John Cleese feirer Python-jubileum i Oslo: 50 år siden «Ridderne av Det runde bord»

4 hours ago 5

Kortversjonen

Monty Python and the Holy Grail feirer 50-årsjubileum med kinovisninger verden over.
John Cleese, som spilte en av hovedrollene i filmen, snakker om filmen under sitt soloshow i Oslo.
Filmen er regnet som en av verdens mest innflytelsesrike komedier.
Den ble Monty Pythons internasjonale gjennombrudd.

Året er 932. Kong Arthur og hans væpner Patsy rir gjennom det engelske landskapet. Eller rettere sagt: De later som de rir, mens Patsy slår to kokosnøttskall sammen for å lage lyden av hestehover i galopp.

Slik starter en av filmhistoriens mest innflytelsesrike komedier.

Det er i disse dager 50 år siden Monty Python la ut på sin elleville ferd for å finne Den Hellige Gral.

I anledning jubileet for den absurde komediens trange fødsel, settes originalfilmen fra 1975 opp på utvalgte kinoer verden over.

Samtidig – nå på mandag – står John Cleese på Folketeatrets scene i Oslo med sitt antatt siste soloshow.

Det bærer i hvert fall tittelen «Last Time to See Me Before I Die».

Såpass mange har lyst til å få det med seg, at det blir forestillinger også tirsdag og onsdag.

Ikke uventet er «Monty Python and the Holy Grail» en del av programmet.

«Monty Python og ridderne av Det runde bord», som filmen het på norsk, har gjennom et halvt århundre etablert seg som en av tidenes mest siterte filmer – med en humor som har påvirket generasjoner av komikere og filmskapere.

Tirsdag 30. april 1974 skrev Michael Palin i dagboken sin:

«Første innspillingsdag ... I ringbrynje og overkjortel med rødt kors ... John (Lancelot) og jeg (Galahad) kjører opp gjennom Glencoe i en varebil fra Budget Rent-a-Car i full rustning ... Kameraet sluttet å virke midt i første opptak.»

Mye gikk skeis. Mye måtte improviseres. At produksjonen var et lavbudsjettprosjekt ble et grep i seg selv, og bidro til noen av de mest siterte replikkene fra filmen.

Monty Python-kollektivet, bestående av Graham Chapman, John Cleese, Terry Gilliam, Eric Idle, Terry Jones og Michael Palin, hadde allerede gjort suksess med TV-serien «Monty Python's Flying Circus» på BBC.

I ettertid er de fire sesongene med absurde, surrealistiske og anarkistiske (i betydningen «ikke-følge-komediens-regler» sketsjer ansett som sjangerdefinerende.

I 1969 – 1974, da disse episodene gikk på luften, var det ikke Monty Pythons skoledannende sider som BBC og kritikerne heftet seg ved.

Mange skjønte simpelthen ikke vitsen.

Premieren på «Ridderne av Det runde bord» i 1975 indikerte heller ikke søt suksess.

Prøvevisningene hadde forløpt i pinlig taushet. Noen endringer av musikken ble gjort. Kanskje stjal Neil Innes’ parodiske middelalderballader oppmerksomhet fra det fysiske som fant sted i filmen?

Justeringer og omklipp til tross – gallapremieren ble en skandale.

Graham Chapman

1941–89

Hovedrolleinnehaver Graham Chapman, som var klinisk alkoholiker, hadde tatt seg på tak for å kunne lære seg replikkene og gjennomføre lange innspillingsdager. Etter nesten et år som tørrlagt tålte ikke nervene at premierepublikummet satt stumme som østers.

Chapman fikk det Michael Palin har beskrevet som et «mentalt sammenbrudd tidlig i visningen og satt og ropte ukvemsord til lerret».

Han ble geleidet ut i baren og medisinert med åtte gin & tonic. Første glass besto av ren gin. På styrten.

Femti år etter er fasiten at filmen ble Monty Pythons internasjonale gjennombrudd.

– Hver gang jeg ser den blir jeg helt slått i bakken av hvor utrolig fantastisk den er, sier Terry Gilliam til BBC.

Sammen med Terry Jones – som heller ikke hadde regissert spillefilm før – hadde han regien på «Holy Grail»

Etter å ha raljert med brorparten av øyrikets institusjoner – militæret, kostskolen, kirken, overklassen, politiet og selveste BBC – sto bare Historien (og monarkiet) igjen for Monty Python.

En harselas med den engelske urmyten – den om kong Arthur og ridderne av Det runde bord – ville i så måte være et columbi egg for de seks komikerne, bestående av fem briter og en amerikaner.

Filmen følger Kong Arthur og hans riddere på deres søken etter Den hellige gral.

På veien møter de en rekke hindringer: en fransk ridder som fornærmer dem fra toppen av en borg («Jeg fjerter i din generelle retning!»), riddere som sier «Ni!», en morderkanin, og en brovokter som stiller gåtefulle spørsmål.

I mange replikker gjøres det indirekte narr av det britiske klassesystemet. Tidlig i filmen møter Arthur bønder som nekter for at de har en konge.

