«Jeg fikk sjokk»

1 day ago 6

Alpinisten Aleksander Aamodt Kilde gjør comeback etter en to år lang kamp med alvorlige skader.
Etter en rekke operasjoner og opptrening skal han konkurrere igjen 27. november 2025 i USA.
Kilde håper å lykkes med å gjenoppta karrieren, til tross for store bevegelighetsutfordringer med armen.

Innsbruck, oktober i år: Aleksander Aamodt Kilde strekker hånden mot et vannglass i kjøkkenskapet, men bevegelsen stopper halvveis. Høyere opp går ikke armen.

Til tross for det åpenbare problemet, har alpinisten markert datoen med rødt i alle kalendere:

Copper Mountain, USA, 27. november 2025.

Torsdag denne uken, klokken 19.00 norsk tid, skal Kilde gjøre comeback i verdenscupen. Selv om det innebærer at han må prøve noe ingen vet om er mulig.

Kilde har vært gjennom en nær to år lang kamp. Han har måttet lære nesten alt av bevegelser på nytt, og fortsatt er det mye han ikke klarer.

Det var i februar i år Kilde for femte gang våknet i en sykehusseng, omtåket og full av medisiner.

Denne gangen hadde kirurgene gjort et siste inngrep for å redde karrieren hans: En rekonstruksjon av venstre skulder.

Rundt skulderfestet så de et puslespill som ikke lenger passet sammen.

Det som en gang var supraspinatus, muskelen som normalt ligger spent over skulderbladet og løfter armen, var fullstendig ødelagt. Den lå helt sammentrukket og lignet mest en stor, inntørket rosin, langt borte fra der den egentlig hører hjemme.

Kilde måtte få tilbake noe av bevegelighetenen i armen, hvis han noensinne skulle kjøre fort igjen.

Derfor ville kirurgene gjøre en transplantasjon:

Senemateriale fra den ene hamstringen ble hentet ut, og den nedre delen av ryggmuskelen trapezius ble løsnet og trukket frem mot skulderen for å lage nye fester rundt to av musklene der.

Ingen visste om det ville gå.

Han og forloveden Mikaela Shiffrin (30) har vært alpinsportens superstjerner. De har posert på røde løpere, sikret store sponsoroppdrag – og vært best.

Så – i Wengen 13. januar 2024 – begynte marerittet, på en dag der Kilde merket at noe var galt helt fra øyeblikket han staket seg ut fra start.

Han var småforkjølet og gikk på antibiotika, men det verste var den merkelige følelsen av å kjøre nærmest utenpå sin egen kropp. I hver eneste sving bommet han litt på timingen.

Kilde visste det: Sånn kan du ikke kjøre i Wengen. Da er du ferdig.

Wengen er 4,5 kilometer lang, den lengste og mest utmattende utforløypen i verdenscupen. Fra start til mål skiller over tusen høydemeter. Det er smalt og isete, og for å komme seg helskinnet til mål kreves millimeterpresisjon.

Farligst blir det likevel mot slutten, der alpinistene er så utkjørte at mange gjør feil de normalt aldri ville gjort.

Like før den siste s-svingen hadde Kilde bommet på timingen for mange ganger. Nå var lårene tomme for krefter.

Han så det med én gang: Denne siste feilen kom han ikke til å klare å redde seg inn fra.

Derfor la Kilde seg ned – og håpet det ikke ville bli for ille.

Isteden viste TV-bildene ham fly ukontrollert ned bakken i flere meter, før han til slutt smalt inn i det røde sikkerhetsnettet.

Blodspruten sto rett opp fra beinet. Skulderen og armen var dratt ut i en posisjon de aldri hadde vært i tidligere.

Smerten var ulikt alt Aleksander Aamodt Kilde hadde kjent før.

Han hadde kjørt utfor i nesten 20 år og aldri hatt et fall som dette.

Men han har sett mange andre – og flere kamerater – skade seg stygt. Aksel Lund Svindal, Kjetil Jansrud; Kilde hadde sett hvordan de kjempet seg tilbake.

Kroppene ble lappet sammen, igjen og igjen. Korsbånd, brusk, beinbrudd, knuste tenner, hjernerystelser. Ingen klagde.

