«Jeg holdt på å slenge boken i veggen!»

Helen Gardners roman «Bach for barn» fra 80-tallet er plutselig blitt en internasjonal boksnakkis.

Australske Helen Gardners over førti år gamle roman vekker sterke følelser hos denne anmelderen.

• Gabriel Michael Vosgraff Moro

Søndag 18. mai kl. 10:30

Det slo meg under lesingen av australske Helen Garners kortroman «Bach for barn», at dette er en bok ingen forlater før en har fått merker av den.

Omtrent halvveis var jeg ikke bare lei, jeg var utmattet og frustrert og fantaserte om å slenge boken i veggen.

Makkverk! tenkte jeg.

Jeg ønsket å statuere et eksempel, gi den terningkast tre, nei to, mens jeg sakte kvesset slaktekniven.

«Bach for barn»

Forfatter: Helen Garner

Oversatt av: Kirsti Vogt

Forlag: Aschehoug

Sjanger: Roman

Sider: 170

Pris: 429

Få norske lesere har antagelig hørt om eller lest Helen Garner, selv om hun i hjemlandet Australia er en sentral forfatter.

På norsk finnes det fra før bare én oversatt bok. I tillegg til en håndfull romaner, har hun skrevet noveller, bestselgende sakprosa og dagbøker. Hun er i dag åttito år, men har de seneste årene blitt relansert i den engelskspråklige verden og opplevd fornyet anerkjennelse internasjonalt.

Ikke minst har «Bach for barn», utgitt i 1984, blitt trukket frem som et «glemt» mesterverk. Til Kirsti Vogts oversettelse, har forfatter Geir Gulliksen skrevet et opplysende forord. 

«Bach for barn» er et komprimert familiedrama lagt til Melbourne på 1980-tallet. Boken har ingen klar hovedperson, men er komponert som et flettverk av ulike stemmer, skrevet i en rastløs stil med stadige scene- og synsvinkelskift. 

I et sparsomt møblert hus med skjeve gulv og vegger som knirker, bor Athena og Dexter.

De lever et liv fullt og helt viet til det lille universet de har skapt sammen – ekteskapet og oppdragelsen av deres to sønner – snakkesalige Arthur og Billy som mangler språk. Sistnevnte har en kognitiv utviklingsforstyrrelse. 

På kjøkkenet står et gammelt piano som Athena spiller preludier av Bach på. Den tilsynelatende harmonien forstyrres når den fargerike og uforutsigbare Elizabeth fra Dexters fortid dukker opp. Med seg har hun sin opprørske tenåringssøster Vicky, som snart flytter inn i huset til familien.

I tillegg spiller Elizabeths kjæreste – rockemusikeren Philip – en sentral rolle når livene deres veves stadig tettere sammen og gradvis går opp i sømmene. 

På tross av det beskjedne omfanget, er «Bach for barn» en roman som setter tålmodigheten på prøve. Den er tettpakket med undertekst, og det er ikke lett å henge med i svingene. 

Garner har full tillit til at leseren forstår når synsvinklene skifter mellom karakterene. Transportetapper finnes ikke, og det er få markører som hjelper leseren til å orientere seg i rom- og tid. Vi må selv fylle ut tomrommene. Flere ganger blir jeg desorientert og mister overblikket. 

Men så skjer det noe.

Lik et musikkstykke som etter en lovende åpning forviller seg inn i atonal disharmoni og kaos, bygger melodien seg gradvis opp igjen til et oppslukende crescendo.

Jeg blir endelig berørt av dette dramaet om trofasthet, begjær og komplekse relasjoner.

Personene likner mer på ulike tonearter i et musikkstykke enn tydelig avgrensede enkeltindivider. 

Og det er da passasjen som kan leses som Garners poetikk slår meg i bakken: «Ikke forklare alt. La det være noen hull. Musikken tar seg av resten.»

«Bach for barn» er ingen umiddelbart hitlåt, men noen få bøker fortjener en ny sjanse. Jeg blar tilbake til første side og begynner forfra igjen.

Og nå, ja nå, svinger det!