Journalisten Martine utfordret oljelandet Norge - Jeg ble bedt om aldri å vise meg i Norge igjen

Det er fire år siden danske Martine Amalie Krogh utfordret nabofolket i nord.

Krogh deler sin historie fordi hun tror den forteller mye om klimainnsatsen i Norge.

Hun leter etter oppslaget i arkivet hos Dagbladet Information, der hun jobbet før.

26 år gammel var hun i Norge for å lage reportasje om klima før stortingsvalget.

Hun dro overrasket hjem til Danmark.

Krogh forventet en polarisert debatt i et land med stor oljeindustri. Men det motsatte var tilfellet, registrerte hun.

For folket i oljelandet styrte unna spørsmål hun syntes var opplagt å stille:

Som at Norge ikke satte sluttdato for oljeutvinningen sin.

– Dette virket ikke legitimt og ble ikke tatt seriøst, verken av vanlige mennesker eller politikere. Det ble nærmest fnyst av, sier Martine Amalie Krogh.

Ideen om å gå foran som forbilde, med sin rikdom, var fraværende i Norge, slik hun opplevde det gjennom de hun møtte.

– Særlig var jeg overrasket etter å ha snakket med yngre folk, og hvor forskjellig de var fra Danmark. Vi har mye mer klimaaktivisme.

Der i hyllen står avisene arkivert og innbundet. Lederen pryder forsiden der Norges valgvinner og statsminister utfordres:

«Kjære Norge: Hvis ikke dere med 12.000 oljemilliarder kan gjennomføre et raskt grønt skifte, så kan ingen. Ved valget til Stortinget mandag hadde Norge sjansen til å ta et stort ansvar på sine brede skuldre og vise oljeproduserende land verden over at det er mulig å skifte kurs i tide. Men sånn gikk det ikke. ... men kjære Jonas Gahr Støre, du har en forpliktelse til å gå fremst i klimakampen.»

– Raskt haglet det inn reaksjoner. Jeg trodde ikke det skulle nå så bredt ut. Jeg rammet et ømt punkt. Noen var glade og takket, forteller hun, flere var fornærmet.

Vanlige nordmenn skrev til henne:

– De som var skikkelig gretne skrev at vi bare var misunnelige på den norske oljen.

Men spesielt en anonym reaksjon sitter igjen:

– Jeg kunne bare våge å vise meg i Norge igjen, for jeg var ikke lenger velkommen, sier hun.

Det at ikke et så rikt land som Norge går foran mer, forsterker pessimismen i henne.

Men et lite lyspunkt ser Krogh, hjemlandets grønnere kurs.

– Den er heldigvis blitt mer bredt forankret i det danske folket.

Men Norge er hun like opprørt over som før.

Mot slutten av besøket i avishuset møter vi Kroghs arvtaker i redaksjonen, Marie Sæhl, hun er overrasket hvor bakpå hun synes Norge fortsatt er.

Sæhl varsler en ny leder fra danske Information. Senere på våren 2025 kommer et nytt oppgjør med oljelandet.

Mye å lære av danskene

I et av Københavns grønne områder treffer vi en som synes det er lærerikt å være norsk i Danmark.

Kristine Kopperud Timberlid har bodd og jobbet her i to år for Innovasjon Norge. Hun har fått danskers forretnings- og dagligliv under huden.

– Vi har mye å lære av danskene, mener hun.

Hun viser oss Nordhavn, et nesten for perfekt utstillingsvindu.

– Det slo meg veldig da jeg kom hit, det grønne, det å tenke bæredyktig, gjennomsyrer alt på en helt annen måte enn hjemme. Det er det mest påfallende.

– For danskene finnes det liksom ikke ... de har ikke et alternativ.

Som Innovasjon Norges lyttepost får hun mange kommentarer fra dansker om hvor oljesmurt vår økonomi er.

Danskene påpeker at «vi må hive oss på det grønne toget. For det toget bare går», forteller Kopperud Timberlid.

– De mener vi i Norge har teknologi og kompetanse som er nyttig inn i disse næringene.

Hun mener at vårt nabofolk står støtt i ubehag, de tar en både for eget og andre lag. De har høy strømpris, ingen strømstøtte, påpeker hun.

– Når vi snakker om innetemperaturer her, så er den lavere enn jeg er vant til hjemme, jeg opplever at de synes der er helt greit med 18 grader.

