Karpe om avskjeden: Har vurdert det siden 2010

1 week ago 12

Artikkelen oppdateres!

Det var mandag kveld at Chirag og Magdi sjokkerte Musikk-Norge med beskjeden om at de legger opp. 28 års suksess fra å være undergrunnsrappere til å bli landets desidert mest elskede - og mestselgende - musikk-fenomen er over etter sommerens tredagers-festival på Ekeberg i Oslo og en aller siste turné til høsten.

VG møter dem på Nasjonalbiblioteket i Oslo, og der avslører de at dette er noe de har snakket om lenge.

– Første gang var i 2010, tror jeg. Da tok han det opp, sier Magdi Abelmaguid.

– Ja, det er helt sant, han sier at jeg har tatt det opp i veldig mange år, svarer Chirag.

– Men det er ut ifra nervøsitet. Det ble liksom for mye press, og jeg ble bare nervøs.

– Når ting går bra, så blir man nervøs for å miste det. Jeg er iallfall skrudd sammen sånn.

– Dere har levd i 15 år i konstant frykt for å miste det?

– Ja.

De ønsker å ta ut sine siste hundreprosenter av det som er Karpe med på den kommende turneen.

– For med en gang du er nede på nitti, så kommer du deg aldri opp igjen.

Nå er nervøsiteten blitt til en offentlig beskjed: Karpe legger opp. Det siste albumet, den siste turneen, den siste sommerkonserten på Ekeberg. Punktum.

De vil ikke risikere å miste kompromissløsheten som har vært Karpes varemerke i alle år. Derfor gir deg seg nå, på topp.

– Vi har alltid ønsket å gjøre det mens det fortsatt føles som noe man har lyst til å gjøre. Når man tenker på bandene man elsker som har vært uengasjerte i mange år... Dit vil vi ikke. Det er vanskelig, selvfølgelig, fordi vi er på full gass ennå.

«Ingen comeback»

Noen tror det er et stunt.

Magdi og Chirag er klare på at den siste konserten, som skal holdes i 2028, faktisk er den siste.

– Vi skal spille siste Karpe-konsert sammen. I 2028, og da ... Det er det siste, sier Chirag.

– Men mange tror jo på det, for vi har jo alltid holdt det vi har sagt. Når vi sier det blir ikke ekstra konsert, så blir det ikke ekstra konsert. Den har vi holdt, liksom, sier Magdi.

Magdi tror selv de kommer til å ha lyst til å gjøre mer sammen.

– Sikker på at vi aldri kommer til å ha lyst? For det tipper jeg skjer ganske kjapt, at vi har lyst. Men det er derfor vi må ta denne beslutningen nå.

Begrunnelsen er at frykten for å bli litt mindre enn 100 prosent er for stor. De ser ikke for seg et «gubbete» comeback.

– Litt sånn derre gubbete approach er liksom sånn: «Ja, den går jeg ikke på. Den overlevelsesstrategien går jeg ikke på», sier Chirag.

De legger heller ikke skjul på at de aner lite om hva som skal fylle tiden etterpå.

– Det er en energi å finne ut det, da. Det gir meg kjempemasse energi.

– Det å ikke vite der vi er nå i livet, tror jeg er en kjempesunn følelse. For meg, da, som er kanskje litt sånn junkie på å ikke vite. Og vite. Det er kanskje det jeg er junkie på, sier Magdi.

Vennskapet kommer uansett til å fortsette.

Laget

Magdi sier han ikke vet hvem han er uten Karpe.

– På en måte den jeg er ... Altså, man blir jo også litt den man er ut ifra de man er rundt seg. Jeg har utvikla på en måte mine egenskaper fordi noen andre har andre egenskaper. Så jeg trenger ikke de like mye. Fordi jeg er aldri alene, sier han.

– Dere har spilt hverandre god opp gjennom årene?

– Ja, det vil jeg si.

Chirag bruker enda en sportsmetafor.

– Det er jo sånn lagidrett, på en måte. Så det er liksom ... Det er ikke sånn at man bare kan gi seg med det, og så kan man være hele laget. Man har en posisjon.

