Johan har besteget 5000 norske fjell

Fikk du gått noen fjellturer i sommer, da?

I så fall er du i godt selskap. Flere og flere gjør det – og særlig er det en økning blant unge.

Men noen er ivrigere enn andre.

For er det egentlig noen som har gått flere fjellturer i Norge enn Johan Solberg? Det kan jo hende, men det er vanskelig å se for seg.

Han samler på norske fjell. Til sammen har han besteget 5000 ulike topper. I snitt går han 1000 høydemeter hver eneste dag. Hele året.

Hvordan er det egentlig mulig?

For å få svar inviterte jeg meg selv på fjelltur.

Radikaliseringen

Johan sa ja, så nå står vi her på en parkeringsplass ved foten av det 1340 meter høye Allmannberget i hjembygda hans Oppdal.

Det er klamt og grått. Johans bronsebrune bein stikker opp av lave terrengsko. Vi myser opp mot det ruvende fjellet med et teletårn på toppen.

De fleste går den snille ruta til toppen, men vi skal gå den bratte og ulendte varianten. 800 høydemeter langs en krokete sti via noen bratte renner.

– Hvor mange ganger har du vært oppe på toppen?

– Jeg er usikker. Kanskje 300 ganger, sier han.

– Men jeg har ikke prioritert det noe særlig, legger han til.

I hele sitt 65 år lange liv har Johan Solberg bodd i denne fjellbygda. Han har to voksne barn og er eneste ansatte i et arkitekt-/tømmermesterfirma som har gjort suksess i hyttemarkedet.

Turinteressen var alltid der, men jobben tok det meste av tida hans. Sommeren for 20 år siden fikk han en aha-opplevelse som endret livet hans.

Han diskuterte konkrete fjellturprosjekter med en kompis. Ideen de fikk, tente dem begge: Hva med å besøke de høyeste punktene i hvert fylke?

I løpet av 17 sommerdager klarte de å nå samtlige 19 topper – fra den kjedelige skogåsen Slavasshøgda (336 meter over havet) i Østfold til den temmelig krevende Store Skagastølstind (2405 m.o.h.) i Sogn og Fjordane.

Der noen går fra hasj til heroin, gikk Johan fra fylkestopper til kommunetopper.

Samme år bestemte han seg for å bestige de høyeste toppene i hver av Norges 430 kommuner. Johan bestemte seg for å følge livsdrømmen og bli en fjellsamler.

Sammen med et lokalt vennepar fullførte Johan det vanvittig omfattende kommunetopp-prosjektet på bare fire år.

Dette lot seg gjøre fordi han hadde tatt en stor livsavgjørelse: å jobbe mindre og prioritere det enkle turlivet.

– Jeg husker at jeg syslet med de store tankene om at vi bare har ett liv. Jeg ville bruke det på best mulig måte.

Planene han la, ble mer og mer ambisiøse.

Lista som motivasjon

Bjørkestammene blir stadig tynnere. Vi har nådd driftstemperatur og tar en pust i bakken ved rasteplassen Kåsrandin. «All ferdsel på eget ansvar», advares det på et skilt.

Johan skrever ubesværlig videre oppover stien mens jeg fritter ham ut om prosjektene hans.

Hør bare:

• På tre år besteg han alle 377 norske fjell på over 2000 meter med primærfaktor (PF) over 10 meter.

• Han har vært på alle 1133 fjell i Møre og Romsdal (PF 100). I Innlandet har han besteget samtlige 1170 fjell i samme kategori. Buskerud fylke er straks i boks.
• Han har vært på alle norske fjell over 1800 meter.
• Nå jobber han med å bestige så mange som mulig av de 1264 fjellene på fastlandet over 1500 meter (PF 100). Johan mangler 178.

Kommer han til å klare alle? Johan er usikker.

– Utfordringen er så omfattende. Noen av toppene i Indre Troms og på Lyngen-halvøya er så avanserte at man må ha helt perfekte forhold, noe man har bare noen få dager i året.

Johan er åpenbart glad i fjellturer. Men er det litt firkanta å velge turer etter hvilke lister man samler på?

Å styre livet på en sånn måte kan finnes i mange ulike utgaver, enten det er å gå på stolpejakt, spise på alle norske michelinrestauranter eller se alle Oscar-vinnerne for beste film de siste 50 år.

Selv har jeg brukt litt for mye tid av livet mitt på prosjektet å besøke samtlige norske kommuner, så jeg tror jeg skjønner greia til Johan. Likevel prøver jeg meg på et revolverintervju i fjellia mens leggmusklene trygler om nåde.

– Hvorfor setter du deg egentlig turmål som handler om å gjøre en liste komplett?

– Det koker ned til hva jeg blir inspirert av og har glede av, rett og slett. Det er veldig artig å nå et mål man har satt seg.

– Men iblant må du ofre noen potensielt bedre turer for å gå noen kjedeligere som må i boks?

– Ja, og det hører med til inspirasjonen. Det kan være gøy å styre unna klassikerne og heller gå uvanlige turer som kan ha krevende rutevalg.

– Er det litt tvangstanker forbundet med å samle topper etter lister?

– Jeg har en så variert interesse for friluftslivet at det blir ikke det. Dessuten fullfører jeg ikke lister som jeg ikke bryr meg om. I Trøndelag, for eksempel, er det veldig mye kjedelige topper. Skogkoller uten utsikt. Vanskelig terreng med få stier og mye kratt.

Nå må han vel knekke snart.

