Iskald og mystisk! Anmeldelse: Karl Ove Knausgård: «Arendal»

1 month ago 15

Karl Ove Knausgård (55) utforsker på fascinerende vis grenselandet mellom de døde og oss levende.

Sindre Hovdenakk

Torsdag 24. oktober kl. 16:08

«Arendal» er det femte bindet i Knausgårds romanserie «Morgenstjernen».

Han har varslet at det kommer minst ett bind til, ja, mest sannsynlig to til, og det kan nok trengs. For her er det mange motiver, mennesker og metafysiske spekulasjoner som skal føyes sammen.

I årets bok skal vi, som bokens tittel ganske riktig antyder, til Sørlandet.

Les intervju med Knausgård om «Arendal»: Nå kan fortsatt alt skje:

«Arendal» – femte bind i «Morgenstjernen»-serien

Forfatter: Karl Ove Knausgård

Forlag: Oktober

Sjanger: Roman

Sider: 320

Pris: 449

Året er 1976, nærmere bestemt tidlig i januar. En kuldebølge har rullet inn over Agder, og på vei hjem fra en forretningsreise til Kongsberg får Syvert Løyning motorproblemer. Noe som medfører en ufrivillig overnatting i iskalde Arendal, mens han venter på at bilen skal repareres.

Allerede her gjelder det å holde tungen rett i munnen.

Denne Syvert Løyning er faren til hovedpersonen med samme navn i 2021-utgivelsen «Ulvene fra evighetens skog». Handlingen den gang var lagt til 1980-tallet, men nå skal vi altså til en 70-tallsverden.

Akkurat den tidskoloritten mestrer for øvrig Knausgård utmerket. Med telefoner på gangen, Folkevognbobler og røyking inne. Mye røyking inne.

Selv om de ytre trivialitetene også denne gangen får god plass, er det selvsagt dypere anliggender som først og fremst opptar forfatteren.

Syvert senior drikker for mye, han har et uavklart forhold til sin mor – som bor i Arendal – men først og fremst bærer han på en stor hemmelighet i livet sitt. Hemmeligheten heter Anastasia, og lever bak jernteppet i Sovjetunionen.

Det er et kjærlighetsforhold den gifte Syvert har forsøkt å avslutte, men fullt så enkelt er det nok ikke.

Overlatt til seg selv en lang dag og natt blir han konfrontert ikke bare med egen utroskap, men også med påtrengende barndomsminner og krevende menneskemøter.

Den islagte vinterverdenen rundt ham bare forsterker følelsen av at det dirrer av noe prekært under overflaten i livet til Syvert Løyning.

For å si det med en klisjé er han en mann i eksistensiell krise, som nokså uforberedt konfronteres med døden. Hos leseren får dette frem en følelse av å stå på terskelen til en annen virkelighet, parallelt med behovet for å fastholde den fysiske verdenens premisser.

Karl Ove Knausgård holder seg heller ikke denne gangen tilbake for de store tankene om meningen med livet. Noen av disse tankene er spennende, andre er både ullent tenkt og ullent skrevet. Jeg hadde nær sagt som vanlig.

Forfatteren berører også begrepet entropi, altså uorden i den fysiske og kjemiske verdenen. Her tangerer han interessant nok årets roman «Under brosteinen, stranden!» av Johan Harstad!

Selve fenomenet Morgenstjernen, det uforklarlige lysfenomenet som har gitt romanserien navn, fyker så vidt forbi i bakgrunnen.

Men det er nok av annen symbolbruk og frempek som vil glede de ivrigste Knausgårdleserne.

Sønnene Syvert junior og Joar hadde altså sentrale roller i 2021-boken «Ulvene fra evighetens skoger». Både her og i «Arendal» er det viktige forbindelseslinjer til Sovjetunionen/Russland, som jeg ser frem til å få vite mer om.

I årets bok er det et alkoholdrevet sammenbrudd som får Syvert senior til å ta et viktig valg. Hva det fører til får vi kanskje vite i neste bind?

Jeg var på ingen måte imponert over fjorårets Knausgårdbok «Nattskolen», seriens fjerde bind.

Denne gangen synes jeg forfatteren for alvor er tilbake på hesten. Særlig er jeg imponert over hvordan han bruker dialoger til å skrive frem mellommenneskelige spenninger.

«Arendal» er akkurat så lettlest, spennende og skummel som vi skal forvente fra fenomenet Karl Ove Knausgård.