Lagfølelsen får de bruk for i tiden etter Karpe.

– Men å gjennomføre det, og hvor stort team, hvor mange flinke folk som skal til, å ha riktig person på riktig jobb for faktisk å gå fra idé til resultat. Ja, og tre-fire år senere så gjør man det. Det er jo ikke alltid gøy. Det er jo en heftig ting når det står på. Men shit, det er verdt det når man står der, da.

Og nå tar det altså slutt. Magdi og Chirag har bygget Karpe opp til noe som for lengst har vokst utover sine egne rammer. En hel generasjon har sett opp til dem.

En kronikk i VG, skrevet av en psykiater ved navn Usman Chaudry, hevder at de to har gitt en hel generasjon «speil og identitet».

Karene er tydelig i tvil om hvordan de skal ta imot slikt.

– Det høres veldig heavy ut, da. Man blir jo veldig takknemlig. Det er vanskelig å ta imot den, sier Magdi.

Takk, Karpe!

Hva håper de selv at arven etter Karpe blir?

Magdi svarer:

– At vi har driti oss ut flere ganger enn de fleste har prøvd, kanskje. Noe sånt.

Chirag kommenterer:

– Det er bra. Det tror jeg er sant også.

Magdi legger til:

– Det har jo liksom vært kompromissløst hele veien, også de flaue tingene. De var på en måte det vi hadde lyst til på det tidspunktet. Og hva som er flaut for meg, har jo vist seg å være barndomsminner og klassikere for andre.

Det er noe av det som har vært kjernen i prosjektet: å ikke tøffe seg på vei ut. Å stå for alt de har gjort, også det de selv synes er pinlig i ettertid.

De har også fått både ros og kritikk i hele karrieren. For å være for sær. For å være for bred. Noen ganger begge deler i samme setning.

– Det er veldig spennende som et musikkfenomen at det er like mye kritikk for å være: «Skal du gi ut et album som er 29 minutter?» Det blir for sært for meg. Samme setning. Men det er for bredt for meg, sier Magdi.

Han er uansett tydelig stolt av at de har klart å fange den rasende 15-åringens energi gjennom hele karrieren.

– Det er jo på en måte det en 15-åring ... Jeg blir veldig glad når 15-åringer bruker utestemme. Det er det beste som fins.

Karpe har stått midt i stormen flere ganger. Kritikk, trusler, opphetede debatter.

Magdi avviser fortellingen om at de startet med uskyldig festmusikk og senere ble politiske.

– Alltid vært. Det var verre som kid. Det var en annen tid, da. Da kunne man si helt andre ting, sier han.

Selv har de i ettertid reflektert over hvordan noen øyeblikk i karrieren hadde vært utenkelige i dag. Da de spilte inn musikkvideoen til låten «Tusen tegninger», fikk de tilgang til hinduenes tempel, sikhenes gurdwara, moskeer, kirker og synagoger.

– De ga oss nøkkelen, åpna, viste oss inn. Utenkelig i dag. Hvordan skulle det gått nå?

Spørsmålet om Karpe er samlende eller splittende, om de er sære eller brede, har fulgt dem hele veien.

– Vi har ikke kontroll på det, da. Det har jeg null. Det er jo ikke ett narrativ, sier Magdi.

Hva synes du om at Karpe legger opp?

aDet er så synd, hele ungdomstiden min går i knas!bBeundrer Karpe for å gi seg på absolutt topp.cJeg tror nok at de kunne ha påvirket i mange år ennå.dDe kommer nok tilbake, når flusa blir store nok...eDette var et godt planlagt, men uventet grep fra Karpe.fJeg er glad! Karpe burde ha sluttet for flere år siden.gDe har jo bommet fullstendig på sine politiske tekster, så dette heier jeg på.hKarpe? Forhenværende Karpe Dien? Glem det, og grip da´n, for faen.i

Magdi påpeker at vennskapet kanskje blir sterkere uten Karpe.

– Kanskje det blir bedre? Det blir dårligere og bedre.

Chirag legger til:

– Kanskje vi begynner å hilse på hverandre da?

