Jagets andre side

5 hours ago 3

Toppidrett skal ikke være snilt. Men bør eliten sikte seg inn mot 12 år gamle barn?

Kommentator i VG. Skriver mest om sport og idrettspolitikk, men også om diverse andre temaer.

Oscar Bobb og Andreas Schjelderup er blant spillerne som har lykkes.

Mandag 30. juni kl. 11:45

To tolvåringer. Begge vil satse på fotball. Hvem av disse som kan nå lengst, er det i de aller fleste tilfeller klin umulig å vite noe om. Pubertet, psyke, modning. Listen er lang over usikre faktorer.

Likevel blir det selektert helt ned til dette alderstrinnet, i det Norges Fotballforbund kaller «landslagsskolen». Og det stopper ikke her.

På klubbnivå konkurreres det i en egen «G-14-eliteserie», forbeholdt gutter og utelukkende for toppklubbene, med en åpning for yngre barn. De beste plukkes til å spille mot de beste, mens millionbeløp pøses inn i akademisystemet for eliten.

Snakker vi her om rovdrift på barn? Eller bare om en effektiv måte å nå de aller ivrigste på?

I artikkelserien «Det delte Fotball-Norge» er det mye av fotballtoppenes argumentasjon som gir mening. Selvsagt har en enn en annen målestokk enn bredden.Men seleksjonens talsmenn har så langt ikke besvart selve nøkkelspørsmålet godt nok: Hvorfor er det viktig å tre toppidrettens rammer over såpass små barn?

Hvorfor akkurat så langt ned i alder? Hva underbygger at det er best for norsk fotball totalt sett med systemet som råder?

Det er ingen grunn til å tvile på at de ansvarlige for utviklingsprogrammene har kompetanse. Men et så prinsipielt tema bør svares ut grundigere, enn at vi bare skal stole på deres skjønn og erfaringer om startpunktet. Vi hører mye om stjernene som lykkes, men vi må også snakke om jagets andre side. Her trenger vi klarere svar.

Seleksjon av unge fotballspillere er et tema som engasjerer. I et miljø som normalt er opptatt av store ord om «fotballfamilien», kommer nå den virkelig store spagaten frem.

De mange mot de få. Fellesskap og samfunnsrolle, opp mot talentjakt og søket etter den neste Haaland.

Nøkkelspørsmålet om den skjøre jakten kan lyde enkelt, men er akk så vanskelig:

Hvor bredt? Hvor spisst? Hvor tidlig?

Behovet for mer konkrete svar fra forbund og toppklubber underbygges av at forskermiljøer har såpass ulikt ståsted. På Norges idrettshøgskole er de opptatt av at forskning IKKE underbygger at det har effekt av å selektere så tidlig som det gjøres.

I forbundet snakkes det om realisme og «tiden vi lever i», med trusselen fra de private akademiene som et ris bak speilet. Om de får råde grunnen, kunne forskjellsbehandlingen blitt enda råere. Det er et relevant poeng.

Men det bør ha et faglig solid grunnlag dersom toppens tankegang tres over bredden i så ung alder. 12 år er tross alt en skjør alder.

I et ordskifte preget av respekt og gjensidig forståelse av dilemmaer, er det mye positivt som har kommet frem de siste dagene. Det er lurt at NFF vil evaluere modellen, og det er konstruktivt at det foreslås tettere samarbeid med forskerne.

Temaet er så viktig at det kan være lurt med en gjennomgang av prinsipper for toppsatsingen – og det i full bredde. Den bør omhandle hva den tidligere selektering gjør med frafall, press og utvanning av barndomsklubber på den ene siden, veid opp mot systemets efffekt på å utvikle de neste stjernene på den andre.