«Vei, jeg stemte ikke på deg», sier en kvinne mens hun pakker gjørme.

Mannen hennes, Dennis, vil vite hvorfor Arthur kaller seg konge. Han svarer at han fikk verdigheten av The Lady in the Lake, som ga ham rett til å bære sverdet Excalibur.

Dennis svarer: «Merkelige kvinner som ligger i dammer og deler ut sverd er ikke grunnlag for styresett. Utøvende makt kommer fra folket, ikke en absurd akvatisk seremoni.»

– Det var slett ikke enstemmig at vi skulle lage film etter TV-serien, forteller Michael Palin.

– John gjorde «Hotell i særklasse», Eric hadde satt i gang «Rutland Weekend Television» [og Beatles-parodien «The Rutles», journ. anm.], men de to Terry'ene ville regissere en film, og jeg elsket også film, så det var eneste vei videre.

Da BBC avslo å støtte prosjektet, måtte Python-gjengen se seg om etter alternative finansieringskilder. Løsningen kom fra en uventet kant:

Led Zeppelin, Pink Floyd, Jethro Tull og flere plateselskaper skjøt inn penger nok til å sette i gang. Ifølge Eric Idle var det totale budsjettet på £282.035, tilsvarende ca. 3 millioner kr i 1974). Omregnet til 2025-verdi (inflasjonsjustert) ville beløpet vært 53 millioner kr.

– Jeg sier til folk: «Led Zeppelin ga oss 50 000 pund – og se hvor de er nå,» spøker Palin.

Terry Gilliam har tidligere forklart at rockestjernene så på investeringen som «et godt skattefradrag» fordi toppskatten i Storbritannia på den tiden var opp mot 90 prosent.

«Die Ritter der Kokosnuß»

Det begrensede budsjettet førte til kreative løsninger.

Den mest kjente: Ridderne kunne ikke ri på ekte hester, så de later som de rir mens væpneren «Patsy» (Gilliam) slår to halve kokosnøtter sammen.

Dette ble senere referert til i den tyske utgivelsen av filmen, som fikk tittelen «Die Ritter der Kokosnuß» (Kokosnøttens riddere).

Tyskland og britisk humor er ikke alltid like kompatibelt.

I en annen scene kommer kong Arthurs følge frem til sitt sagnomsuste slott – som vi ser i bakgrunnen – og de alle utbryter i forventningsfull glede: «Camelot!»

Patsy: «Det er bare en modell»

Filmteamet hadde planlagt å filme ved flere slott i Skottland, men to uker før innspillingen startet, trakk det skotske miljødepartementet tillatelsen av frykt for skader på de historiske bygningene.

Løsningen ble å filme Doune Castle fra ulike vinkler for å få det til å se ut som forskjellige slott.

I dag er Doune Castle, Huset Stuarts familiesete i Perthshire i Midt-Skottland, sentrum for verdens Python-turisme. Årlig er det blitt avholdt en Monty Python-dag der.

Slottets gavebutikk er ifølge Michael Palin Storbritannias eneste som selger ferdigdelte kokosnøtter.

Enorm innflytelse

«Monty Python og ridderne av Det runde bord» har hatt en enorm kulturell innflytelse langt utover underholdningsindustrien.

Filmen har vært gjenstand for bøker, TV-dokumentarer og en hel rekke akademiske artikler om alt fra dens evne til å formidle Arthur-litteratur til bruk av geometrisk logikk og humoristiske teknikker.

I en avhandling fra Universitet i Leicester undersøkes muligheten – i fullt alvor – for at Den Sorte Ridder kunne ha overlevd lenge nok til å bite føttene av kong Arthur.

Det korte svaret er «nei».

Innflytelsen har også strukket seg inn i moderne TV-serier. Både «Game of Thrones» og «Outlander» har brukt Doune Castle, filmet fra identiske vinkler som et nikk til Monty Python.

I «Game of Thrones» er referansene gjort til en direkte hilsen i det en av karakteren sier:

«Din mor er en hamster og din far lukter av hyllebær» – som er identisk med den franske ridderens fornærmelser av kong Arthur i «Ridderne av Det runde bord».

Til og med Elvis Presley var stor Python-fan og skal ha sett filmen fire ganger på rad. Hans favorittscene var ridderne som sier «Ni!».

– Tanken på Elvis som sier 'Ni' gjør meg glad i mørke tider, sier Palin.

Den Sorte Ridder

Den Sorte Ridder står vakt ved en liten bro over en bekk. Når Arthur vil passere, nekter ridderen. Det følger en duell der Arthur gradvis hugger av ridderens lemmer. Men ridderen nekter å gi seg med sitt berømte «Det er bare en skramme!»

I likhet med Monty Pythons papegøye-sketsj, har også disse replikkene gått inn i det engelske språket. Særlig i den mer fargerike delen av kommentarjournalistikken, der mislykkede politikere blir sammenlignet med ridderen som i strid med all fornuft fortsetter å kjempe selv etter at lemmene hans er hugget av.