De sier de fortsatt kjenner mange folk etter 41 år i Oslo.

– Det er mye flinke mennesker i Norge. Så jeg vet hvem jeg skal ringe, avhengig av idé, sier Magdi.

Både på spørsmål om fremtidige prosjekter – hver for seg eller sammen – er svaret det samme: De vet ikke.

– Det eneste vi vet er at vi er tullete takknemlige for å ha fått så mange år med kompromissløs musikk. Vi har fått lov til å gjøre det vi ville med Karpe, og mer til. Alt vi kunne drømme om.

Først venter Ekeberg. Så turné.

Karpe skal spille på Ekeberg i Oslo. Det blir første gang duoen spiller utendørs på den måten – med alle de faktorene utendørskonserter innebærer som man ikke kan kontrollere.

– Det er veldig motsatt av Spektrum på nesten alle vis. I Spektrum så er jo på en måte målet er jo å styre hele opplevelsen fra du går inn døra. Her er det jo motsatt. Det er ute, sier Magdi.

Det skal være uhøytidelig.

– Det er vårt mål at det skal være gøy, ikke være et foredrag.

Gjesteartister? Det håper de på.

– Litt rart om det ikke er noen, sier Magdi.

Til høsten slipper de den siste turneen. De antyder at de vil reise rundt og si takk.

– Først og fremst Norge. Og det tror jeg vi også trenger, bare fordi det har betydd så mye å få lov til ... Ja, bare få lov til det her. Det er kanskje det man er mest takknemlig for. Vi tar det ikke for gitt, sier Chirag.

De har alltid sett neste prosjekt klart for seg.

Da Karpe startet, så de én uke frem i tid. De var 15 år. Så ble det måneder. Så år.

– Vi har alltid klart mer eller mindre å ligge flere år foran, sier Magdi.

– Og denne gangen så vi jo liksom at dette var det som lå noen år fram.

Duoen beskriver produksjonen av sine egne prosjekter som en fjelltur: Det er pes å pakke bagen, men du vet hva du får når du kommer opp.

– Man vet jo hva payoffen er når det er sceneshow, sier Chirag.

I intervjuet viser de frem et fotoalbum. Et fysisk et, av typen som er blitt sjeldne. Inne i albumet ligger ekte, pressede norske markblomster.

– De er ekte, jo. Digg at noe er ekte, sier Magdi.

Metaforen er tydelig: Det å legge opp handler om å bevare noe mens det fortsatt har form og farge.

– Presse den blomsten mens den er ... For med en gang den blomsten ikke er sånn lenger, så er det liksom ikke vits i å presse den heller, sier Magdi.

Det fysiske albumet er også et bilde på hvordan de tenker om arven etter Karpe. I en tid der alt er digitalt, er det noe trygt ved det håndfaste.

– Veldig mange minner blir jo liksom digitale. Vi snakker jo om hvilke spor man har på en måte lagt igjen, da. Og så, hvis alle sporene er digitale, så er det noe ubehagelig med det. Så det å lage noe fysisk er ... Jeg vet ikke, det er noe trygt med det, sier Magdi.

Etter nesten 30 år med Karpe er det fortsatt takknemligheten de snakker mest om.

– Vi får tid til å reise litt rundt og si takk, først og fremst i Norge. Det tror jeg også vi trenger, fordi det har betydd så mye for oss å få lov til dette.

Magdi påpeker hvor rart det er å sitte og snakke høyt om beslutningen.

Det har vært lettere å skrive det enn å si det.

– Skrive det høyt var mer deilig enn å måtte snakke om det, kanskje.

Han peker på VG-logoen. For dem er det også en generasjonsting at nyheten nå trykkes i avis. De vokste opp på 90-tallet. Den røde VG-logoen har en egen tyngde.

– Det er noe med den VG-logoen. Du er programmert sånn. Rød logo, overskrift. Ferdig, det er sant.

Når avisen kommer ut, er det først virkelig over.

– Det er sant, da er det er over.

I 2028 settes det endelige punktumet.

Read Entire Article