Julestafetten 2024: Sondre Dyrland

Dagens etappe gås av en advokat som etter mange år i forretningsadvokatlivet, først i Kluge og senest i Wiersholm, i vår valgte å bytte beite fullstendig: Fra partnertilværelse på Aker Brygge, til en langt mindre lukrativ akademikertilværelse på Karl Johan. Siden april har oljespesialisten vært førsteamanuensis ved Nordisk Institutt for Sjørett, Avdeling for energi- og naturressursrett.

– Gratulerer med medlemskap i Statens Pensjonskasse! Jeg har hørt de har lukrative ordninger. Hva var det mest krevende du jobbet med i år?

– Året har vært preget av overgangen fra advokatvirksomhet i Wiersholm til undervisning og forskning ved Nordisk Institutt for Sjørett. Det mest krevende eksterne oppdraget har nok vært som nøytral oppmann i forhandlinger om en ny norsk standardkontrakt for utbygging av havvind. Oppmannsrollen er ny for meg, så læringskurven har vært ganske bratt. Hovedutfordringen er å bidra til å strukturere forhandlingene og drive prosessen fremover, men uten å mene så mye om de materielle spørsmålene – de må partene bli enige om.

– Å gå fra å være oljeadvokat i et av Norges største firmaer, til forskning og undervisning, høres dyrt ut. Hvordan fikk du en slik idé? 

– Det er vel egentlig en gammel idé fra tiden som doktorgradsstipendiat, for rundt 20 år siden nå. Jeg har trivdes godt som advokat, og hatt mange interessante og utfordrende oppdrag, men tanken på akademia har aldri helt sluppet taket. Når jeg passerte 50, og muligheten bød seg for en stilling innenfor mitt fagfelt, kom jeg til at jeg ikke kunne la den passere. Det er særlig friheten til rent interessestyrt faglig fordypning som lokker, men jeg har funnet ut at jeg også liker godt å undervise. I tillegg er det en mer fleksibel jobb, som passer bra med at jeg også har kjøpt meg en gård som jeg har tenkt å drive selv.

– En gård, faktisk? Dette er nok musikk i minst ett regjeringspartis ører. Om de i belønning gir deg diktatorisk makt til å beslutte én lovendring. Hva velger du?

– Da velger jeg å oppheve § 7 i forskrift om finansforetakenes utlånspraksis, utlånsforskriften, som setter krav om maksimalt 85% belåningsgrad ved kjøp av bolig. Regjeringen har varslet at egenkapitalkravet skal reduseres til 10 prosent, men etter mitt syn burde kravet vært fjernet helt. Kravet stenger mange, både unge og lavtlønte voksne, ute fra boligmarkedet, og bidrar til økte forskjeller i samfunnet. Unge som har foreldre som kan stille opp kommer seg inn på markedet, og får skattefradrag for gjeldsrenter, mens de som ikke har en «foreldrebank» henvises til et presset leiemarked, uten fradragsmuligheter for leieutgifter. Etter mitt syn burde det holde med kravene til betjeningsevne i § 5 og gjeldsgrad i § 6, slik at alle som har inntekt til å betjene et lån, også kan få det lånet og dermed mulighet til å eie sin egen bolig.

– Apropos de unges økonomi: Det har i år vært mye snakk om det voldsomme arbeidspresset for unge ambisiøse i de største advokatfirmaene i år. Synes du dette virker som noe det må slås ned på? Eller heller du mer mot at det er frivillig å gå akkurat den karriereveien?

– Jeg har ikke grunnlag for å betvile de enkelthistoriene som kommer frem i media, eller at noen opplever for stort arbeidspress. Basert på min erfaring, synes jeg likevel det tegnes et for unyansert bilde. Det å være advokat krever en ekstra innsats, og i perioder kan arbeidsbelastningen bli stor. En del kan nok oppnås med bedre planlegging og fordeling av oppgaver, men i stor grad er det jo klientene og de oppdragene man får som er styrende for arbeidsmengden.

– Hvor mye jobbet du selv i starten av karrieren?

– Jeg kan ikke huske det konkret, men jeg begynte heller ikke karrieren i et advokatfirma. Etter at jeg var ferdigutdannet jobbet jeg en kort periode i Norsk Hydro før jeg begynte som doktorgradsstipendiat. Det var først senere at jeg begynte å jobbe i advokatfirma, først i Kluge og senere i Wiersholm. Jeg synes arbeidsmengden har vært akseptabel for min del, men det er klart at det kreves en del flere timer enn et normalårsverk.

– For oss som ikke har en gård å drive – har du en bok du å anbefale?

– Jeg er glad i historiske biografier. En bok i den sjangeren som kan anbefales, er «Stalin – den røde tsarens hoff» av Simon Sebag Montefiore. Denne boken gir et innblikk i en dyster del av vår nære fortid, og hvordan et totalitært regime virker. Boken har dessverre fått fornyet relevans i vår tid. Hvis man vil forstå mer av Russland, og det historiske forholdet til Ukraina, kan jeg også anbefale samme forfatters murstein om de russiske tsarene - «Dynastiet Romanov».

– Leste den første av dem i sin tid. Kan for egen del tilføye Anne Applebaums «Gulag» og «Red Famine», for de som vil har mer mørk russisk/ukrainsk historie. De har mye å ta av. Men hvis du ikke skulle vært jurist, hva ble det da tro?

– Da ville jeg sannsynligvis vært samfunnsøkonom. Jeg begynte på sosialøkonomi, men hoppet over til jus etter avlagt grunnfag. Faget var veldig interessant, men jeg kom til at det sannsynligvis var mer interessant å jobbe som jurist. Og det har jeg ikke angret på.

– Hvem har du lært mest av i din karriere?

– Det er vanskelig å gi et kort svar som yter rettferdighet til de mange man har lært av i årenes løp. Hvis jeg fra et akademisk perspektiv skal fremheve noen, må det likevel bli min gamle veileder, professor Ola Mestad, og professor emeritus Knut Kaasen, som begge nå er mine kolleger igjen. Som advokat har jeg også lært mye av min tidligere kollega og samarbeidspartner i tvistesaker, advokat Thomas G. Naalsund i Wiersholm.

– Hvilken tradisjon er viktigst for deg i julen?

– Det er nok julaften formiddag, som regel på hytta, med langtidssteking av ribbe, som er mitt ansvar, en kort skitur, passende musikk og samvær med kjernefamilien – min kone og våre tre døtre.