I min psykisk helse-boble renner feeden over av velmenende ord og forslitte fraser. I takt med at den psykiske helsa til folk blir mer frynsete og åpenheten sterkere, har vi som samfunn ikke helt fått grepet om hvordan vi møter ubehagelige sannheter.
Som at noen av oss føler oss verdiløse.
Da jeg var helt fersk i Mental Helse Ungdom, brukte vi mye energi på å nå ut med budskapet vårt. Det gjør vi for så vidt nå også, men da hadde vi nesten ikke penger og bare en halv ansatt, så alt som kunne krype og gå av tillitsvalgte og frivillige ble sendt ut på jobb.
Dette var særlig aktuelt i tiden rundt verdensdagen for psykisk helse, 10. oktober. Det gikk i stands og foredrag. Det var vårt melk og brød.
Sentralstyret, som jeg da satt i, brukte et usunt antall timer på å snakke om hva slags merch vi skulle ha på stand. Alt fra sukkertøy til barberblader med logo på ble diskutert. Ja, humoren var tidvis mørk.
Skjermen min renner over av fraser om å være god nok, skriver kronikkforfatteren.
Foto: ShutterstockEn hustrig høstmorgen i oktober befant jeg meg på Jernbanetorget i et forsøk på å dele ut de sedvanlige brosjyrene.
På Mental Helse Ungdom sine sto det, med kjempestor skrift «Du er kanskje ikke så opptatt av psykisk helse?», noe som fikk et forstyrrende antall mennesker til å nikke anerkjennende og haste videre.
Der, blant gretne morgentryner, eksos og en endeløs strøm av trikker, sto vi med brosjyrer og kaffe. Til min forferdelse oppdaget jeg at pappkoppene var prydet med «DU ER GOD NOK» i store, hvite bokstaver.
Jeg fikk umiddelbart en klump i magen. Forsiktig spurte jeg en av mine medsammensvorne «Hva synes du om de koppene her?». Hun lyste opp og utbrøt «Æ synes dem e kjæmpefin» på klokkeren Senja-dialekt.
Så da bet jeg i meg ubehaget, klistret smilet på og delte ut kaffekopper til morgentrynene i håp om at de var mest opptatt av innholdet, og ikke av koppen.
Jeg prøvde å overbevise meg selv om at alle andre var som min kollega, men jeg klarte ikke å unngå tanken på at noen så det budskapet og følte seg like utilpass som meg.
I år etter år siden det, har psykisk helse-Norge dundret på med diverse riff over temaet «god nok».
Når vi lytter til mennesker som har det vanskelig, må vi anerkjenne hvordan de har det, det skriver Adrian Lorentsson. (Illustrasjonsfoto)
Foto: Gorm Kallestad / NTBAlt i beste mening, selvfølgelig. Det har vært én og annen kritisk stemme her og der, men stort sett er platthetskampanjer en paradegren vi behersker svært godt.
Snakke litt om at psykisk helse er viktig, klappe oss selv på skulderen og booke inn det samme foredraget omtrent på samme tid til neste år.
Så skulle jeg snuble over en tilforlatelig liten myteknuservideo om psykologi, og fant nøkkelen til hvorfor disse platthetskampanjene gjør meg så opprørt.
Det viser seg nemlig at maset om å være god nok, er skadelig for sånne som meg. Folk med psykiske lidelser, altså.
Forskere har nemlig prøvd å se på hva som skjer når man får folk til å fortelle hverandre – og seg selv – at de er gode nok.
To ting skjer: De som føler seg gode nok, føler seg litt bedre, og de som ikke føler seg gode nok, føler seg mye verre.
Såkalt self-affirmation, som kan oversettes til selvbekreftelse, har vist seg å være skadelig for mennesker med psykiske lidelser. Årsaken er at det er for stort avvik mellom påstanden («jeg er god nok») til hvordan man føler seg (verdiløs). Sagt med andre ord: Det føles ikke bra å lyge til seg selv. Rart det der.
I tillegg er ikke utsagnet spesielt lyttende. Alt vi vet om hvordan vi lytter til mennesker som har det vanskelig, peker på at vi må anerkjenne hvordan de har det, ikke motsi dem. Men det er vondt å høre på andre menneskers lidelse.
Derfor prøver vi også å fikse det. Med en jævla gang.
Det er det samme fenomenet som driver folk til å spørre om du har prøvd yoga. Eller om du ikke skulle gått deg en tur. Det er viktig å være i aktivitet, vet du.
Har du prøvd yoga eller gått deg en tur? Vi prøver så fort å fikse andre menneskers lidelse, skriver kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)
Foto: ReutersHva er det som gjør at jeg reagerer så sterkt på et tilsynelatende harmløst utsagn? Det er nok fordi jeg lever med en ubehagelig, underliggende sannhet: Jeg er verdiløs. Jeg har ingen iboende verdi bare fordi jeg er født. Min verdi må jeg gjøre meg fortjent til.
Det er en sannhet som får mange til å reagere og ville si «nei, men du er ikke verdiløs!». Av alle ting som ikke virker, troner nok det utsagnet på toppen.
Akkurat nå lever jeg greit med min egen verdiløshet, fordi jeg kan finne motivasjon i den. Hvis jeg er verdiløs og ikke god nok, så kan jeg bli det.
Publisert 10.09.2025, kl. 20.34