Hvorfor prøver noen å avspore debatten om formuesskatt?

MODERAT. Kronikkforfatter Karl Alveng Munthe-Kaas mener han har et moderat syn på formuesskatten. Bildet er tatt i en annen sammenheng. Foto: Krister Sørbø / E24

Hvorfor brukes små familiebedrifter og teknologibaserte vekstselskaper stadig som eksempler på hvor skadelig formuesskatten er?

Dette er en kronikk

Jeg har lurt mye på det. For selv om det finnes noen reelle utfordringer, er de både sjeldne og enkle å løse.

Det er klart at det finnes små familiebedrifter som har høye verdier i eiendeler som bygninger og maskiner, men lav lønnsomhet. For eierne av disse bedriftene kan formuesskatten bli en uforholdsmessig byrde, fordi verdiene er låst til virksomheten. 

Det andre eksempelet er at gründere av teknologibaserte vekstselskaper rammes av formuesskatt på store papirformuer. Dette er i stor grad en misforståelse. Ligningsverdien av slike selskaper beregnes på grunnlag av balansen, ikke markedsverdien. Og balansen er ofte svært lav, selv om markedsverdien kan være høy.

Både Oda og Nabobil, som jeg var med på å starte, er helt typiske eksempler på det.

MØTE. Karl Alveng Munthe-Kaas og finansminister Jens Stoltenberg (t.v.). Foto: Siv Dolmen

I Oda hentet vi inn rundt 800 millioner kroner i perioden 2013-2021, og ytterligere 3 milliarder kroner i 2021–2023 for ekspansjon i utlandet. Kapitalen ble hentet inn for å finansiere blant annet teknologiutvikling, markedsføring og ulønnsom drift i oppstartsfasen, og dermed forsvant mye av kapitalen fra balansen. I tillegg ble en del av kapitalen hentet i gjeld og konvertible lån, som også trekkes fra ligningsverdien. Dette er helt vanlig for teknologi- og vekstselskaper. Resultatet var en lav ligningsverdi, selv om selskapet hadde en markedsverdi på over 10 milliarder kroner i toppåret 2021. For alle investorer og gründere medførte eierskapet i Oda derfor svært lite ekstra formuesskatt.

Det er ingen tvil om at de aller fleste vekstselskaper har en slik reise med lav ligningsverdi helt til de eventuelt blir børsnotert. Kun i sjeldne tilfeller blir vekstkapitalen liggende ubenyttet på balansen, som kan lede til formuesskatt for gründerne på et tidlig tidspunkt. Men også dette kan løses.

Jeg støtter en justert formuesskatt, med to viktige endringer fra i dag:

1. For det første må bunnfradraget opp – gjerne til over 50 millioner kroner. Da skjermer man de fleste eiere av familiebedrifter med lite likviditet, samtidig som man unngår at middelklassen rammes urimelig hardt. Når formuene blir større enn dette, er de gjerne plassert i mer likvide eiendeler som børsnoterte aksjer eller fond, og da er det enklere å håndtere en fornuftig formuesskatt.

2. For det andre bør det innføres en utsettelsesordning dersom en eier har nesten hele formuen sin i ett enkelt selskap – for eksempel mer enn 75 prosent. Da bør formuesskatten kunne utsettes til verdiene faktisk kan realiseres gjennom salg eller utbytte. Formuesskatten bør justeres etter hva verdien på selskapet er når aksjene selges. Dette vil hjelpe både vekstgründere og en del eiere av familiebedrifter. 

Forskning tyder på at formuesskatten i veldig liten grad skader økonomien. Samtidig kan inntekter fra formuesskatt brukes til å senke andre skatter som beviselig hemmer vekst, som inntektsskatt, arbeidsgiveravgift og selskapsskatt. 

Jeg har et moderat syn på formuesskatten. Den kan endres og bli bedre, men den bør ikke fjernes. Det var nettopp slike endringer som ble diskutert med Stoltenberg og Brenna for to uker siden.

Slike løsninger vil likevel innebære at de med de absolutt største formuene fortsatt må betale formuesskatt. Det er kanskje derfor de ønsker å avspore og polarisere debatten.