Hvordan opplever foreldre å ta ansvar for behandling av egne barns traumer?

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress - les mer.

Før behandlingen beskrev så godt som alle foreldrene en følelse av hjelpeløshet overfor barnas traumer. (Foto: Colourbox)

At de selv strever med angst, depresjon eller symptomer på posttraumatisk stress, trenger ikke være noen hindring.

Mange foreldre kan bidra til god behandling av egne barns traumer. At foreldrene selv strever med angst, depresjon eller symptomer på posttraumatisk stress, trenger ikke være noen hindring.

Foreldre som er sterkt preget av skyld, skam eller bekymring over barnas traumer, kan likevel trenge hjelp til å bearbeide egne følelser før de kan hjelpe barna. 

Ellers kan deres egne reaksjoner stå i veien for evnen til å hjelpe.

Dette er funn fra forskningen til psykologspesialist Else Merete Fagermoen ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Foreldre kan gi god traumebehandling

I elleve norske kommuner har de prøvd ut et nytt behandlingsopplegg. Der tar foreldrene ansvar for deler av behandlingen av egne barns traumer. 

Dette kan du lese mer om i artikkelen Foreldre kan selv bidra til god behandling av barn med traumer.

Fagermoen har nå sett på hvordan foreldrene selv opplevde behandlingen.

I alt 82 familier deltok i behandlingsopplegget. Barna var fra sju til tolv år. De hadde vært utsatt for vold, seksuelle overgrep, ulykker eller andre traumatiske hendelser og hadde tydelige symptomer på posttraumatisk stress. 

– En del av foreldrene opplevde at deres egne symptomer på angst og depresjon ble mildere, sier forsker Else Merete Fagermoen . (Foto: Kristoffer Sandven)

Behandlingen besto i at foreldre og barn sammen løste oppgaver som skulle lære barna å håndtere vanskene.

– Det er viktig å understreke at foreldrene ikke var årsak til barnas traumer. Videre at de fikk god veiledning fra terapeut, sier Fagermoen.

Resultatene er lovende: 78 prosent av familiene gjennomførte behandlingen. 76,5 prosent av barna som gjennomførte, ble så mye bedre at de ikke trengte videre oppfølging av terapeut.

Behandling hjelper både barna og foreldrene 

Et av funnene som overrasket Fagermoen, er at også foreldre med egne mentale helseutfordringer gjennomførte behandlingen på en måte som ga god effekt for barna.

– En del av foreldrene opplevde også at deres egne symptomer på angst og depresjon ble mildere, sier forskeren.

Før behandlingen beskrev så godt som alle foreldrene en følelse av hjelpeløshet overfor barnas traumer.

– Etterpå følte mange seg styrket i foreldrerollen. De hadde fått nye verktøy for å hjelpe barna. De opplevde at de var mer til nytte for barna og følte dessuten at de forsto barna bedre. 

Fagermoen forteller at de ikke minst bedre forsto hvilken innvirkning traumene hadde på barna. 

Foreldrene opplevde også at de hadde fått et felles språk for å snakke om det som var vanskelig.

Noen foreldre trenger hjelp til å håndtere egne følelser 

De fleste klarte å gjennomføre behandlingen. Likevel var den mindre effektiv der foreldrene følte sterk skam, skyld og bekymring over barnas traumer.

Ifølge Fagermoen kan det ha sammenheng med at disse foreldrene synes det er ekstra vanskelig å snakke med barna om traumene. 

Det kan også hende at de ikke gjennomfører viktige øvelser like grundig som andre foreldre. Kanskje er de redde for å uroe barna enda mer.

– Hvis barna for eksempel ikke får øvd seg på å stå i ufarlige situasjoner som likevel er vanskelige fordi de minner dem om traumet, kan posttraumatiske stressreaksjoner bli opprettholdt. Så foreldre som føler mye skam og skyld, kan trenge mer hjelp til bearbeiding av egne følelser ved oppstart av behandlingen, sier hun.

