Kan vi ikke forestille oss noe bedre?

– Jeg ser ingen tegn til forbedring. Følelsen av avmakt bekymrer meg mest, forteller Sander Gabrielsen Isdal til NRK.

Han mener både økonomien og verdenssituasjonen er blitt verre gjennom de 31 årene han har levd.

Dette opplever han ikke at politikerne tar innover seg. Løsningene de presenterer er alt for «safe» i hans øyne.

Vi møter han på kaien i hjembyen Stavanger.

– Jeg har to unger, og jeg vil at de skal få en trygg fremtid. Men jeg synes ikke at verken høyre- eller venstresiden har løsningene på de problemene jeg kjenner på.

Valgkampen opplevde han som preget av småkrangling uten noen nytenkende ideer.

– Jeg ser ikke noe annet valg enn å tenke radikalt.

Han fulgte drømmen sin og ble helsefagarbeider, men han føler ikke lønnen strekker til. For han virker det av og til som det eneste alternativet er å gå inn i oljen, dersom man vil klare seg greit økonomisk.

Sander tror de som er i starten av 30-årene og yngre har et veldig annet bilde av verden enn de som er eldre.

– Min generasjon sliter. De som er eldre enn meg, lever ganske greit. Jeg tror de eldre tar ting litt for gitt, tror Sander.

Trenger en ny fortelling

– Mange kjenner det på kroppen. Vi ønsker mer fri, å være mer sammen med dem vi er glad i, være mindre på skjerm, mer ute i naturen, mener forfatter Maja Lunde.

– Likevel klarer vi ikke å omsette ønskene i politikk. Hvorfor?

Gjennom sitt forfatterskap har Lunde utforsket dystopien – enkelt forklart en fremtid hvor ting har gått galt, og verden er dystrere, vanskeligere og farligere.

Lunde har solgt millioner av eksemplarer av sine bøker om menneskeskjebner i møte med klima- og naturkrisen.

Men nå tror hun tiden for det motsatte – for utopier – er overmoden.

– En av våre aller sterkeste egenskaper er evnen til å fortelle historier. Nå gjelder det å bruke den historiefortellingsevnen vår til å visualisere og skape noe å styre mot, mener hun.

Lunde mener politikerne ikke evner å tenke stort nok, eller å fortelle historien om en bedre verden og mane til den innsatsen som kreves for å realisere den.

– I mange år har vi hatt statsministre og regjeringer som ikke engang har prøvd å visualisere at vi kan leve annerledes. Vi trenger at statsministeren tar eierskap til en slik endring.

– Fordi hvis vi vet hvor vi skal, vet vi også hva som skal til for å komme dit.

Det viktigste skillet i vår tid

Lunde var selv ung på 90-tallet.

– Ungene mine sier de misunner meg. Jeg vokste opp i en tid hvor alt var mulig, og vi var ikke redde. 90-tallet var en god tid å være ung.

– Samtidig vokste min generasjon opp med idealer om å skaffe seg flere ting: fete feriereiser, hytte, materielt godt. Det var mulig fordi vi hadde økonomisk vekst. Nå må vi snakke om andre idealer og hva et godt liv er, og at det er noe annet enn å ha råd til en ny iPhone.

– De som er oppvokst under «den lange oppturen» i Vesten fra 1945 til 2010 opplevde bare at samfunnet gikk fremover, forteller Dag Einar Thorsen.

Han er førsteamanuensis i statsvitenskap ved universitetet i Sør-Øst Norge og ekspert på politisk filosofi.

– Men de som er født etter dette har opplevd krise på krise: pandemi, krig, klimakatastrofer, finanskriser. Det preger tankegangen deres, forteller han.

Dette kan gi grobunn for mer åpenhet for utopiske og radikale ideer, tror Thorsen.

På 90-tallet spådde mange at vi hadde nådd historiens slutt. At liberalt demokrati og kapitalisme var endestasjonen.

