John Malkovich møtte sin norske venn: – Du gjorde inntrykk

Kortversjonen

• John Malkovich og Morten Faldaas gjenforenes etter sitt første møte for 31 år siden på filmsettet til «Heart of Darkness» i Belize.
• Malkovichs gjestespill i Kristiansand handler om den østerrikske seriemorderen Jack Unterweger.
• Faldaas imponerte Malkovich tilbake i 1993 med sin unike opptreden.

Helt siden han var barn har John Malkovich (f. 1953) drevet med sang, musikk og teater. Som ungdom medvirket han i flere musikaler, men avbrøt den formelle teaterutdannelsen på college i Illinois og ble med på oppstarten av Steppenwolf Theatre Company i Chicago. Her møtte han sin første kone, skuespilleren Glenne Headly.

De var gift i flere år, men ekteskapet endte etter at Malkovich hadde en affære med Michelle Pfeiffer under innspillingen av «Farlige forbindelser» i 1988. Etter skilsmissen møtte han regissøren Nicoletta Peyran, som han har vært gift med siden. Sammen har de to barn, Amandine (f. 1990) og Loewy (f. 1992), og et barnebarn på to år.

Malkovich har hatt en betydelig filmkarriere, med to Oscar-nominasjoner for beste birolle i «Places in the Heart» (1984) og «In the Line of Fire» (1993). Han har medvirket i mer enn 70 spillefilmer, deriblant «The Killing Fields» (1984), «Farlige forbindelser» (1988), «Being John Malkovich» (1999), «Con Air» (1997), «Ripley’s Game» (2002), «Johnny English» (2003), «The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy» (2005), «Burn After Reading» (2008) og «Red» (2010). I 2025 er han med i hele fem filmer, blant annet den nye Marvel-produksjonen «The Fantastic Four: First Steps»

I tillegg har han vært involvert i flere TV-produksjoner og teateroppsetninger, blant annet en Emmy-vinnende opptreden i Death of a Salesman (1985). Nylig var han også å se i HBO-serien «The New Pope».

Han er kjent for å portrettere komplekse, ofte mørke eller eksentriske karakterer, noe som har gjort ham til en av de mest særpregede skuespillerne i sin generasjon. Ikke minst har hans spesielle stemme og replikkføring gjort ham til en utpreget karakterskuespiller.

Selv om hans profesjonelle karriere har vært svært suksessrik, har Malkovich også opplevd personlige utfordringer. I 2008 mistet han hele sitt pensjonsfond og alle sparepengene i finansmannen Bernie Madoffs gigantsvindel, noe som tvang ham til å jobbe mer for å gjenvinne økonomisk stabilitet. Til tross for dette ser han tilbake på livet sitt med takknemlighet og uttrykker at han har hatt et rikt liv, både på og utenfor scenen.

Hans mangeårige partner, Nicoletta Peyran, har vært en støttespiller i hans liv, og familien står ham svært nær. Nå, som bestefar, har Malkovich uttrykt et ønske om å kunne tilbringe mer tid med sitt barnebarn. Han sier at alderdommen i seg selv ikke plager ham, men han skulle gjerne hatt flere år til med sin familie. Malkovich bor i dag hovedsakelig i Cambridge, Massachusetts, men tilbringer også tid i Europa. Han snakker flere språk flytende.

Morten Magnus Faldaas, født 8. mars 1959 i Oslo, har en lang karriere som skuespiller og regissør innen teater, film og TV. Han har vært tilknyttet flere av Norges største teatre, særlig Nationaltheatret, hvor han første gang ble engasjert i 1984, med unntak av en periode ved Den Nationale Scene fra 1986 til 1988. Ved Den Nationale Scene spilte han ledende roller i blant annet «Arabiske netter» og Tsjekhovs «Måken» i Stein Winges regi.

Faldaas gjorde seg bemerket på Nationaltheatret i oppsetninger som Lyle Kesslers «Utskudd» og Edvard Bonds «Reddet», begge regissert av Svein Sturla Hungnes, samt i Jim Cartwrights «Road» på Teatret på Torshov i 1991. Han fikk også stor anerkjennelse for sin tolkning av tittelrollen i «Lille Eyolf» under Ibsen-festivalen i 1990, og spilte en sentral rolle i bearbeidelsen av «Peer Gynt» for barn i 1991.