Det var ellers større risiko for at foreldre med lavere utdanning ikke klarte å gjennomføre behandlingen.

– Derfor har vi allerede gjort arbeidsoppgavene enda lettere å forstå uavhengig av utdanningsnivå. Det kan også redusere frafallet at noen foreldre får lengre tid på gjennomgang av oppgavene sammen med terapeuten. For noen kan også instruksjoner på video være nyttig, sier Fagermoen.

Positiv vekselvirkning mellom foreldre og barn 

Samtidig som behandlingen gjorde barna bedre, opplevde mange foreldre mindre skyld, skam og bekymring. 

Hos en del foreldre ble symptomer på angst og depresjon også dempet.

Fagermoen tror disse vekselvirkningene der barnas bedring påvirket foreldrenes bedring og omvendt har ganske logiske forklaringer:

– Det er naturlig å tenke seg at foreldre som opplever bedring hos barna sine, blir mindre bekymret. Og blir foreldrene mindre bekymret, kan barna få mer håp om bedring. Ferdighetene foreldrene har tilegnet seg for å hjelpe barna, kan dessuten være nyttige når de skal håndtere egne mentale helseutfordringer.

Hun legger til at det også kan hende at barn med mindre bekymrede foreldre får mer grundig hjelp med de terapeutiske oppgavene. Grunnen er at disse foreldrene ikke er så redde for å uroe barna.

Støtte fra terapeuten er viktig

Foreldrene opplevde støtte fra terapeuten som viktig gjennom behandlingsopplegget.

Alle hadde tre møter med terapeut sammen med barnet. I tillegg hadde de korte, ukentlige oppfølgingsmøter på telefon.

– Terapeutens støtte, veiledning, varme og ikke minst oppmuntring til å jobbe videre ble fremhevet som avgjørende av mange. Det er med andre ord ikke bare å gi foreldrene arbeidsboken og be dem sette i gang. De trenger tett veiledning. Og noen trenger mer støtte enn andre. Det er det viktig at terapeutene tar høyde for, sier Fagermoen.

Er i gang med en større studie 

Fagermoen mener forskningen viser at foreldreledet behandling kan bli en viktig ressurs i behandlingen av barns traumer.

– Siden dette er en behandling som krever mindre ressurser enn vanlig behandling hos terapeut, kan det også bidra til at flere barn får nødvendig hjelp på et tidligere tidspunkt, sier hun.

I tillegg til at mange av barna på kort sikt blir bedre av behandlingen, fremhever Fagermoen betydningen av at den kan styrke relasjonene mellom foreldre og barn på lengre sikt.

– Mange av foreldrene føler seg tryggere i foreldrerollen. De føler at de kommuniserer bedre med barna. De har dessuten tilegnet seg ferdigheter vi normalt ikke kan forvente at foreldre har. I sum kan dette bidra til å forebygge nye vansker på et senere tidspunkt, sier hun.

Samtidig understreker hun at det må forskes mer på langtidseffekter og på forutsetningene for at flest mulig barn kan ha nytte av behandlingen.

– Derfor er vi nå i gang med en større studie. I den følger vi flere familier over lengre tid og sammenligner resultatene av foreldreledet behandling med annen behandling.

Referanser:

Else Merete Fagermoen mfl.: Parent-Led Stepped Care Trauma Treatment: Parents' Experiences With Helping Their Child Recover. Journal of child & adolescent trauma, 2023. Doi.org/10.1007/s40653-023-00537-x

Else Merete Fagermoen mfl.: Parent-led stepped care for traumatised children: parental factors that predict treatment completion and response. European Journal of Psychotraumatology, 2023. Doi.org/10.1080/20008066.2023.2225151

Else Merete Fagermoen mfl.: The bidirectional associations between caregiver and child symptoms in the parent-led treatment stepping together for children after trauma. Behaviour research and therapy, 2024. Doi.org/10.1016/j.brat.2023.104459