Disse skadene takket på en måte alpinistene ja til da de valgte yrke. Som Kilde sier:

– Alle vet at risikoen er der. Det er part of the game, og vi aksepterer det. Dessuten: Hvis frykten tar over, klarer vi ikke å prestere.

Nå lå verdens beste kvinnelige alpinist på gulvet med to tynne sykehusputer til madrass og sov.

– Jeg var veldig medisinert, men jeg ble bare så glad for å se henne. Hun hadde reist på et blunk for å se meg, liksom. Det var overraskende – jeg kjente at det betydde mye.

Men dommen fra legene sendte kjæresteparet ned på jorden.

Det første problemet var leggen. Den var kuttet nærmest tvers av. Såret var dypt, og Kilde hadde mistet store mengder blod.

Verst var likevel skulderen. Én lege beskrev det som at armen «bare hang i skinnet» etter fallet.

Nå var bekymringen at enkelte nerver så ut til å ha tatt permanent skade. Operasjonene av både skulderen og foten måtte skje raskt.

I løpet av kvelden kom flere familiemedlemmer til. Snart satt også Kildes mor og far ved sengen. Senere kom Shiffrins familie.

I ettertid har alpinisten faktisk tenkt på dette som en fin stund. Mest fordi han så hvor mye hans nærmeste bryr seg, og hvor mange han har rundt seg når det går galt.

Men også fordi ingen ante at problemene bare så vidt hadde begynt.

13–16. januar 2024 var Kilde innlagt på sykehus i Sveits. Leggen ble operert og kroppen stabilisert.
17. januar 2024 ble Kilde fløyet med helikopter fra Bern til Innsbruck for første operasjon av armen.

Flere strukturer i skulderen viste seg å være helt ødelagte, og den var full av væske.

Smertene var til tider uutholdelige.

– Jeg var nedbrutt og lurte på om jeg hadde kjørt min siste utfor. Jeg tenkte: Kanskje var det skjebnen som tok meg – og sa fra at nå var det nok. Tankene ble litt mørke noen ganger.

På sykehuset ble Aleksander Aamodt Kilde likevel mer og mer sikker på noe helt annet:

Han skulle fri til Mikaela.

Hun hadde fløyet frem og tilbake mellom konkurranser – som hun også vant – for å være hos ham.

– Hun var helt vanvittig i den situasjonen. Hun ble litt som en sykepleier, og det midt i sesongen mens hun hadde alt sitt samtidig. Det var en følelse av at denne personen, hun skal jeg ha med meg resten av livet.

Da Aleksander en stund senere gikk ned på kne og stilte spørsmålet, var svaret ja.

Vinteren 2024 startet Aleksander Aamodt Kilde som rullestolbruker, med nesten ingen kontroll over den opererte foten.

Kikket han ned, så han tærne henge slapt.

Kilde er vant til å være sterkest og raskest. Fremgang fantes nå i helt andre, små seire: Opp av rullestolen, lære å gå igjen, gjøre noe som lignet en knebøy.

Foten, som legene først var svært bekymret for, helet overraskende raskt.

Og så, plutselig en dag på vårparten: Push-ups, pull-ups, skulderpress. Det ble liv i overkroppen igjen også.

Kanskje kunne et comeback til høsten være mulig likevel?

Men da Aleksander dro videre til USA for å tilbringe litt av sommeren hos Mikaela, ble alt snudd på hodet.

Juli 2024, Vail, USA: Kilde våkner av at han føler seg dårlig.

Han er kvalm og lurer på om han kan ha blitt matforgiftet.

Han går på badet og prøver å brekke seg, men ingenting kommer opp. Samtidig verker skulderen igjen, mye mer enn den har gjort de siste månedene.

Mikaela Shiffrin har kontakter og skaffer en time hos en amerikansk skulderspesialist med det samme. Skulderen er rød og hoven, og på legekontoret blir det umiddelbart satt i gang undersøkelser.

Væskeprøven som trekkes ut av skulderen er full av bakterier og infeksjon, og enda verre: MR-bilder viser at infeksjonen allerede har satt seg i beinet.