Som regissør har Faldaas hatt suksess med flere forestillinger, både på institusjonsteatrene, hvor han også har hatt regi på flere Ibsen-stykker, og i samarbeid med frie teatergrupper. Han regisserte blant annet Henrik Mestads «Lik meg når jeg er teit» i 1992, og fulgte opp med «Disney-killer» året etter. Senere har han regissert oppsetninger som «Vi (D) rømmer i natt» og «Nansens sønn», samt en monologforestilling basert på tekster av Kyriakos Chrysostomidis og Giorgos Seferis, som han også selv spilte i.

På filmfronten har Faldaas medvirket i en rekke norske filmer, blant annet «Hard asfalt» (1986), «Brun bitter» (1988), «Sweetwater» (1988), «Homo Falsus / Det perfekte mord» (1992) og «Secondløitnanten» (1993). Han har også spilt i internasjonale produksjoner, inkludert Nicolas Roegs «Heart of Darkness» (1993), hvor han spilte sammen med John Malkovich og Tim Roth, samt i Nils Gaups «Tashunga» (1996) med James Caan i en av hovedrollene. Andre kjente filmroller inkluderer «Hawaii, Oslo» (2004) og «Into the White» (2012).

Til sammen har han medvirket i 17 spillefilmer i inn- og utland, 22 TV-serier/-filmer, samt et titalls barneproduksjoner, blant annet animasjonsfilmer.

Faldaas er også kjent fra humorprogrammer på NRK TV, særlig for sin deltagelse i Otto Jespersens «O.J. – ute på prøve» og «O.J. – på nye eventyr», der han spilte karakterene "Den Ensomme Rytter" og "Foster".

Morten M. Faldaas har en sønn, bor i Oslo, og driver Teater Bislett sammen med instruktør Erik N. Brøyn.

«Heart of Darkness» er en såkalt kortroman novelle skrevet av Joseph Conrad, først utgitt i 1899, og regnes som et av hans mest kjente verk. Historien følger Charles Marlow, en britisk sjømann som tar en jobb i et belgisk handelsselskap for å transportere elfenben fra Afrikas indre. Gjennom Marlow får vi et innblikk i de mørke sidene ved europeisk kolonialisme, og fortellingen skildrer hans opplevelser mens han reiser dypt inn i hjertet av Kongo.

Marlow beskriver sin fascinasjon for Kurtz, en mystisk og karismatisk elfenbensagent som opererer langt inne i den kongolesiske jungelen. Kurtz er kjent for å være svært effektiv, men også svært gåtefull. Marlow blir stadig mer fascinert av Kurtz, spesielt ettersom han hører om hans makt over de innfødte, som tilber ham som en guddom.

Gjennom reisen innover elven Kongo opplever Marlow brutaliteten i kolonialismens praksis. De europeiske handelsmennene som driver med elfenbenshandel, utnytter og mishandler de afrikanske innfødte, og den moralske korrupsjonen er gjennomgående. Menneskene han møter er både fysisk og psykisk ødelagt av kolonialismens grådighet. Marlow tolker det som skjer i Kongo som en grotesk refleksjon av sivilisasjonens indre mørke.

I takt med at Marlow nærmer seg Kurtz' stasjon, møter han Harlequin, en eksentrisk russer. Han er en hengiven tilhenger av Kurtz, nærmest trollbundet, og fungerer som et bindeledd mellom Kurtz og omverdenen. Harlequin gir Marlow viktig innsikt i Kurtz’ karakter og galskap.

Harlequin representerer en slags naivitet og beundring for Kurtz, og han tilskriver Kurtz nesten overnaturlige egenskaper. Han ser på Kurtz som en form for profet, selv om det er tydelig for Marlow at Kurtz har mistet grepet om virkeligheten. Harlequin forteller Marlow at Kurtz har vært på randen av døden flere ganger, men alltid har kommet seg tilbake. Det er også gjennom Harlequin at vi får vite om de grusomme metodene Kurtz har tatt i bruk for å opprettholde sin makt. Han har hengt hoder på påler rundt stasjonen sin for å skremme de innfødte til lydighet.

Harlequin spiller en avgjørende rolle i å fremheve Kurtz' nedstigning i galskap. Han er et bilde på blind lojalitet og manglende evne til å se den fulle omfanget av ondskapen Kurtz representerer. For Marlow blir Harlequin en slags advarsel om hva som kan skje når man mister seg selv i en annen persons makt og karisma. Selv om Harlequin er vitne til Kurtz' grusomheter, forsvarer han ham fortsatt, noe som belyser menneskets tilbøyelighet til å idealisere makt, selv når det innebærer barbariske handlinger.