Klarer du å nyte et fjell når du er der for første gang, eller er det bare et kryss i boka?

– Det er alltid turen i seg selv som er det attraktive. Men noen ganger kan det også være en opplevelse å nå så mange topper som mulig på en dag.

Han smiler avvæpnende og oppsummerer:

– Det er masse forskjellige vinkler på glede og utfordring. Det handler også om å få en god porsjon trim og frisk luft. Gleden med å slite seg ut.

Toppsamlerkjendisen

Gress og trær er byttet ut med steinur når vi stopper 300 høydemeter under toppen for å se oss tilbake. I nordvest ligger Trollheimen og blinker mot oss.

Jeg prøver å sette ham fast med å spørre om obskure fjelltopper i mine hjemtrakter i Sør-Troms, men han er litt for godt kjent. Utallige timer med finstudering av kart har gitt ham stålkontroll på norsk geografi.

Kanskje ikke så rart når han er landets ivrigste fjelltoppsamler. Men han er på ingen måte den eneste.

På nettforumet Peakbook, som har 30.000 registrerte brukere, registrerer folk hvilke fjell de har vært på, samtidig som de deler bilder, turbeskrivelser og hyggelige tilbakemeldinger.

Johan, kjent på forumet som JoSo, er velkjent der for sine bragder. Rett som det er opplever han å bli gjenkjent av fremmede.

De har kanskje lest om hans intense koronaår 2020. Det besto av 714 turer, 1650 toppbestigninger og drøyt 1500 høydemeter i snitt hver dag.

Han hadde som mål å gå på et fjell hver eneste dag hele året. Hele prosjektet holdt på å ryke da han fikk store magesmerter mens han var på tur i Jotunheimen i pinsa. Johan ble sendt med ambulanse til sykehuset på Lillehammer.

Plutselig letnet smertene. Johan rakk å haike tilbake til Oppdal og komme seg opp på Svarthaugen like før midnatt.

Når Johan er på langtur for å besøke flere fjell, kan han fint ende opp med å bokføre 5000 høydemeter på en dag. Men han er redd for å framstå som en skrytete, gledesløs og manisk fjellbajas.

Han er ivrig på å få med to ting. Det ene er at hemmeligheten er alltid å være fleksibel og planlegge etter turforhold, vær og årstid.

Det andre er hvor heldig han har vært.

– Turlivet og fjellmiljøet har gitt meg så mye annet også. Jeg har truffet mine beste venner. Der har jeg også truffet kjærligheten.

Han har vært heldig også på andre måter.

Da det nesten gikk galt

De siste ti årene har det skjedd hele 555 dødsulykker i norsk terreng.

Når man har såpass mange timer i fjellet som Johan, øker den statistiske risikoen for uhell. Selv har han vært i livsfare tre ganger.

En utglidning på en bratt snøegg på Matterhorn i Alpene. En snøstorm i Rondane hvor han helt tilfeldig gikk rett på ei turisthytte hvor han kunne søke tilflukt. Og et fall ned i en bresprekk i Sykkylven hvor han ble hengende igjen i sekken.

– I tillegg har jeg ramlet i steinur og blitt tatt av snøras, men det var mer bagatellmessig. De gangene jeg var i livsfare, hadde jeg for lite og for dårlig utstyr og hadde bare meg selv å takke.

Vi når 1200 høydemeter, og her deler stien seg i to vanskelighetsgrader: en grønnmerka og en rødmerka rute.

– Skal vi ta den her, da? sier han og begynner å gå mot en rødmalt stein.

Snart er vi ved noen kjettinger som er lagt ut i fjellsida til å trekke seg opp med. Stien har tidligere vært stengt på grunn av usikrede løsmasser og bratte, luftige partier.

Det er nokså åpenbart at Johan ikke kan være plaga med høydeskrekk når han har vært på over tusen fjell i Møre og Romsdal. Blant turvennene er han kjent for å være flink til å finne klyveruter der det ser ufremkommelig ut.

– Jeg har vært på ganske få klatreturer med tau. Jeg er OK klyvemessig og har gjort det mye alene på steder hvor det bortimot kreves klatring.

Men iblant er det på med hjelm og klatresele, som da han var med på å bestige Stjerntinden i Lofoten. Fjellet er nummer to på lista i rangering av Norges vanskeligste fjell.

– Da vi var der i 2008, ble det påstått at vi var de første som hadde vært der etter førstebestigningen i 1930.

Han er usikker på om han kommer til å klare å bestige Trakta i Lofoten – ansett som Norges aller vanskeligste fjell.

– Også jeg har en terskel. Men jeg føler meg generelt trygg i fjellet.

Jakten på nye mål

Klyvinga vår tar slutt, og det begynner å flate ut. Vi går de siste meterne til toppen med samtlige lemmer intakt. Den 360 graders utsikten eksploderer.

– Hva tenker du når du når en topp?

– Jeg synes det er så givende og artig alle gangene. Sånn har jeg hatt det helt siden jeg var liten. Se så fint det er! sier han og byr på halvparten av en Peanøttkubbe.

Alt tyder på at Johan Solberg har utallige fjellturer foran seg. Likevel prøver jeg å pirke i hvordan 65-åringen ser på det å bli eldre. Å ferdes i fjellet på denne måten er ikke like lett om 15-20 år.

Selvsagt har han en mulig plan.

– Det er noen som har som mål å besøke alle de 605 norske DNT-turisthyttene. Det kan kanskje være interessant.

– Hvor mange har du vært på?

– 220. Nesten ingenting.