Scenen er også mye brukt av karikaturtegnere for å illustrere samme poeng. VGs Roar Hagen har gjentatte referanser til Den Sorte Ridder i sine visuelle kommentarer.

En annen karakter, sir Robin den-ikke-helt-så-modige-som-Sir-Lancelot, blir metaforisk nevnt når noen oppfattes som spesielt feige.

Like retorisk berømt er diskusjonen om svaler og kokosnøtter. Når Arthur hevder at hans følge har «ridd land og strand rundt», protesterer en vakt: «Hva, ridd på en hest? Du bruker kokosnøtter! Du har to tomme halvdeler og slår dem sammen!»

Så melder spørsmålet seg: Hvor har de fått kokosnøttene fra? Dette fører til en av filmhistoriens beste nerdediskusjoner. Arthur sier de fant dem, men vakten er skeptisk – kokosnøtter er tropiske, England er temperert. Arthur svarer med trekkfugleksempelet.

Men, nei. Kokosnøtter migrerer ikke. På den annen side – de kunne kanskje bli båret av svaler som griper dem i skallet.

Hvilken Monty Python-film er best?aRidderne av Det runde bord (Holy Grail)bLife of BriancMeningen med livetdHar aldri sett Monty Python

Vaktene diskuterer videre: Det må i så fall handle om vektforhold og lufthastighet. En annen vakt antyder at en afrikansk svale kanskje kunne gjøre det, men den migrerer ikke. Debatten fortsetter mens en oppgitt Arthur rir videre.

Senere i filmen får Arthur bruk for denne kunnskapen når han blir spurt: «Hva er lufthastigheten til en ulastet svale?» Hans motspørsmål – «En afrikansk eller europeisk svale?» – forvirrer brovokteren som faller i avgrunnen.

– Man må vite slikt når man er konge, vet du, forklarer Arthur.

I 2005 ble filmen adaptert til Broadway-musikalen «Spamalot», skrevet hovedsakelig av Eric Idle. Musikalen vant Tony-prisen for beste musikal og har siden blitt satt opp over hele verden.

I Norge gikk den på Folketeateret i 2012 med Atle Antonsen i hovedrollen som kong Arthur.

I 2013 tapte Monty Python en rettssak mot filmens produsent Mark Forstater, som mente «Spamalot» hadde brutt hans rettigheter som med-opphavsmann til «Holy Grail»-universet.

De gjenlevende Python-gutta måtte ut med over en million kroner i advokatutgifter og vederlagshonorar.

For å dekke kostnadene arrangerte gruppen sceneshowet «Monty Python Live (Mostly)» i O2 Arena i London i juli 2014. Forestillingen ble direkteoverført til kinoer i hele verden, blant annet Victoria og Ringen kino i Oslo.

En viktig grunn til at filmen har holdt seg så godt, er at den ser ut som en ekte middelalderfilm, med «autentiske» opptak fra Skottland.

– TV-showene hadde dårlige kulisser, dårlig lys, dårlig alt, forklarer Gilliam.

– Jones og jeg elsket Bruegel og Pasolini, og vi ville ha den teksturen, den realismen. Jeg tror det er det som gjør filmen unik:

Ulempen var at estetikken ble så assosiert med Python, at mer seriøse filmer med lignende uttrykk ble oppfattet som parodier – som Robert Bressons «Lancelot du Lac».

– Folk begynte å le av den – fordi den virket som en dårligere versjon av det vi hadde gjort, sier Gilliam.

Pythons arv

«Monty Python og ridderne av Det runde bord» inspirerte det amerikanske TV-programmet «Saturday Night Live», som også fyller 50 år i 2025.

Lorne Michaels, skaperen av SNL, har beskrevet sitt første møte med Python som noe «mirakuløst for meg, en åpenbaring ... Igjen blåste forandringens vinder fra England.»

Selv om SNL ikke kunne kopiere Pythons flytende form, omfabet de holdningen:

Cleeses og Chapmans villskap, Jones' og Palins karakterstudier, Idles verbale humor, og Gilliams anarki.

– Python var den perfekte kjemiske balansen, mener Terry Gilliam. –⁠ Vi var alle forskjellige, men enige om hva vi ville. Det er eksepsjonelt.

Tidløs absurditet

Filmen har blitt periodisk gjenutgitt, senest i desember 2023 for å feire dens «48-og-et-halvt-årsjubileum» med en spesiell «sitat-karaoke»-versjon.

Da filmen hadde premiere var anmeldelsene blandede – akkurat som med «Young Frankenstein» (1974), et annet komisk mesterverk fra samme periode.

Men publikum var uenige med kritikerne. «Monty Python og ridderne av Det runde bord» ble den mest inntektsbringende britiske filmen vist i USA i 1975.

– Vi visste ikke hvordan vi skulle avslutte den, innrømmet Idle senere om filmens abrupte slutt, der Arthur og hans følge blir arrestert av moderne politimenn for mordet på en historiker.

Slik føyde filmen seg inn i en surrealistisk Python-tradisjon med lange sketsjer som brått sluttet før man

Read Entire Article