Når Marlow endelig finner Kurtz, er han svært syk og fysisk svak, men hans makt over de innfødte er fortsatt urovekkende sterk. Marlow og Kurtz returnerer sammen mot kysten, men Kurtz dør underveis. Hans siste ord, «The horror! The horror!», tolkes som en erkjennelse av hans egen moralske fordervelse og den mørke sannheten om menneskehetens natur.

Marlow returnerer til Europa, desillusjonert av det han har opplevd. Når han besøker Kurtz' forlovede, som fortsatt tror på Kurtz' storhet, velger han å lyve om Kurtz' siste ord, og dette understreker hvordan mennesket fortsetter å skjule sannheten for å beskytte illusjonene de klamrer seg til.

«Heart of Darkness» utforsker temaer som imperialisme, rasisme, makt og moral, og belyser den mørke siden av menneskets natur, både i individet og i sivilisasjonens institusjoner. Harlequins rolle som en hengiven tilhenger av Kurtz bidrar til å belyse det absurde ved å blindt følge makt, selv når den er destruktiv.

Heart of Darkness (1993), regissert av Nicolas Roeg, er basert på Joseph Conrads roman fra 1899. Historien følger Marlow, spilt av Tim Roth, en sjømann som sendes på oppdrag av et europeisk handelsselskap for å finne Kurtz (John Malkovich). Kurtz er en tidligere agent som har isolert seg dypt inne i Afrikas jungel, hvor han har blitt til en nesten guddommelig figur for lokalbefolkningen. Marlows reise nedover elven er like mye en utforskning av menneskesinnet som en søken etter Kurtz.

En viktig rolle i handlingen er Harlequin, spilt av Morten Faldaas. Harlequin er en eksentrisk og lojal følgesvenn av Kurtz, en slags hoffnarr som idoliserer ham fullstendig. Han fungerer som en slags bro mellom Marlow og Kurtz, og gir Marlow innsikt i Kurtz' psyke og makt over omgivelsene. Harlequins naive hengivenhet til Kurtz, til tross for den åpenbare galskapen og brutaliteten som omgir dem, bidrar til å belyse hvordan Kurtz har klart å manipulere de rundt seg. Gjennom Harlequin ser vi hvordan makt og karisma kan føre til total underkastelse.

Isaac de Bankolé spiller rollen som Mfumu, en viktig afrikansk karakter som hjelper med å bygge ut filmen og dens dype utforskning av kolonialisme og makt. Iman spiller Black Beauty, Kurtz' afrikanske elskerinne, en rolle som symboliserer mystikken og farene ved jungelen, samt kontrasten mellom europeisk og afrikansk kultur. Hennes rolle er visuell og emosjonell, og hun representerer Kurtz' totale brudd med sin tidligere siviliserte livsstil.

I tillegg medvirker James Fox, Patrick Ryecart («The Crown») og Ian McDiarmid, som spilte Palpatine / Darth Sidious (The Emperor) i Star Wars-filmene.

Filmen fikk en svært varierende mottagelse hos kritikerne, men den fikk flere priser, blant annet en Emmy og John Malkovich vant en Golden Globe og en Screen Actors Guild Award som beste skuespiller.

Nicolas Roeg (1928–2018) var en britisk filmregissør og filmfotograf kjent for sin unike og ofte eksperimentelle stil. Han startet sin karriere som filmfotograf og arbeidet på kjente filmer som «Lawrence of Arabia» (1962) og «Fahrenheit 451» (1966).

Roeg debuterte som regissør med filmen «Performance» (1970), som han co-regisserte med Donald Cammell. Han ble kjent for sine banebrytende filmer som «Walkabout» (1971), «Don't Look Now» (1973), og «The Man Who Fell to Earth» (1976) med David Bowie. Filmene hans er kjent for ikke-lineære fortellinger, visuell symbolikk, og psykologisk dybde.

Roegs stil påvirket mange filmskapere, og hans verk fortsetter å bli hyllet for sin originale tilnærming til filmkunsten.

HEROES: David Bowie (t.h.) besøkte filmsettet i Belize for å se sin kone, Iman (t.v.), som spilte kannibalkvinnen Black Beauty. Foto: Harald Henden / VG

VED MESTERENS FØTTER: Morten Faldaas hadde så stor respekt for John Malkovich at han ikke våget å snakke til ham de første dagene på filmsettet. Men da de begynte opptakene fikk han bokstavelig talt en utstrakt hånd fra den amerikanske filmstjernen. Foto: HARALD HENDEN / VG

Foto: Lars Gunnar Liestøl