– All forandring ville dermed være negativ, forklarer Thorsen.

– På 90-tallet preget denne optimismen hele verden. Kommunismen falt, og man trodde markedet ville løse alt. Men det førte til ulikhet, og ulikhet er gift for demokratiet, påpeker han.

– Er det mulig å tenke seg noe annet enn det vi har nå, spør Thorsen retorisk.

Hvordan man svarer på dette, er ifølge ham det viktigste skillet i vår tid.

Skillet mellom dem som sier «dette er det beste vi kan få, la oss bevare det» og dem som sier «vi kan forestille oss noe bedre.»

Visjoner for fremtiden

De fremtidsvisjonene vi gjerne får servert gjennom populærkulturen i dag er postapokalyptiske i en eller annen form. Serier som Fallout, The Last of Us og The Walking Dead viser en fremtid hvor sivilisasjonen har kollapset.

Maja Lunde forstår appellen ved slike dystre fremstillinger av fremtiden.

– Det ligger litt i menneskets natur. For oss har det vært hensiktsmessig å forestille oss det verste. Da forbereder vi oss på det verste, og det har vært klokt for å overleve. Så vi må jobbe litt mot vår egen natur når vi skal forsøke å se for oss det beste.

Men i de senere år har også noen utopier blitt drømt opp. Som for eksempel ...

Riktig å kreve en ny fortelling

– Det er ikke rart at unge føler ting er blitt mye verre, forteller leder for det konservative magasinet Minerva, Nils August Andresen.

– Norge er blitt rikere, det er mye som er blitt bedre. Men så er det mange ting som oppleves mer usikkert, mener Andresen.

Han mener politikerne som har styrt de siste tiårene må ta ansvar for at det er blitt et marked for radikale og populistiske ideer.

– Det er riktig av unge å kreve at det tilbys nye fortellinger og nye rammeverk, mener han.

– Politikerne har ikke gitt svar som mennesker tror på.

Men han advarer mot å tenke at utopier er løsningen.

– Vi må finne fortellinger som åpner opp for ambisjoner som det er faktisk er mulig å nå. De må være rotfestet i noe som er ekte og politisk troverdig.

Han tror det å formulere virkeligheten på en måte som gir mening for mange grupper på en gang kan være en god start.

– Hvis vi ikke gjør det, så blir det utopisk. Man vil noe som ikke lar seg oppnå, og da får man et avmektighetens raseri, advarer han.

Katastrofale konsekvenser

En av hovedgrunnene til at utopisk tenkning har blitt uglesett i vår tid er de katastrofale konsekvensene disse store ideene hadde i forrige århundre.

– Både kommunismen og nazismen, og øvrige høyreekstreme ideologier, var preget av en tanke om at det var mulig å skape et vesentlig annerledes og bedre samfunn i fremtiden hvis man bare fulgte direktivene til den oppnevnte lederen eller på andre måter la til rette for historiens lover, forklarer Thorsen.

– Utopier gjorde fornuftige mennesker ufornuftige og moderate mennesker til ekstremister. Hvis målet helliger midlet, kan hva som helst rettferdiggjøres.

Håpet er viktig

– Vi lever i en pessimistisk tid, påpeker Thorsen.

– Og ingenting er farligere enn pessimismen. Optimisme er farlig nok, men pessimisme gir opp. Den sier at vi ikke får gjort noe med problemene, så da må vi bare kjøpe hermetikk og grave oss ned. Prepping og bunkere har blitt big business.

Lunde er helt enig i at håpet er vårt viktigste virkemiddel i en mørk tid.

– Jeg er jo en håpefull person. Ellers tror jeg ikke jeg hadde klart å skrive såpass mørkt. Jeg hadde ikke orket å gå inn i det i det hele tatt.

Bøkene hennes i klimakvartetten er kanskje dystre, men hun beskriver dem som en eneste lang jakt på håp.