Ikke akkurat hæla i taket! Anmeldelse: «Rai-Rai. Og det ble liv»

2 months ago 20

Fyll og slåssing. Utroskap og krangling. Jo da, boken om Bjarne Brøndbo inneholder de fleste av standardingrediensene til en rock'n'roll-biografi.

Sindre Hovdenakk

tirsdag 10. september kl. 00:00

Men det går for sakte i svingene med Bjarne Brøndb: Tempoet i fortellingen er mer valsetakt enn full fest.

Senere denne måneden fyller D.D.E.s absolutte frontfigur 60 år. I halvparten av denne tiden har Bjarne Brøndbo ledet et band som med større rett enn de fleste kan kalle seg folkekjære.

I 1993 kom albumet «Rai-Rai» med blant annet monsterhitten «Vinsjan på kaia». D.D.E. ble store i eget land, det vil si Trøndelag og tilliggende dalfører.

Et par år senere fikk bandet for alvor sitt gjennombrudd også nasjonalt, og resten er ganske enkelt (musikk) historie.

BOKANMELDELSE

«Rai-Rai. Og det ble liv»

Forfatter: Bjarne Brøndbo og Hallgeir Opedal

Forlag: Gyldendal

Sjanger: Biografi

Sider: 298

Pris: 449

Melodisk, allsangvennlig rock er sjelden feil når dansen går på lokalet, og Brøndbos menn vet akkurat hvordan de skal sparke i gang et publikum. Det hjelper gjerne at folk allerede er litt blanke i blikket, fyll og fest er snarere regelen enn unntaket der D.D.E. gjør landgang.

Bandet fra Namsos vil gjerne være «en gjeng helt vanlige mennesker», som spiller for andre vanlige mennesker. Allminnelighetens orkester, så å si.

«Rompa mi» er da også en tekst som kan fenge både store og små.

Det har blitt utrolig mange døgn på veiene for Bjarne Brøndbo i løpet av disse årene. Når han nå vil oppsummere turen så langt sammen med Hallgeir Opedal, insisteres det på å ta alt kronologisk.

Nostalgiske oppvekstminner fra 1960-årene, rastløse ungdomsår og de første bandene med velklingende navn som Humanic og After Dark. Å spille i band var hovedmålet, låtskrivingen overlot Brøndbo i hovedsak til andre. Men at han tidlig var en lederskikkelse virker ganske åpenbart.

Litt for mye skal med, noe som bidrar til å trekke ned tempoet i historien. Boken er for en stor del holdt i muntlig stil, noe som naturlig nok gir den et nokså pratsomt preg.

Hallgeir Opedal er en erfaren og dyktig featurejournalist, og en lojal kronikør for Bjarne Brøndbo. Men det er vanskelig å få øye på noen skikkelig dynamikk mellom de to. Kanskje fordi Opedal viser seg såpass lite i teksten.

Når vi nærmer oss vår egen tid, kommer forholdene innad i bandet mer i fokus. Det gjelder særlig det mellom låtskriveren Frode Viken, som døde i 2018, og Bjarne Brøndbo selv.

At det kunne gå en kule varm, er tydelig. Men det forsvarer ikke å slippe gjennom formuleringen om at de var «som to gigantiske stjerner i et altfor lite univers». Vi er vel ikke helt på nivå med Lennon og McCartney her.

Mot slutten blir også kona Lise mer involvert i fortellingen. De er begge åpne om at Bjarnes utroskapsepisoder for lang tid tilbake har vært en stor påkjenning for ekteskapet. Men ellers fremstår det som skrives om private forhold merkelig uengasjert.

Bjarne Brøndbo virker både ærlig og oppriktig om det meste.

Inkludert det som på pent kalles dårlig impulskontroll, og som har fått ham opp i flere uheldige situasjoner. Både håndgemeng on the road, og verbal overhøvling av ansatte på bilopphoggingsfirmaet han har drevet ved siden av musikkkarrieren.

Det har også vært perioder med for mye alkohol, blant annet et halvt år med kaos og tett drikking under coronaepidemien. Men nå er alt i vater, understrekes det med overdreven tydelighet.

Liker vi Bjarne Brøndbo bedre etter å ha lest denne boken? Hørte jeg et rungende ja fra Midtnorge?

Selv er jeg slett ikke så sikker.

Read Entire Article