Danskene fjernet også en fridag for første gang på et par hundre år, «Store bededag», for å hanke inn 3 milliarder mer til forsvar og finansiering av velferdsstaten.

Heller det enn å ta fra det grønne skiftet, påpeker Kopperud Timberlid.

– Hva skjer den dagen vi i Norge er nødt til å ta sånne grep? Hvor mye smerte tåler vi, spør hun.

For danskene er det grønne skiftet butikk, nå, for fremtiden, opplest og vedtatt.

Mens diskusjonen i Norge fort kan dreie rundt hva vi mister av inntekter fra oljenæringen, mener hun.

Der man i Norge snakker om grønn næringspolitikk, sier hun, der har danskene næringspolitikk, og den er grønn.

De vet å selge seg grønne.

– Pengetanken er Norges hvilepute

Også fra vest i Danmark rettes det spark mot Norge.

I Esbjerg havn er de kommet langt i skiftet hele verden må gjennom, fra fossilt til fornybart, mest av alt med havvind.

Blant de som er i transformasjon er SubC og direktør Tonny Klein, utdannet oljeingeniør.

– Kun 30 prosent av det jeg jobber med er nå oljerelatert, det er så spennende, sier han.

Klein mener Norges store pengetank fra olje er vår hvilepute.

– Det som mangler er politiske mot og vilje for den grønne retning, sier Klein, og advarer:

– For ellers har dere ikke et eventyr etter det svarte, ikke et grønt eventyr.

– Verdens lateste klimapolitikk

Journalist Marie Sæhl klør i fingrene der hun står i Dagbladet Informations lokaler.

Det er ikke skiltet «Fuck janteloven», som henger på veggen, som trigger henne.

Men Sæhl har lest en sak i Aftenposten. Et avskjedsintervju med Ellen Hambro, direktøren i Miljødirektoratet.

Hambro hadde vært direktør i nesten to tiår, jobbet under ti klimaministre, så brast demningen:

«Vi henger langt etter ... det er ingen tvil om at det går for sakte.»

Land som Danmark, Tyskland, Storbritannia og Sverige har siden 1990 kuttet utslippene mellom 35 og 39 prosent.

Mens Norge har redusert med ni.

Med bristende stemme siterte hun fra et favorittdikt:

«Det haster, det haster i dag! Vær utålmodig, menneske! Sett dine egne spor! Det gjelder vårt evige, korte liv. Det gjelder vår jord.»

Marie Sæhl hamrer løs på tastaturet – og Norge. Lederen hun skriver kommer med kritiske ord:

«Norge tar prisen for verdens absolutt lateste klimapolitikk.»

«Ingen konkrete veier»

Sæhl skriver:

«Med jevne mellomrom tikker et nyhetstelegram inn fra Norge som forteller hvor stort det norske oljefondet har vokst seg (...) da julen kom rundet det 20.000 milliardær og var dermed verdens største pengetank».

Med Onkel Skrue-aktige beløp på bankboken burde Norge kunne gjennomføre en grønn omstilling, mener Information.

«Kikker man i det norske klimaregnskapet har man kun lykkes med å kutte utslippene med 9 prosent. Allerede for fem år siden skulle de har vært 20 prosent lavere enn i 1990, det nådde man ikke.»

«Imens fortsetter de deres ødeleggende oljeeventyr og foreslår å nå Parisavtalen gjennom kvotekjøp.»

Hun har sett på den norske regjeringens nye klimaplan: «På vei mot lavutslippssamfunnet»:

«den inneholder ikke noe nasjonalt klimamål og viser ingen konkrete veier til målet.

Norges regjering: – Staker ut kursen

NRK ber regjeringen svare på kritikken fra utenlandsk hold. Vi spør hva de tenker de om Norges omdømme.

Svaret kommer ikke fra statsministeren. Ikke fra klimaministeren. Men vi bes om å sitere statssekretær Astrid Hoem:

«Vi godt i gang med å kutte utslipp», skriver Hoem og viser til at Norge i 2023 kuttet «like mye som i hele perioden fra 1990-2022.»

Med «vedtatt og planlagt politikk», og «hensyn til klimasamarbeidet med EU», ligger Norge an til å kutte 67 prosent i 2035.

«I klimameldingen staker vi ut kursen fremover», skriver hun. Det vises også til at Norge har meldt inn nest høyeste målet blant industrilandene.

«Vi skal kutte utslippene med minst 70–75 prosent i 2035 sammenlignet med 1990. Det er ambisiøst.»