og se» resepter, men det finnes en grense på hvor langt en kan kutte i antibiotikabruken i en befolkning før det blir helsemessig uforsvarlig. Det er fortsatt behov for slik behandling og i noen tilfeller er antibiotika forskjellen mellom en levende pasient og en død pasient i løpet av veldig kort tid.

Ny antibiotika

Det trengs nye antibiotika som angriper bakteriene og dreper de på nye måter. Slik vil vi unngå at bakteriene allerede har mekanismer nedarvet i sitt DNA som kan benyttes til å nøytralisere behandlingen. 

De nye stoffene havner også i miljøet etter bruk, og bakteriene vil etter hvert utvikle metoder for å unngå de nye medikamentene også. Vi må derfor også bygge inn en mekanisme i skjelettet til nye antibiotika, som får de til å brytes raskt ned etter bruk. 

Dette jobbes det iherdig med å få til. 

På Kjemisk Institutt, Universitetet i Bergen, i samarbeid med CAMRIA senteret, arbeides det med å bygge inn lysømfintlige grupper i nye antibiotika, noe som fører til at stoffene inaktiveres når de eksponeres for lys. 

På den måten vil tiden de aktive stoffene som er tilgjengelig i naturen minimeres og resultatet blir at sjansen for at bakterier utvikler resistens går ned – antibiotika vil kunne brukes til behandling av syke pasienter med suksess.