Den erfarne skulderspesialisten snur seg mot Kilde og sier:

«Det var veldig, veldig bra at du kom til meg nå. Hadde du ventet lenger, kunne du fått sepsis.»

Kilde tenker:

«Sepsis og blodforgiftning. Nå handler det ikke lenger bare om å komme tilbake i alpinbakken.»

– Da handlet det plutselig om liv og død. Jeg fikk sjokk, forteller han.

– Samtidig måtte jeg raskt tenke: «Ok, nå er det dette som er fokus – og kun det.»

Legene i Vail går inn kirurgisk, åpner skulderen, tar ut alt av skruer og ankere og skyller leddet grundig for å få bort infeksjonen.

Kilde settes på intravenøs antibiotika via en såkalt PICC-linje – et plastkateter som går inn i overarmen og ender i en stor vene like over hjertet. Kilde får administrere slangen selv og kan reise hjem.

Men så, en dag han våkner hjemme i Innsbruck, har det skjedd igjen.

– De samme symptomene var tilbake. Jeg var dårlig i magen og hadde vondt i skulderen.

Kilde må igjen på sykehus – og får beskjed om at infeksjonen er tilbake. Skulderen, som aldri har fått tid til å gro mellom alle inngrepene, må åpnes enda en gang.

En ny kirurgisk vask blir gjennomført.

Denne gangen blir Kilde satt på en langvarig antibiotikakur for å ta knekken på all infeksjonen. Medisinene får han både intravenøst og gjennom tabletter.

Men kuren er så sterk at han føler seg syk.

Han får beskjed om å ikke trene, og hadde uansett ikke klart det, for han er slapp og har vondt i magen hele tiden. I stedet raser han ned i vekt. Armen fungerer dessuten urovekkende dårlig.

Det er nå det virkelig blir vanskelig.

– Det var den lengste perioden i livet mitt. Det eneste jeg hadde å fokusere på, var å bli frisk, og det var nesten bra at jeg hadde det. For jeg hadde ikke noe mening, ikke noe mål, utenom, sier han.

– Som idrettsutøver er du vant til å ha kontroll. Det å plutselig sitte hjemme i sofaen og ikke vite noe, bare håpe, det er en tøff mental påkjenning. Du våkner om morgenen og lurer på om dette i det hele tatt kommer til å gå bra.

I denne perioden minner Kilde ofte seg selv på at han, tross alt, har et godt liv. Men spørsmål han har forsøkt å skyve unna, blir vanskeligere å ignorere.

Hvem er han uten alpint – og er tiden inne for å finne ut av det nå?

Samtidig kjenner han hele tiden at den fortsatt er der – gnisten som han har hatt helt siden barndommen, da han løp hjem fra skolen, kastet fra seg sekken, tok på skiene og gled rett fra huset og ned til alpinbakken i Lommedalen.

Han googler:

«Anti-inflammatorisk mat».

Idrettsutøveren i ham våkner hver gang han finner noe han kan ta tak i selv.

Det er dette han kan: Se på detaljer, snu hver stein. Bli bedre. Få bort infeksjonen, bygge seg opp.

Han kjenner det: Han er ikke ferdig.

I februar 2025 blir den siste, store operasjonen gjennomført. Kildes skulder blir rekonstruert.

Et nytt håp tennes.

– Tenk at de doktorene klarer å tenke ut noe sånt!

Like under skulderhuden ligger transplanterte sener og muskelfester.

– Det er helt sykt!

Operasjonen i februar var på mange måter vellykket. I dag er smertene helt borte – men fortsatt er bevegelsen begrenset, forklarer Kilde da VG møter ham i leiligheten hans i Innsbruck.

– Armen går 90 grader ut fra kroppen, men ikke noe særlig høyere. Det er også vanskelig å holde armene i hockeposisjon. Det er en utrolig rar følelse å ikke kunne gjøre noe du har gjort hele livet, sier han.

– Grunnen til at det er sånn, er jo at den muskelen som egentlig skal gjøre bevegelsen, rett og slett er borte. Nå må jeg håpe at hjernen kobler seg mer og mer på, og så må jeg lære skulderen å gjøre en helt annen bevegelse enn den har gjort før.

Dette er utgangspunktet Aleksander Aamodt Kilde nå skal gjøre comeback med.

– Jeg tenker at det kommer til å ta år å få tilbake all bevegeligheten. Kanskje kommer det aldri helt igjen.

Spørsmålet har vært: Hvordan bli rask igjen på ski med en arm som fungerer såpass dårlig?

I sommer var alpinisten endelig tilbake der han hører hjemme, på snøen.

Under samlingen i Chile lagde landslagstrenerne det som best kan beskrives som en barneskibakke, bare til Kilde.

Grytidlig hver morgen gjorde han enkle øvelser, mens lagkameratene på landslaget fløy nedover de bratte løypene like ved.

– Det er en opplevelse du blir ydmyk av, fastslår Kilde.

Video: Norges Skiforbund.

Men hver gang han så solen stå opp, ble han minnet på hva det egentlig alltid har handlet om.

– De morgenene når du står der på toppen, og det eneste du ser er soloppgangen, fjellene og nypreppede løyper … Det er drømmen. Og det skjer ganske ofte, sier Kilde.

– For meg er ski en ekstrem form for frihet. For når du kjører på ski, er du helt alene – selv når noen er to meter unna deg. Du hører ikke noe. Det er bare vinden i hjelmen, naturen, farten og spenningen – og dine egne tanker.

Han har regnet på det: 40 dager på ski måtte han ha før comebacket.

– Det er lite på 20 måneder, men nok til å finne ut om det kunne gå.

Kilde har hatt én regel hele veien: Er han flere sekunder bak på trening, venter han med comebacket.

I oktober slapp han bremsene. Siden da har Kilde kjørt uten å holde igjen.

Det er disse øktene som har gjort ham så optimistisk.

– På tidtagning har det ikke vært så dårlig. På en lett super-G-økt i Sölden gikk jeg fra å bomme på alt i starten til å være med i flowen med de andre gutta på landslaget, forteller han.

– Den dagen tenkte jeg: «Ok, jeg har det fortsatt.»

Han har måttet endre kjøringen for å kompensere for armen som ikke fungerer, men ikke så mye som han kunne frykte.

– Hockeposisjonen er fortsatt vanskelig. Armen stopper på en viss vinkel. Men alpint er en dynamisk sport, jeg får moment inn i posisjonen, sier han.

– Videre må jeg finne balansen mellom å ikke la skulderen begrense meg, men heller ikke overbelaste den. Det blir hele vinterens tema.

Han er ikke lenger redd for å kjøre fort, men etter ulykken har Kilde tenkt mye på hvor alpinsporten er på vei.

– Det går fortere enn før. Utstyret blir raskere. Utøverne er enda mer ekstremt trent, sier han.

– Men kroppen endrer seg ikke, og det anatomiske endrer seg ikke. Jeg føler at vi er litt ved bristepunktet nå. Det kommer til å komme flere fall fremover, og det er ofte de erfarne som skader seg. Vi må kanskje justere, uten at jeg har alle svarene. Vi er avhengig av å forstå konsekvensene av å pushe over grensen, mener Kilde.

Selv drives han av noe mer enn bare å kjøre raskest mulig nå – å klare det som egentlig fremstår umulig:

– Det hadde vært ganske kult om jeg klarer å vinne et renn med denne skulderen. Eller med én og en halv skulder, da.

Dette er det høyeste Kilde klarer å løfte armen i dag.

– Jeg tror denne vinteren blir veldig spesiell. Før har jeg alltid tilpasset meg løypa og farten, men nå må skikjøringen tilpasses skulderen. Det blir en utfordring jeg faktisk gleder meg til – å se hvor langt jeg kan komme.

Hvordan han måler suksess, er også i ferd med å endre seg.

– Jeg gikk fra å være han som ofte var mannen man skulle slå, til å bli han som kommer tilbake og kanskje står for noe mer enn å vinne, sier Aleksander Aamodt Kilde.

– Det som blir viktig for meg nå, er å overbevise meg selv om én ting: Du klarte å komme tilbake. Det i seg selv er en seier.